Fin film, feil vaskeseddel

Tekst

«Lion» er en historie det er umulig ikke å bli grepet av, til tross for at oppmerksomheten ikke alltid rettes mot det vi føler er viktigst.

Da fem år gamle Saroo (Sunny Pawar) langsomt våkner opp på et tomt tog i fart et eller annet sted mellom Madhya Pradesh og Kolkata, får han ikke uventet full panikk. Han er kommet bort fra sin eldre bror, og fløyten fra lokomotivet overdøver ropene om hjelp. Han er 1600 kilometer hjemmefra og vet ikke engang hva han heter til etternavn.

20 år senere kommer den unge mannen han er blitt (spilt av Dev Patel), opp av vannet ved Australias kyst med surfebrett og svart våtdrakt. Han ser ut som roen selv, kjekk, privilegert og selvsikker.

Fakta: «Lion»

USA 2016, regi Garth Davis

Spilletid 118 minutter, sensur 9 år, norsk premiere 6. januar.

Med Dev Patel, Rooney Mara, Nicole Kidman, Sunny Pawar og flere.

Indre uro

«Lion» gjør et hederlig forsøk på å hekte disse to versjonene av hovedpersonen sammen; den lille gutten fra den fattige familien et sted i India han ikke var i stand til å uttale navnet på, og den unge mannen som tross sin trygge, gode tilværelse kjenner på en indre uro. «Lion» er en adapsjon av indisk-australske Saroo Brierleys memoarer «A Long Way Home», om hans egen historie fra han kom bort fra familien som femåring, til han fant dem igjen som voksen mann.

Det er imidlertid den delen av filmen som foregår i India som griper oss sterkest, fra den livlige, kjappe Saroo som løfter en stol, deretter en sykkel og slår seg på brystet for å overbevise broren om at han kan være med på nattarbeid for å forsørge den lille familien med enslig mor og tre barn. Broren gir etter, men Saroos begeistring blir snart til et mareritt da det tomme toget tar ham med seg tvers over landet. Hans morsmål er hindi, i Kolkata snakker de bengali. Hjelpsomme mennesker har kanskje ikke bare godt i sinne. Et barnehjem er ikke nødvendigvis en trygg havn.

Men Saroo fra flaks. Han blir adoptert av australske Sue og John Brierley (Nicole Kidman og David Wenham). Men som voksen student og med klok og sympatisk kjæreste (Rooney Mara), har tanken på den biologiske familien ikke sluppet ham. Google Earth blir et uvurderlig hjelpemiddel.

Kjedelig tungsinn

Skjønt, regissør Garth Davis begrenser historiens potensial ved å rette oppmerksomheten mot aktivitet som ikke vekker følelser i oss. Google Earth er et fascinerende instrument, men særlig filmatisk egnet er det ikke. Vi må lide oss gjennom lange perioder av den voksne Saroos tungsinn mens han isolerer seg, ligger på sofaen og klikker seg rundt på India-kartet på måfå og innimellom foretar den obligatoriske øvelsen det er å rive ned alt på tankekartet han har laget seg på veggen. Og en ung manns fåmælte tungsinn interesserer strengt tatt ingen, man bare venter og håper at det skal gå over, at han skal ta seg sammen. Det er dessuten andre aspekter som helt forsvinner, som adoptivbroren Mantosh' plass i historien.

Når belønningen kommer, er det sent, men godt, og bildene fra virkelighetens Saroo og hans tilbakekomst til India avløser det mer dramaturgisk korrekte møtet i en liten, indisk landsby. For alle som elsker «Slumdog Millionaire», sier vaskeseddelen. Neppe. Det er ingen fargesprakende musikalnumre i «Lion», men kanskje en enda mer rørende gjenopprettelse av det hele og fulle bildet.