Hva mer kan en ønske av en roman?

Tekst

Pastisj. Steffen Kvernelands variant av «Vampyr», et av Edvard Munchs mest kjente malerier.  Foto: Steffen Kverneland/Cappelen Damm

I Steffen Kvernelands «Vampyr» er avstanden mellom viktoriatidens skrekkromaner og den rene harselas pirrende kort.

Steffen Kverneland tilhører egentlig, på et eller annet vis, generasjonen av gamle vittighetstegnere som Ragnvald Blix og Olaf Gulbransson. Mye av Kvernelands verk har da også handlet om nettopp Kristianiabohemens periode. Finnes det en norsk kulturpersonlighet man kan forvente drikker absint og står i gjeld til sin husvertinne, må det være Steffen Kverneland.

Kristiania som goth

I sin debut som skjønnlitterær forfatter har Kverneland slått sammen sin fortrolighet med det forrige århundreskiftets Kristiania med nådeløse grep fra manusforfatteruniverset. Handlingen utspiller seg på flere plan, delvis følger leseren Kverneland selv i nær fremtid, og delvis fortelles handlingen fra flere ståsteder på 1890-tallet. Leseren forventer at alle disse trådene til slutt vil føre til et forbausende og uventet, sotfarget crescendo.

Fakta: Steffen Kverneland

Vampyr

247 s. Cappelen Damm

Det ligger en betydelig underholdningsverdi i at Kverneland lykkes i så stor grad til å fremstille Kristiania som en troverdig bakgrunn for den type handlinger som beskrives, at han gjør Norges hovedstad så goth. Dette er byen til «Lillelord» filmet av Tim Burton, kneipene til Nils Kjær frekventert av Tom Waits.

Seg selv

Kverneland opptrer under eget navn i denne fortellingen. På samme måte som han ironiserer over skrekksjangeren leker han også med den økende tendensen i norsk litteratur til å viske ut skillet mellom forfatter og hovedperson. Den Kverneland vi møter i «Vampyr» lever i ekstrem grad opp til alle klisjeer om den kjederøykende, uhygieniske kunstner som gjennom middels tvilsomme venner kommer på det ene sporet etter det andre.

Som med de satiriske krimbøkene til Knut Nærum er det fascinerende hvor gjenkjennelig forfatterens tone som tegneserieskaper er også i ren tekst.

«Vampyr» er nydelig utstyrt med illustrasjoner av forfatteren. Noen er av mer eller mindre gjenkjennelige byggverk, inkludert Lambda som jo ikke er bygget ennå. Andre er Kvernelands gjenskapelser av Munchs bilder der skillet mellom Munch og Kverneland viskes nok ut til at fortellingen, absurd som den er, føles mer troverdig.

Sjangerlitteratur som krim og den satiriske romanen er takknemlige å lese fordi de har plott og handlingsforløp. Dette er i stor grad blitt fraværende fra «seriøse» romaner som nå mest bygges opp av den ene mer eller mindre gode observasjonen etter den andre. «Vampyr» har alt. Knallhard kritikk av Oslo kommunes kunstforvaltning. Selvironisk selvportrett. Kristianiabohem på randen av skrekkuniverset. Og handling. Hva mer kan man ønske?