Rapgreve. Rapartisten Emile The Duke er en Ivar Aasen for vår tid med plater som omhandler den norske mannens utfordringer. Foto: Sigurd Fandango

Som eksportvare er pop like viktig som Grieg

Tekst

En norsk kulturkanon må også inkludere musikken. Hva er godt norsk i dagens musikk?

De fleste har vel nå kranglet ferdig om kulturminister Linda Hofstad Hellelands famøse Facebook-oppdatering om brunost og Ibsen. Men diskusjonen om de norske verdiene blir vi ikke helt ferdige med med det første. Det er spørsmål som vil prege samfunnet fremover. På godt og vondt. Undervisningsminister Torbjørn Røe Isaksen kunne sikkert tenkt seg å være kulturminister, han, og kom med noen sårt tiltrengte ambisjoner på kulturens vegne med sitt forslag om en statlig utredet kulturell kanon. En som skulle stadfeste hvilke verk vi alle kunne samle oss rundt, de klassiske norske uttrykkene som er meislet inn i oss og som vi også bør meisle inn i våre etterkommere. De fleste fra kulturlivet var riktignok lunkne eller avvisende til forslaget. Kvalitetsvurderinger om kunst og nasjon fra høyeste politiske hold har unektelig noen veldig uheldige assosiasjoner ved seg. Og da tenker jeg ikke på Ernas ikke ubetydelige forhold til Prince.

Det norske

Kanon består gjerne av historiske verk, som ikke er fra nåtiden. Man trenger avstand for å merke virkestoffene i dem. Men i vår nye, ikke-lineære og eksplosivt akselererende virkelighetsforståelse bør det være mulig å se Det norske også i de kulturelle uttrykkene som utspiller seg her og nå. Popmusikk er et av feltene som skal – og kommer til å – gjøre oss gjeldende fremover. Med tanke på Det norske som eksportvare, er pop like viktig som Grieg. Så noen karakteristika er den vel nødt til å inneholde. Jazz, elektronika og ekstrem-metal er tre viktige etterkrigssjangre som vi har satt vårt soleklare preg på. Men hva med de kulturnæringsorienterte, mer innbringende og strømlinjeformede sjangrene som elektronisk, urban pop og den noe falmede EDM? Da kan man skule til nominasjonene til Spellemannprisen som ble offentliggjort forrige helg. Der var det mye god, kjent og ukjent musikk om hverandre, slik det burde, selv om forskjellene på de store, multinasjonale selskapene, som de fortsatt kalles, og de mindre, norske selskapene er betydelige. Det er to typer verdiskaping med motsatt fortegn de holder på med. De nevnte, smale sjangrene var godt til stede, selvfølgelig også den kvalitetstunge åpen klasse, men den såkalte indie-kategorien var også uhyre sterk, med Frøkedal, Jenny Hval, Vilde Tuv, The Switch og Hilma Nikolaisen. Urban-kategorien burde vært fyldigere, men her kommer det til å skje veldig mye fremover, selv om kanskje ikke albumet står så høyt i kurs for alle de nye utøverne. Det mest karakteristiske ved nominasjonene var likevel den kommersielle styrken hos de unge produsentene, fra Cashmere Cat til Jesper Borgen, og det meget solide hit-aspektet ved årets låt. Og her er likhetstrekkene flere. Det går en blå, melankolsk tråd mellom Astrid S' «Hurts So Good» via Alan Walkers «Faded» til Kygos «Stay». Det er sterke topline-melodier, ikke-truende rytmer og en ettertenksom ungdomsglede. Det er hele tiden en liten sky over solen. Man får et vagt inntrykk av at artistene tilhører annerledeslandet, selv om de opererer i en type musikk med et globalisert «lovverk». Her har vi vårt fremste fortrinn i fremtidens kulturnæring.