Kampen om Det hvite hus. Når ekteparet Underwood er tilbake på skjermen, må både de og andre kjempe både helt bokstavelig for livet og for sin politiske karriere. Foto: David Giesbrecht/Netflix

Overrasker mot alle odds

Tekst

Vil du få varsel hver gang Øyvor Dalan Vik publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

De døde sover med åpne øyne i femte sesong av «House of Cards».

Kjenningsmelodien kommer i molltoner idet rulleteksten vandrer over skjermen etter første episode av femte sesong. Spillet er endret. Og etter hvert som de neste kapitlene ruller av gårde, blir det opplagt at serieskaperne ikke har tenkt å la sovende hunder hvile; ugjerningene president Francis Underwood (Kevin Spacey) og kona Claire (Robin Wright) har begått for å kunne besitte Det hvite hus, skal komme til å jage dem langt inn i søvnen. Men ingen må tro at de gir seg for det.

For «House of Cards» handler ikke om å gjøre rett eller galt, men om å være innenfor maktsirkelen – eller utenfor. Francis Underwood har ingen ideologisk plattform, ingen ledestjerne, og det er det mest skremmende av alt. Så vil det etter hvert vise seg om Claire er av samme støpning eller har andre visjoner – ingenting av det skal røpes her. Men natten der paret venter på velgernes dom, benytter de til et gammelt ritual: De ser Billy Wilders klassiker «Double Indemnity» fra 1944 sammen og kan hver seg alle replikkene til rollefigurene Walter og Phyllis.

Fakta: «House of Cards», sesong 5

USA 2017, produsert av Donen/Fincher/Roth and Trigger Street Productions for Netflix

13 episoder á cirka 50 minutter slippes på Netflix 30. mai

Med Kevin Spacey, Robin Wright, Michael Kelly, Campbell Scott, Patricia Clarkson, Neve Campbell, Damian Young, Boris McGiver og flere.

Mørkere enn noensinne

«House of Cards» er en serie der man har sett presidenten skutt og alvorlig skadet, og samtidig sett samme mann begå drap på mennesker han mener kan være farlige for ham. Serieskaperne har dratt politikkens teater så langt ut i det absurde at man lett kan tro at man allerede har sett alt. Mye av serien var for øvrig skrevet og allerede innspilt da Donald Trump vant presidentvalget i november. Det er derfor ganske sikkert tilfeldig – og nesten litt uhyggelig – at enkelte av underplottene i handlingen tangerer virkeligheten nokså presist. Det er bekmørkt, det er flust av interesser som krysser hverandre og flere som viser seg mer hjelpsomme enn man kanskje setter pris på. Serien makter, mot alle odds, fortsatt å overraske. Om det begynner langsomt og omstendelig, er det fordi nye underplott skal etableres, gamle gjenopplives og friske rollefigurer gjøre entré.

Renkespillets utfordrer

En av dem er Patricia Clarkson som Jane Davis, en slags rådgiver i utenrikspolitiske spørsmål som tilsynelatende kjenner alle på planeten, men som man aldri helt får taket på og heller ikke forstår hvor vil. Det er en styrke å få inn en rolle som ikke bare utfordrer ekteparet Underwood i renkespillets intrikate regler, men som dessuten får fart i sakene på flere fronter.

Men om hun har tillit, er et annet spørsmål. Skjønt, det utdyper også noen av seriens lange, tematiske linjer: å ha Francis og Claire Underwoods tillit er ingen livsforsikring. Snarere kan det være det motsatte.

Ta Doug Stamper (Michael Kelly), for eksempel, som har fulgt Francis Underwood som en lydig hund i hele hans politiske karriere. I denne sesongen mer enn antydes at han henter inspirasjon eller trøst ved å lese Charles Dickens’ «A Tale of Two Cities», der åpningssetningen, selv om den ikke siteres direkte, kan sies å oppsummere seriens filosofi: «It was the best of times, it was the worst of times, it was the age of wisdom, it was the age of foolishness …»

Det er også tegn som tyder på at Doug mener Claire burde kjenne sin plass litt mer som Dickens’ Miss Manette; driftig, men underdanig, engelen i huset som får hjulene til å gå rundt uten av man merker det.

Tv-historie

Det har hele tiden vært mistillit mellom Doug og Claire. Og ingen kan ydmyke en «mansplainer» som Claire Underwood. «I disagree,» sier Doug Stamper ved en anledning. «I know you do,» svarer Claire med det blikket vi etter hvert kjenner så godt. Ikke sint, ikke opprørt, bare mildt overbærende og samtidig litt forundret. Claire Underwoods blikk er et tv-historisk blikk.

Ikke alle seriens sider er tilfredsstillende, men denne gangen er handlingen så mangfoldig at man engasjeres nesten til enhver tid. Det er dessuten tilstrekkelig med cliffhangere i siste episode til at man kan være helt sikker på at siste ord ikke er sagt.