Rørende og rystende gullbjørnvinner

Tekst

Gullbjørnvinneren fra Berlin er et bemerkelsesverdig tidsbilde.

Det er på sett og vis to pågående traumer som skildres i Gianfranco Rosis dokumentar «Havet brenner»; det ene er stadig bølgende og akutt. Mange av flyktningene som kommer i altfor små båter mot Europas kyster havner på den lille italienske øya Lampedusa midt i Middelhavet. Det andre er mindre synlig, ikke like umiddelbart brutalt: En liten, eldgammel kultur som lever både midt i og helt på siden av de krisene som har ført så mange ut på et ofte opprørt hav.

Fakta: «Havet brenner»

Italia 2016, regi Gianfranco Rosi

Spilletid 110 minutter, sensur 12 år, originaltittel «Fuocoammare», norsk premiere 14. oktober.

Med Samuele Caruana, Pietro Bartolo, Giuseppe Fragapane, Samuele Pucillo og flere.

Den fremste representanten for sistnevnte er guttungen Samuele, som vi først møter mens han sitter rolig og lager en sprettert. Senere skal vi møte ham og flere av innbyggerne mens de holder på med sine daglige gjøremål; regissøren setter ikke bildene i en sammenheng som gjør dem enkle å sortere og prosessere for tilskueren. Det er det store bildet han vil vi skal se. De hendelsene som opptrer i nåtiden, som at Samuele er hos øyelegen og får hjelp til å korrigere en øyenlidelse, mens radioverten på øya tar imot plateønsker fra venner og kjente, og legen Pietro Bartolo snakker med fortvilelse om de tingene han har måttet være med på når døde flyktninger løftes opp av bølgene eller hentes ut av et overfylt lasterom uten surstoff til alle.

Rødt hav

«Havet brenner» har en tittel som man så snart man kjenner til innholdet, vil assosiere med flyktningstrømmen og de mange ublide skjebnene, men den har faktisk sin opprinnelse i en historie Samueles bestemor forteller barnebarnet om sin avdøde mann. Da han var ung var han redd for å gå ut om kvelden, sier hun. Det var krig, krigsskipene avfyrte raketter. «Det var som om havet brant. Havet ble rødt.»

Flere av familiens tidligere erfaringer med havet og Samueles romantiske dragning mot det, blir behandlet stykkevis og delt og helt uten at den unge gutten blir introdusert for de prøvelsene havet påfører mennesker fra andre kontinenter; det er som om uskylden hans skal bevares og lidelsene holdes rett utenfor synsvidden. Men om han ville hjelpe, ville han faktisk ha vært istand til det?