Debattskaper. Boualem Sansals dystopiske fremtidsroman «2084: Verdens undergang» skapte stor debatt da den kom ut i Frankrike i 2015 og ble nominert til den prestisjetunge Goncourt-prisen. Foto: Francois Guillot/AFP/NTB Scanpix

Når islam har tatt over verden

Tekst

Vil du få varsel hver gang Bjørn Gabrielsen publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

I «2084: Verdens undergang» maner den algeriske forfatteren Boualem Sansal frem den absolutte islamistiske fremtid.

Tittelen på romanen viser til George Orwells «1984». Men det er vanskelig å ikke også koble den opp mot Michel Houellebecqs «Underkastelse». Hos Houellebecq vinner islamistene valget i Frankrike, men forfatterens genistrek ligger i den nesten attraktive fremstillingen av hvordan en viss type kulturelite blir med på utviklingen. Fortellingen avsluttes med at hovedpersonen, den misantropiske litteraturprofessoren, forbereder seg på sin konvertering til islam. Houellebecqs roman handler om menneskenes hang til å søke det bekvemme, det formålstjenlige for dem selv. Islamismen seirer i en verden der mennesket primært er forbruker. Hos Sansal har utviklingen gått mye, mye lenger. Og premissene for islamismens totale seier er ikke helt de samme. Hos Sansal har islamismen til og med overlevd islam.

Sanatorium

Boualem Sansals hovedperson Ati har oppholdt seg på et fattigslig og avsidesliggende sanatorium for tuberkuløse. Landet Abistan, der han lever, sliter med mange typer sykdommer og epidemier, men tuberkulose er her blitt tildelt en helt spesiell rolle, dette er den type irrasjonalitet alle med erfaring fra totalitære samfunnssystem vil kjenne igjen. Mot alle odds og av rene tilfeldigheter kvikner Ati til, og han legger ut på reise til hovedstaden.

Fakta: Boualem Sansal

«2084 – Verdens undergang»

Oversatt av Synneve Sundby

Solum/Bokvennen, 273 sider

De nye norske feministene: Unge muslimske jenter gjør opprør

Men er det riktig å kalle Abistan et land? Den totale fornektelsen av noen annen form for sivilisasjon gjør det uklart for innbyggerne hva som finnes utenfor, til og med om det finnes noe utenfor. Ordet «fiende» er gått ut av språket, for selve konseptet åpner jo for muligheten for at Abistans seier ikke er total.

De tilber Yölah og ikke Allah, profeten heter Abi og ikke Muhammed, men leseren gjenkjenner referansene til islam. Handlingen utspiller seg neppe i det som i dag er islams kjerneområder. Til det er været for kaldt. Og er det restene av Louvre som beskrives i landets hovedstad?

Religionsdystopi

I Orwells «1984» var ikke religion et tema, annet enn i form av den sekulære tilbedelsen av den store lederen. Hos Sansal er det på mange måter motsatt: Den totalitære statens mekanismer er de samme, men uttrykket religiøst. Selv den nye religionens påståtte liberalisme er totalitær. Sansal parodierer Koranens 2:256 om at det «er ingen tvang i religionen» med et lignende sitat fra Abistans hellige bok, Gkabul: Det er klart det tilbys frihet innenfor et system som forutsetter at det bare finnes én måte å oppfatte virkeligheten på.

Skriving etter terrorangrep: Kommentariatets hjelpeløshet

«2084» handler om umuligheten av å være et moralsk menneske i en ikke-demokratisk verden. Den kan føles litt fatalistisk, mekanismene i totalitarismen er så overbevisende skildret at det virker umulig å motstå. Dette er allikevel, eller nettopp derfor, en verdig oppdatering av Orwells klassiker.

Oversetteren har valgt et formelt og til tider merkelig språk, med ord som «ubikvitær». Siden tonen fra forfatterens side er distansert og klinisk, som så ofte i denne type allegorisk litteratur, kler det fortellingen godt når man først er blitt vant til det.