Høsten på sykehjemmet

Tekst
Foto
Gullhella

Sangstund. Olga Engen (90) har sunget i kor hele livet. Som beboer på Gullhella bo- og aktivitetssenter er hun gjerne med på sangstundene. Her sammen med pleier Ngozi Chukwuemeka.  

Knut Foyn (94) føler at tenårene var de mest intense i livet. Når Olga Engen (90) legger seg om kvelden, tenker hun på om hun våkner dagen etter.

Det er stille i den lyse og moderne korridoren. Det lukter en svak blanding av medisiner og middag. De fleste av de brede dørene er lukket, et par står åpne. Innenfor en av dem sover en svært gammel mann i en stol, med haken mot brystet. Det ligger en oppslått bok på gulvet.

Døren inn til Olga Engen (90) står på gløtt, hun sover også, i en blå lenestol, med strikketøyet i fanget. En snart ferdig, grå ullsokk. På tv-skjermen sitter en ung, stram kvinne i rød dressjakke og snakker lydløst.

Utenfor ligger snøen som en hvit dyne over de ansattes biler.

En av beboerne døde i natt. På benken utenfor det som var hennes dør, blafrer et batteridrevet kubbelys ved siden av en liten blomsteroppsats.

Men det er ikke derfor det er stille. Det er nesten bestandig stille i denne avdelingen som er ni menneskers hjem.

Jeg har lagt merke til stillheten hver gang jeg har kommet hit denne høsten, første gang i august, med et ønske om å bli kjent med og intervjue noen av dem som bor her. I Modul 2 på det kommunale Gullhella bo- og aktivitetssenter, som sykehjem så fint heter nå for tiden.

Menn og kvinner som før hadde adresse i hus de hadde bygget selv, som sammen med sitt kompani i Milorg frigjorde Skaugum i 1945, som i søken etter frihet på 70-tallet solgte fotobutikken sin og seilte verden rundt i egen båt, som var enslig mor på 50-tallet, som hoppet rekordlangt i Holmenbakken i mellomkrigstiden, som hadde strevsomt arbeid på gård, som var yngst av ni søsken i en familie med trang økonomi innerst i en finnmarksfjord, som snekret for skipsindustrien i 45 år, som var engasjert historielærer i ungdomsskolen, som jobbet for familier som trengte ekstra hjelp.

Les også om Spanias selvstyrte kollektiver for pensjonister: Gamlehjemmet? Nei takk.

Alle levde en gang hektiske liv med ektefelle, barn, interesser. Drømmer og bekymringer. Kanskje tenkte de at livet var over den dagen de «kom på gamlehjem». Og lenge var det bare en dag i den ubestemmelige fremtiden.

Men så kom den likevel, og nå bor de her, på rom ved siden av hverandre. Med navneskilt på døren og navnelapper på små metallholdere foran de faste plassene rundt spisebordet i fellesrommet.

Etter hvert har de mange besøkene smeltet sammen og blitt til særlig to bekjentskaper: Olga Engen og Knut Foyn. De har begge levd liv man må bli kjent med for å kunne gjette i dag.

Fredelig død

Knut Foyn er 94 år og flyttet hit for et år siden. Da hadde han mistet Liv, etter 64 års ekteskap. Hun ble dement. Han stelte henne i 15 år.

– Det var en stor lettelse for både henne og meg da hun fikk trekke sitt siste pust. Det går faktisk an å tenkte «hurra!» over at et menneske får dø fredelig.

Men han gråter også hver gang han forteller om henne han traff på en dansetilstelning på Tynset den påsken han var 25.

Hun satt sammen med tre venninner og fniste i en lusekofte hun trakk ned over knærne, da han gikk bort til henne og bød opp til dans. Og fridde etter en og en halv time.

– Vi var som i vår egen verden. Til slutt beveget vi oss som i en puppe av serpentiner som ble kastet på oss. Rundt og rundt på dansegulvet.

Han gråter lett.

– Tårene kom med alderen. Det gjør meg ingen ting. Grunnen til at jeg gråter nå, er tanken på den sikkerheten jeg kjente etter å ha danset med Liv. Det var nok det største av alt, vissheten om at det ikke kunne bli noen andre. Jeg hadde sett på rødmen hennes at det var gjensidig. Men jeg måtte studere ferdig, og vi ventet i fire år før vi giftet oss.

Grunnen til at jeg gråter nå, er tanken på den sikkerheten jeg kjente etter å ha danset med Liv

Knut Foyn (94), sykehjemsbeboer

Men så må han også smile når han minnes de vittige replikkene hennes.

– Liv hadde en helt unik evne til å få folk til å le. Vi hadde det så ualminnelig morsomt sammen. Min mor var litt snobbete og var først skeptisk, men de to ble verdens beste venner!

Godt liv. Liv og Knut Foyn var gift i 65 år. – Vi hadde det så utrolig morsomt sammen. Men de siste årene med sykdom var tunge, og da hun døde, var det også en form for lettelse, sier Knut Foyn. Foto: Privat

Sover mye

Selv om livet i dag stort sett er værelset på sykehjemmet, synes Knut Foyn det er mye å være takknemlig for. Han har alltid likt å følge med på verdenen utenfor. Riktignok har presidentvalget i USA denne høsten opprørt ham.

– Det har vært crazy! Hvordan kan så mange stemme på en sånn bulldogg?

Han har problemer med å gå og har forskjellige plager som gjør noen dager tyngre enn andre. Han har heller ingen matlyst å snakke om lenger, han som en gang på 60-tallet gikk på kurs for å lære å lage franske gourmetretter.

– Jeg er nok bare halv størrelse av det jeg var for noen år siden.

Av og til sover han seg gjennom store deler av dagen, andre dager kjenner han seg piggere.

Alt han eier, får plass på rommet. Fotografiene av Liv, av datteren Merete og barnebarna, av de to yngre brødrene hans – døde begge to. I hyllen har han bøkene om stjerner og planeter, foran tv-en står kongestolen og på et bokstativ ligger et oppslagsverk han setter stor pris på: Webster's Dictionary.

Kongestolen. Alle på Modul 2 vet at Knut Foyns stol har en spesiell historie. – Av og til kommer noen inn bare for å prøvesitte, smiler han.  

– I den boken finnes alt. Hvert ord, hver betydning. Til sammen rommer Webster's hele verden. Lenge hadde jeg falkeblikk, men nå klarer jeg nesten ikke å lese i den. Men bare synet av Webster's og vissheten om alt jeg har tilegnet meg fra den boken, er til glede.

Helst vil han få maten servert inne på værelset sitt. Etter hvert trives han her inne, og de første ukenes fortvilede følelse av «fengsel» er blitt erstattet med trygghet og ro. Alt ble bedre da familie og venner kom på besøk. Og da han fikk Anette Olaussen Karlsen, støttekontakten som tar ham med på turer.

– Da jeg mistet sertifikatet, kjentes det som om det ble satt en bom for selve livsinnstillingen min. Jeg kom meg ingen steder uten bilen. Bom, bom, bom – sperrene falt ned foran meg, overalt. Selv om det er litt trist å konstatere situasjonen, er det også en dyd av nødvendighet å få hjelp.

Som regel, når fotograf Mikaela Berg og jeg kommer på besøk, sitter han i stolen sin. Han ser tv, leser en bok eller lokalavisen Budstikka, eller han sover. Noen ganger med bena slengt over armlenet fordi han er blitt så tynn at han må skifte stilling for ikke å få sår.

– Da det var fotball-VM, satt jeg så mye i kongestolen at jeg ble fullstendig ødelagt.

Han vet å gjøre folk nysgjerrige på hvordan han skaffet seg kong Haakons gamle lenestol.

Jubileum. Knut Foyns datter Merete Foyn Walter fyller 60 denne søndagen og kommer på besøk sammen med barna sine, Silje og Sondre Foyn Gullvåg.  

Ønsker ikke nye venner

– De fleste som bor på sykehjem, ser på rommet sitt som «hjemme», ikke dagligstuen. De færreste ønsker seg et fellesskap med de andre beboerne, sier Solveig Hauge, professor ved fakultet for helse- og sosialfag ved Høgskolen i Sørøst-Norge.

Hauges doktoravhandling fra 2004, «Jo mere vi er sammen, jo gladere vi blir?», viser at både pårørende og ansatte er bekymrede og skeptiske fordi de gamle beboerne oppholder seg så mye på rommene sine.

– Det tolkes som ensomhet, men er ikke nødvendigvis det, sier Hauge på telefon.

– Men at de ikke orker så mange samtaler med de andre, betyr ikke at de ikke ønsker aktiviteter. For det gjør de fleste, aktiviteter som sang eller turer eller kulturelle opplevelser, men så vil de tilbake, inn til sitt, sier hun.

Hauge forteller at mange gamle opplever at folk mister nysgjerrigheten på hvem de er som personer når de kommer på sykehjem, som om sykehjemsadressen gir dem en felles identitet.

– De fleste savner flere individuelle samtaler med pleierne eller besøkende, men blir ikke noe gladere av å sitte i samme dagligstue som andre beboere, sier hun.

– Noen er ensomme, også på sykehjem. Men vi har ingen god dokumentasjon som viser at eldre blir mer ensomme når de kommer på sykehjem. De som føler seg ensomme, har kanskje alltid hatt ensomhet som element i livet sitt.

Les om menneskene som kommer til sin rett som gamle: Sen blomstring

Rart å bli så gammel. Olga Engen våkner da jeg rører ved skulderen hennes. Hun smiler og gjør tegn til at hun må sette på seg øretelefonene og koble opp den lille høyttaleren som gir henne mulighet til å høre godt nok for en prat.

Her er forresten bildet av familien. Hun fant det ikke forrige gang vi snakket sammen. Hun lener seg møysommelig mot det lave stuebordet sitt og plukker frem en plastlomme med et fotokopiert bilde fra 90-årsfeiringen. Der sitter hun midt blant sine. Omgitt av den voksne sønnen sin, barnebarnet og et vell av nieser og nevøer. Olga Engen peker og nevner dem ved navn. Noen får kjærlige karakteristikker, og hun forsvinner et øyeblikk inn i minner. Av de 11 søsknene er det bare Olga som fortsatt lever.

– Det er vemodig, men jeg kan ikke tenke på det.

Etter noen har savnet vært stort, men ikke etter alle. Tvillingsøsteren døde da hun var ganske ung.

Når? Olga Engen ringer for å høre når på dagen sønnen kommer på besøk.  

Olga Engen vokste opp og bodde mesteparten av voksenlivet sitt i Stjørdal. Det vil si, hun snakker trøndersk og sier naturligvis «Sjøddar'n».

På veggen bak sofaen henger flere innrammede familiefotografier tatt med noen tiårs mellomrom. Hun og tvillingsøsteren var de yngste i søskenflokken. En gang var de «to små tuller» på hvert sitt foreldrefang. Noen tiår senere står de oppstilt rundt foreldrene på gullbryllupsdagen deres. Da er de fleste gift. Brødre og svogere har mørke dressjakker og bakoverstrøket hår med pomade, det skinner som svarte badehetter, mens søstre og svigerinner har knekorte kjoler med innsving i livet og bølgete 50-tallsfrisyrer.

Olga Engen sier det kjennes litt rart å bli så fryktelig gammel, men at vemod går hånd i hånd med noe som også er en slags befrielse. Hun har så mye å tenke tilbake på. Episoder, mennesker, andre tider. På barndommen på 30-tallet. Faren som drev smie i Hell.

– Jeg er stolt av det, at han var smed, sier hun.

Hun sier hun lett kan se for seg faren inne i den gamle smia, omgitt av hammerslag og varme. Hestene som skulle skos, alle vognhjulene som skulle repareres. Som liten var hun redd for hestene. Flere av brødrene hennes jobbet etter hvert også i smia.

Da hun ble født, hadde to av brødrene alt flyttet hjemmefra. Dratt på hvalfangst og fått arbeid i skogen. Som barn jobbet hun også selv, hun satte poteter og hjalp til, men syntes det var greit.

– Alle jobbet mye den gangen. Men da krigen kom, nektet en av brødrene mine, Georg, å arbeide for en av de nazistiske bøndene i Skatval, sier hun.

Enslig mor på 50-tallet

Vi har besøkt Olga Engen mange ganger. Årstiden har dreiet fra grønne blader på trærne til is på vannpyttene. Flere ganger har hun fortalt om tiden som enslig mor på begynnelsen av 50-tallet. At det nok ikke var så vanlig, kanskje heller ikke like enkelt som i dag. Men hver gang har hun også smilt når hun har snakket om sønnen på bildene på veggen. Som barn i kortbukser, som tenåring i hvit skjorte, fotografpyntet sammen med mor og som voksen. Han som bor i Oslo, og som besøker henne her ute på Gullhella.

– Jeg ble skilt fra mannen min, og det var nok han som ville skilles. Men det var ikke så mye å bygge på. Og så fikk jeg jo sønnen min. Og jeg var en så stolt mor!

Olga Engen ler stadig. Varmt og klukkende.

– Jeg skammet meg ikke en dag. Jeg hadde da heller ingen ting å skamme meg over, sier hun.

En annen gang vi prater sammen, har hun lyst til å si at det kanskje var vanskeligere for sønnen å vokse opp uten far enn det var for henne å være alenemor. At hun i begynnelsen forpurret samværet mellom sønnen og faren hans.

– Før jeg ble gravid arbeidet jeg i en butikk i Sverige. Da vi ble skilt, ville jeg klare meg selv, danne mitt eget liv. Så jeg tok husmorskolen på Levanger. Dermed fikk jeg jobb som husmorvikar. Jeg skulle avlaste familier som slet. Jeg sang og leste høyt for barna og bakte enorme hauger med boller!

– Det var jo ikke barnehager den gangen, men jeg klarte meg bra. Jeg har bestandig arbeidet og skylder ikke en rød øre. Det er min stolthet.

Det var jo ikke barnehager den gangen, men jeg klarte meg bra. Jeg har bestandig arbeidet og skylder ikke en rød øre. Det er min stolthet

Olga Engen (90), sykehjemsbeboer

I dag har Olga Engen fire barnebarn og ett oldebarn.

– Det er ikke verst på én sønn!

Hun ler den smittende latteren sin.

Fornøyd. – Jeg har fire barnebarn og et oldebarn på bare én sønn, det er ikke verst! Her er Olga Engen med barnebarnet Herman.  

Engen strever kroppslig med litt av hvert, blant annet er det vanskelig å gå, og hun trenger hjelp på badet.

– Det nytter ikke å ha mange hemmeligheter når man må ha hjelp på do. Men pleierne her er fine. Jeg trives og synes egentlig tiden går fort. Av og til er jeg litt sløv og småsover gjennom dagen, mens jeg andre ganger er med på sang eller leser eller strikker. Sånn blir livet som gammel, uansett hvor aktiv man en gang har vært.

Da kvinnen i naborommet ble bisatt, ønsket Engen å være med pleierne til Asker kapell. Hun kledde seg i en vakker kjole. Det er viktig å vise respekt på den måten, synes hun.

Hun kan et vell av sanger. Hun nynner, synger, spør om vi skal synge sammen. Og hun har bestandig strikket. Strømper, gensere, vanter. Selbu-mønsteret sitter i fingrene.

På en vakkert dekorert kommode står to bilder. Ett av faren hennes og ett av Ola Engen, mannen hun giftet seg med som godt voksen, men som har vært død i flere år.

– Vi sang i samme sangkor, Ola og jeg. I Nordbygda Sangforening. Jeg har sunget i kor overalt hvor jeg har bodd.

Da hun ser på svart-hvitt-bildet av Ola, smiler hun og forteller at han var en bra mann. Kommoden kom fra hans familie.

På et blått skap har hun en fasttelefon og et ark med seks navn og tydelige telefonnumre. Ved siden av tastaturet har hun også bilder av fire ansikter, så hun kan slå nummeret deres direkte ved å trykke på bildet.

– Når man blir gammel, er det bra med hjelpemidler.

Viktigst med de nærmeste. Midt i november regner det, all snøen renner bort utenfor vinduene. Da jeg kommer inn til Olga Engen, sier hun at hun ikke er helt i form i dag. Hun sitter påkledd i den blå lenestolen. Men litt kaffe har hun lyst på.

– Noen dager er sånn, sier hun.

Hun sier at hun ikke funderer så mye på hva som kommer.

– Jeg har aldri vært sånn som tenker at dette skulle jeg visst da jeg var ung, eller det og det skulle jeg gjort annerledes. Det er jo ingen vits i sånne tanker. Men jeg tenker at det som virkelig er viktig, er å ha det godt med sine nære.

Enda en gang henter hun frem plastlommen med fotografiet fra 90-årsdagen. Hun er så takknemlig for den feiringen, at så mange kom.

– Ting kan skje så fort, sier hun og forteller om en av kvinnene på bildet.

Hun døde brått. Engen har tårer i øynene da hun snakker.

– Det er så mange fine folk på dette bildet, jeg får ikke nok av dem.

Hun holder plastlommen mellom hendene så plasten rynker seg, unnskylder seg litt fordi hun har på seg en myk, lilla joggebukse, men sier den er så behagelig.

– Til gjengjeld har jeg ren skjorte og kjede rundt halsen.

Det hvite håret hennes er pent stelt, satt opp med en lusespenne på venstre side. Det glimter i ringen hennes. Hun ser mot bildet igjen.

– Folk ligner faktisk når de er i familie.

Vaffelhjerter. Ngozi Chukwuemeka serverer vafler til Olga Engen og de andre beboerne på Modul 2.  

En ettermiddag, etter at vi har spist vafler i fellesrommet og gått inn på værelset hennes, sier Olga Engen:

– Når jeg tenker tilbake på livet mitt, har jeg ingen vonde tanker. Jeg har lett for å tilgi, hvis det er noe å tilgi. Jeg går ikke rundt å gnurer på ting, og religiøs er jeg ikke, det legger jeg ikke skjul på.

– Men hver kveld, når jeg har lagt meg, tenker jeg: Våkner jeg i morgen?

Tilpasning er avgjørende

Det er mange som jobber i den etasjen Modul 2 er en del av. Hele etasjen er en avdeling med til sammen 24 beboere, seks pleiere på dagtid, fem på kveldstid og mange som kommer og går i 30 prosents stillinger, eller mer. Nattevakter, sykepleiere, hjelpepleiere. Flest kvinner, noen få menn. Ansatte som sørger for medisiner, hjelp på badet, mat og legging. De prater, støtter og synger, men er på jobb og har mange de skal hjelpe.

Flere av beboerne på Modul 2 sier de trives på Gullhella, men gir også uttrykk for at de ikke har noe valg, at de i begynnelsen savnet hjemmene sitt, men at det er et tilbakelagt kapittel fordi det ble umulig å bo alene. Noe i den duren.

Jeg ringer Ådel Bergland, sykepleier og førsteamanuensis ved Lovisenberg diakonale høgskole i Oslo. Hun er en av få i landet som har forsket på trivsel i sykehjem og har skrevet doktorgrad om temaet.

– Mange gir uttrykk for at de trives, sier Bergland.

Asker kino. Knut Foyn ønsket å se «Kongens nei». Det ønsket oppfylte støttekontakt og venn Anette Olaussen Karlsen.  

Stor glede. – Jeg er så glad i Anette, sier Knut Foyn om støttekontakten Anette Olaussen Karlsen. Her er de tilbake på Gullhella etter kinokveld.  

– Men det er tilpasningsevnen deres som er avgjørende. For mange «yngre eldre» kan det være skrekken å komme på sykehjem, men de som trives best, er de som klarer å gjøre om på denne holdningen når de likevel ikke kan bo hjemme lenger.

– Det er en enorm kraft i å klare denne omstillingen, fordi det for de fleste er forbundet med mange tap. Det avgjørende for å trives er likevel selve pleien. Kjernen i å trives på sykehjem, handler om god omsorg og pleie og den individuelle kontakten med dem som hver dag steller eller kommer med mat og medisiner. Hvis ikke den er til stede, oppleves heller ikke sykehjemmet som et godt sted, sier hun.

– Pleierne skal møte en kompleks hverdag med store fysiske og psykiske behov, med forskjellige sykdommer, ulike mennesker og hensyn og knapp tid. Men for trivselen er de daglige samtalene om noe annet enn helse helt avgjørende. Og det må skje med forståelse for og kunnskap om den gamles livshistorie og kulturen de gamle har levd i. For enkelte pleiere kan nok dette oppleves som en utfordring.

For mange beboere kan det være en utfordring å leve tett innpå det man frykter aller mest, nemlig å bli sterkt svekket. Og det gjør man jo på sykehjem. En av grunnene til at mange gamle trives best på rommet sitt, kan derfor være at man kan «velge bort» andres sykdom, mener Bergland.

Hun sier at de som gir størst uttrykk for trivsel, også er de som klarer å holde fast ved noen av interessene som har vært verdifulle før de flyttet. Som lesing, håndarbeid, kontakt med venner og familie.

– Men majoriteten på norske sykehjem har en demenssykdom. De som ikke har det, er i mindretall. Å engasjere seg for å bli kjent med andre beboere den siste tiden i livet, oppleves for mange rett og slett ikke som vesentlig for trivselen.

Frokost på sengen. – I dag orket jeg rett og slett ikke å stå opp, sier Knut Foyn. På bildet bak er de tre brødrene Foyn: Knut, Svend og Thor.  

Stormet inn på Skaugum

Det er formiddag, og høstsolen strømmer oransje gjennom Knut Foyns vindu. Han har spist sen frokost i sengen og sier han har lyst å bli liggende under dynen med lusekofte og vanter på. Det ler han av. Han kan forestille seg at det ser litt snålt ut, men enkelte dager er han trøtt og kald. Da sier han til seg selv at det er greit å ikke gjøre noe særlig annet enn å sove.

– Selv om det er flere og tyve grader her inne, er jeg stadig kald.

Foyn kom til Holmen i Asker, med familien, da han var 11 år. Resten av livet har han stort sett bodd her. Han synes det er komisk at folk tror Foyn er et sånt utenlandsk, fint navn.

– Egentlig er det norrønt og kommer av fe-øyene – der man satte ut kyrne om sommeren.

Opprinnelig kom familien fra Nøtterøy.

Ut på tur. – Jeg liker så godt når vi kjører bil, sier Knut Foyn om turene han tar med støttekontakt Anette Olaussen Karlsen. Her besøker de Norsk Maritimt Museum på Bygdøy.  

– De første skoleårene var jeg urolig og måtte sitte igjen annenhver dag. Men så begynte jeg på Bergan skole på Nøtterøy, i femte klasse, og der fikk jeg en fantastisk lærer. Å trives på skolen fortsatte heldigvis da vi kom til Asker. Gode lærere har alt å si.

– Far var bankmann og Høyre-mann av det slaget som bare så verden med ett øye: det blå. Han var så konservativ som man kan bli. Jeg ertet ham for det.

Han er slektning av Svend Foyn, grunnleggeren av den moderne hvalfangsten, men altså: Ikke langt fra Gullhella bodde Knut Foyn med foreldre og to brødre. Her sto han på hoppskiene øverst i Holmenbakken og ventet på brorens høye signal i b-kornetten fra stuevinduet i åsen vis-à-vis, for å gi beskjed om at unnarennet var klart.

– Jeg var vill etter å hoppe på ski, overalt. Og å stupe fra timeter'n på det splitter nye Hvalstrand bad om sommeren. En «Foyn spesial» var når jeg hoppet fra femmeter'n, ned og over til springbrettet på tremeter'n, fikk en fantastisk svikt og stupte i fjorden.

Her leide han hybelhus med venner da han studerte sosialøkonomi, og de brygget øl i kjelleren.

– Vi hadde mange fine fester den gangen, hver gang ølet var ferdig. «Pølser, øl og akevitt – det er idealet mitt!» sang vi.

Knut Foyn ler og rister på hodet.

I Asker ble han også aktivt medlem av Milorg under Annen verdenskrig og opplevde at flere venner ble sendt i konsentrasjonsleir.

– En venn kom tilbake etter å ha blitt kastet på en likhaug fordi nazistene så at han var døende. Så overlevde han på mirakuløst vis og kom hjem med De hvite bussene. Vi spilte bridge sammen i mange år. Han ville aldri snakke om det han hadde opplevd.

Det var som medlem av Asker Milorg at han også fikk kongestolen sin, den han sitter i hver eneste dag.

Fred. Knut Foyn var aktivt medlem av Asker Milorg under Annen verdenskrig. Her er han fotografert i maidagene 1945. Foto: Privat

– Jeg var i den troppen som inntok Skaugum i -45, da tyskerne fikk reisepass. Da vi stormet inn i stuene der, fikk jeg se et fotografi på et stort, svart flygel. Det var av kong Haakon i denne lenestolen; kronprins Olav, som sto aktenfor tvers, og prins Harald, som satt på Haakons fang. Det bildet brente seg fast i meg. Vi i Asker Milorg bodde ganske mange av maidagene i en bygning nedenfor Skaugum. Da kronprinsparet siden ville kvitte seg med noen av møblene Terboven og de andre nazistene hadde brukt i løpet av krigen, ble de plassert i en svær tennishall på området, og vi i Milorg ble spurt om vi ønsket å kjøpe noe. Da så jeg stolen jeg hadde sett på fotografiet. Den var trukket med noe som het plastico, et slags plasttrekk i forskjellige farger, og kostet 300 kroner, som var veldig mye penger. Da fikk jeg med meg begge brødrene mine, og vi spleiset på stolen. Julen 1945 fikk mor den i julegave. Siden kostet vi på den nytt trekk.

Da Knut Foyn forteller om Asker Milorg, som 7. juni ble invitert til å stå ombord i en båt like ved Honnørbrygga da kong Haakon steg i land etter krigen, gråter han. Det var et av livets mest emosjonelle øyeblikk. Han var 23 år og hadde vært livredd så mange ganger i løpet av de fem krigsårene. Og så sto han nesten helt inntil og så kongen komme tilbake til Norge.

Hjernetrim. Knut Foyn har spilt sjakk hele livet og spiller fortsatt gjerne et parti.  

Angrer utdannelsen

Foyn sier han bare angrer på én ting i livet; at han ble sosialøkonom. Jo da, han har hatt et interessant yrkesliv og jobbet for flere store bedrifter. Han har laget hullkortsystemer og bokholderimaskiner for mange firmaer.

– Og jeg ble veldig opptatt med programmering, jobbet tidlig med EDB og installerte de første datasystemene for mange norske banker. Men bare fordi jeg hadde gjort det bra i sosialøkonomi på handelsgymnaset, var det borti natta å vie hele yrkeslivet til det. Jeg skulle ha søkt meg til Canada og blitt flyver. Jeg har tenkt på det så mange ganger, at jeg skulle blitt flyver.

Jeg skulle ha søkt meg til Canada og blitt flyver. Jeg har tenkt på det så mange ganger, at jeg skulle blitt flyver

Knut Foyn (94), sykehjemsbeboer

Knut Foyn sier han tror på en høyere makt, som styrer alt det mennesket ikke kan nå.

– Jeg har min skaper her inne, som jeg snakker med hver dag.

Han dunker seg i brystet.

– Den skaperen kan jeg både leve og dø med. Selv om jeg ikke tror på Jesus eller noen annen person på den måten, må folk få ha sin religion i fred for meg. Jeg tenker at alt liv er skapt og har livets rett. Å tro på den måten gir meg styrke. Også når kroppen ikke vil mer.

Ser frem. Anette Olaussen Karlsen og Knut Foyn ved Oslofjorden.   

– Men det er en slags ensomhet å ha vært i begravelsen til alle mine. Det er rart at jeg er igjen. Det er stille etter de mange som er borte.

Han føler seg stort sett fornøyd og tenker at han har hatt et godt liv. Og at det som ikke har vært like godt, ikke skal skrives om. For han har selvfølgelig også hatt prøvelser i livet.

– Jeg har likevel alltid hatt et positivt syn på tilværelsen.

– Men det er underlig, at det som trer frem for meg, når jeg nå er så gammel, det er tenårene. Jeg kan føle dem så intenst. Nesten mer enn noen annen periode i livet.