Oscar- og Nobel-materiale på samme tid

Tekst
følg meg

Vil du få varsel hver gang Audun Vinger publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Poetisk dokumentarist. Det er ikke ofte man opplever så sammensatt, nødvendig og engasjerende musikk som Kendrick Lamars. Foto: Christopher Polk/Coachella/Getty Images

Kendrick Lamar bærer sin bør som vår tids mest betydelige rapper.

Det er risikabelt å forsvinne opp i fjellheimen i påskeuken, uten strøm, muligheter for telefoni eller, for den saks skyld, uten snø. Den gode maten og bokbunken skaper et øyeblikks magi, men verden stopper ikke opp selv om du gjør det. Om man for eksempel vil følge med på «the rap game» er det svært vanskelig, som en slags tapt weekend. Før du rekker komme deg på vei ned til sivilisasjonen for å lade telefonen, kan essensielle plater brått ha blitt utgitt og lyttet til – og elsket – av millioner av mennesker, albumcoveret til det kjedsommelige omgjort til et effektivt meme i sosiale medier og tekster og samples grundig dekodet og analysert. Fråtset i, fortært og fortrengt. Slik er det i alle fall når han som gjerne kalles vår tids viktigste nålevende rapper, Kendrick Lamar, utgir album, midt på lengste langfredagen. Hos ham tar ikke verden pause.

Spenstig

Albumet «DAMN.» er i alle fall vel verdt å bruke de prosentene som til enhver tid finnes igjen på telefonbatteriet på. Og det varer utover høytiden. Det virker kanskje ikke like umiddelbart, tja, musikalsk innbydende som hans grensesprengende gode forrigealbum «To Pimp a Butterfly» (2015) eller uanstrengt jam-aktig som den herlige studioouttake-utgivelsen «untitled unmastered.» (2016), plater som for alvor ga ham enorm status også utenfor hiphop. Kendrick er lett å like for de fleste som har en musikkinteresse som går litt under overflaten, i motsetning til andre relevante og mer ekstreme rap-suksesser som Future eller Migos.

Fakta: Kendrick Lamar

«DAMN.»

TDE/Universal

DNs anmeldelse av «To Pimp a Butterfly»: Svart Messi

«DAMN.» er en sterk nyklassisk rap-plate og stor kommersiell samtidskunst for øregangene og resten av hodet. Det er spenstig og fengende og samtidig en intens kunstnerisk henvendelse som både går inn i den amerikanske samtidens rugekasse for dårlig stemning og mer evig internt trøbbel som selvfølelse, liv, død. Låttitler som «LUST.», «FEAR.» og «GOD.» forteller litt om hvor landet ligger. Dette virker kanskje noe pompøst, men det er ikke ofte man opplever så sammensatt og nødvendig og engasjerende musikk i toppen av listene, musikk både av sin tid og som en del av tradisjonen som dette. Han bærer all tematikken godt.

Helgenaktig

Med litt kauking om «kung fu Kenny!» fra mixtape-stemmen Kid Capri rundt omkring på albumet og flere andre tydelige stikk til det 90-tallet han vokste opp med, er «DAMN.» en mer konkret hiphop-relatert plate, med vekt på rapperen og historiefortelleren Kendrick Lamar. Noen ganger sint, andre ganger kjærlig, alltid inspirert og aldri uten håp. Med «Allright» fra 2015 ble han lyden av Black Lives Matter-bevegelsen, sin tids Pete Seger og Bob Dylan og, ja, alt det der. Et helgenaktig oppdrag han føler ambivalens overfor. Men han fortsetter å bore inn i det politiske medielandskapet med en rekke eltinger av problematisk Fox News-deig. Ofte med stor effekt. Den mer personlige historiefortellingen løfter låter som avsluttende «DUCKWORTH.», laget med 9th Wonder. Han går ikke inn i forskjellige stemmer og personaer på samme måte som sist, men fremviser en stødig og egenrådig flyt, nesten så det hadde holdt med bare ham og én mikrofon, som det het en gang. Men det er det altså ikke.

«DAMN.» er en sterk nyklassisk rap-plate og stor kommersiell samtidskunst for øregangene og resten av hodet

Tekstur

Det store bandet fra forrige gang virker noe nedskalert, med litt større vekt på produsenter som lager beats for ham å skinne på. Samples fra obskur klassisk soul og Pink Floyd gir en herlig tekstur platen gjennom.

Selv om alt handler om Kendrick, er det en haug mennesker involvert. Sounwave er en gjenganger, jazzmusiker Terrace Martin, det Toronto-baserte prosjektet BADBADNOTGOOD og electronicatrubadur James Blake bidrar med en annen type musikalitet, nydelige Rihanna gjør det hun skal på «LOYALTY.», mens det også gis plass til nykommeren Zacari i romantiske «LOVE.» og den svært jazzikalsk titulerte Steve Lacy fra The Internet i «PRIDE.». Superprodusent Mike Will Made-It står for svært kontante «DNA.» og knallsingelen «HUMBLE.».

Pro Bono

Mike Will Made-It har også fingre borti platens usikkerhetsmoment. Da det ble lekket at en av låtene het «XXX.» og var markert «featuring U2», var det mange som fikk problemer med blodtrykket. Bono er utrolig nok fortsatt rockens største prügelknabe og symbolet på alt som er galt med voksne mannfolk i utstuderte skinnklær og messiaskomplekser. Når kommer oppreisningen for U2, et av de siste 30 årenes største rockeband? Ikke helt ennå, viser det seg. Det ble skrevet flere thinkpieces der skribentene fikk tenkt seg gjennom flere essaylengder om hvordan dette kunne skje, problemer med kulturell appropriasjon, sellout, rapperes elendige peiling på rock og så videre. Før noen i det hele tatt hadde hørt låten. Kendrick Lamar er for øvrig ingen musikalsk helgen når det kommer til å samarbeide med andre, mindre interessante artister, noe skvettingen hans med Maroon 5 er ett av flere eksempler på. Låten er slettes ikke så verst, men den er heller ikke noe sentralt element på platen. Og den som hadde fryktet noe grell «rapping» fra Bono eller annen type rap-rock (ofte en noe problematisk legering), kan nedskalere medisineringen, for det er ikke verre enn litt rolig sang, som et kort refreng-stikk som gjentas et par ganger. Pussig nok går tankene umiddelbart til den gråtkvalt tøffe og dønn ærlige Grorud-rapperen Kenneth Engebretsen, som gjør inntrykk med sin drabantby-realness. Hvordan musikken hans har havnet hos Kendrick, er vanskelig å si, men Bonos myke crooning over bastante gammeldagse hiphop-beats låter i alle fall så godt som identisk med vokalrefrenget Ando Woltmann legger igjen på Engebretsens «Gule lys», som ble utgitt som single tidligere i år. Skjønn det den som kan!

Nobel eller Oscar?

Det begynner å bli en halv generasjon siden poet og essayist Espen Stueland bråkjekt argumenterte for at rapperen Eminem burde få Nobelprisen i litteratur. Det er merkelig at ikke hylekoret om Lamar er større. Han passer bedre inn i den diskursen, har større referanserammer og er en vel så kompleks skikkelse, er mer oppbyggelig og med en positiv undertone i all tvilen. Men den rike musikalske og narrative veven gjør ham kanskje til mer av et visuelt verk enn et litterært. Kanskje det er noen poetisk dokumentarkategori i Oscar som kan passe bedre? Man blir «gubbe» adskillig raskere i hiphop enn i for eksempel rock eller jazz, men Kendrick Lamar er av en slik støpning at han har en lang tid foran seg, selv om han må sies å være på topp nå.

Kommentarer

Nattestengt 2300-0700: Debatten i DN er stengt mellom klokken 2300 og 0700. Vi ønsker deg velkommen tilbake.