Bisarr sex, intriger og mørk humor – denne romanen har alt

Tekst

Vil du få varsel hver gang Bjørn Gabrielsen publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Glemt. Hermann Ungar (1893–1929) var en av de mest lovende og kjente forfatterne i det jødisk­-intellektuelle miljøet i mellomkrigstidens Europa. Foto: Dephot/Ullstein Bild/Getty Images

Hermann Ungars «De lemlestede» fra 1923 er en «Stoner» fra mellomkrigstiden med innslag av sentraleuropeisk «Fifty Shades of Grey».

Bankmannen Franz Polzer lever et regelmessig liv i en by et sted i det tyskspråklige Europa på 1920-tallet. Han har hatt samme jobb i 17 år, han har ingen kontakt med det lille han har av familie og han leier et rom hos enken Klara Porges, som lager mat for ham. Han holder orden på sine eiendeler. Selv antall brevark på sitt rom teller han regelmessig, men han skriver aldri til noen. Det er et liv i Bent Hamer-aktig renhet og emosjonell ensomhet.

Men en dag gjør enken Klara Porges tilnærmelser, og fra den dagen går alt riktig, riktig galt.

Fakta: Hermann Ungar

«De lemlestede»

Oversatt fra tysk av Sverre Dahl

Teori & Praksis, 182 sider

Glemt storhet

Hermann Ungar (1893–1929) var en tyskspråklig forfatter fra Mähren som tilhørte samme miljø som Franz Kafka og Max Brod og nøt en viss herostratisk berømmelse i sin tid. At han nå er aktuell i Norge, skyldes ene og alene knøtteforlaget Teori & Praksis, som tidligere har utgitt «Klassen» og nå altså «De lemlestede», begge overlegent fagmessig oversatt fra tysk av Sverre Dahl.

Å introdusere forfattere fra tidligere tider på denne måten, er en heroisk kulturgjerning. Ingen lever og dør alene, på samme måte bygger enhver bok på dem som har kommet tidligere. Men dette gjenspeiles sjelden i våre leselister. Leser vi eldre bøker, er det ofte klassikere som ble nevnt i skoletiden, eller bøker vi har lest tidligere. Men at tidligere utgitte bøker kan slå gjennom i dag, er blitt behørig bevist gjennom den merkelige suksessen til John Williams’ «Stoner».

Sex før merkelappene

Ungars forknytte Frank Polzer har en seksualitet som aldri stemples med noen merkelapp av forfatteren. I sin plagede ungdom finner han en bestevenn i Karl Fanta, deres forhold har seksuelle overtoner som Polzer ikke engang definerer for seg selv. Polzer har opprettholdt vennskapet med Karl, men Karl er i mellomtiden blitt redusert av en grotesk sykdom som har ført til amputasjon av begge ben og en arm, og til en kontinuerlig verbalisering av paranoia og skitten fantasi. Karl har imidlertid en sønn, som kanskje ikke helt tilfeldig også heter Franz. Franz Polzer føler en tiltrekning og en omsorg for sin unge navnebror som alltid truer med å springe ut i noe unevnelig.

Polzer har imidlertid allerede et slags forhold til sin hybelvertinne. Her er det innslag av det man i dagens kontaktannonsespråk ville referert til som D/S og S&M, og det er ikke Polzer som er den førende part, for å si det forsiktig. I sin miskunn for leseren dveler ikke Ungar ved detaljer, i hvert fall ikke etter vår tids vurdering, men heller ved den psykologiske årsaken til at den ulykksalige Polzer er havnet i denne situasjonen. I all sin gru er dette en skrikende komisk fremstilling av helt alminnelige menneskelige svakheter, kjørt ut til en ekstrem endestasjon.

Tiden

Det er noen aspekter ved handlingen som klart avslører at den kommer fra en annen tid. Et eksempel er selvfølgeligheten og den røffe tonen i samtaler om religiøse emner mellom kristne og jøder. Karl Fantas røffe sykepleier, herr Sonntag, starter sogar en mørk, kristen vekkelsesbevegelse hos romanens primært jødiske kvinnelige hovedpersoner. Den jødiske andelen av den urbane befolkningen i dette området av Europa på denne tiden var typisk på rundt 30 prosent jødisk. For Ungar var det en selvfølge, for samtidens lesere er det nesten umulig å forestille seg.

Men langt mer slående er de psykologiske fellestrekkene mellom romanens hovedpersoner og vår egen tid. Franz Polzers nevrotiske forhold til kontortelefonen sammenfatter den skrivebordsansattes lidelser også i dag.

«De lemlestede» har alt. Bisarr seksualitet, intriger, psykologisk innsikt og mørk, mørk humor. Men slutten tilbyr ingen åpenbaring eller ryddig oppnøsting.

Som Franz Polzer er også leseren helt, helt alene.