– Menn slipper ofte unna med arroganse

Tekst

Vil du få varsel hver gang Simen Tveitereid publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto

Lan Marie Nguyen Berg (30) møter skjellsord med et smil og egen sjenanse med sjokkterapi.

 

Lan Marie Nguyen Berg (30) møter skjellsord med et smil og egen sjenanse med sjokkterapi.

Lan er dessverre syk i dag, sa en sms. Byråden ligger hjemme med hjernerystelse, en uforutsett hendelse, lød en mail. Intervjuet måtte utsettes. Hun måtte ha absolutt ro.

Hm. Var det blitt for mange angrep, fra politiske motstandere og sarkastiske kommentatorer? Hadde en galning gjort alvor av truslene?

Nei, Lan Marie Nguyen Berg falt for eget grep. Det var en sykkeltur. Forrige lørdag, en fin sommerdag. Debatt om grønt skifte på Kalvøya, og selvfølgelig ville hun sykle, selv om hun aldri hadde syklet til Kalvøya før. I Sandvika fant hun ikke veien.

– Jeg tok opp mobilen for å sjekke kart, mens jeg syklet.

Fakta: Lan Marie Nguyen Berg

Sivil status Samboer og forlovet med MDG-politiker Eivind Trædal

Alder 30

Bakgrunn Master i utviklingsstudier. Har jobbet i Utlendingsdirektoratet, Melafestivalen og Cicero. Har vært med i miljøorganisasjonen Spire og bloggkollektivet Grønne Jenter.

Stilling Byråd for miljø og samferdsel i Oslo, for Miljøpartiet de Grønne

Aktuell Frontet MDG da partiet oppsummerte første halvår 2017. Oslo ble nylig utpekt av Europakommisjonen til Europas miljøhovedstad 2019.

– Oi, oi.

– Ja, det kan tydeligvis være vel så farlig på to hjul som fire. En syklist kom mot meg, jeg dro inn feil brems, stupte over styret og landet rett på hodet.

Hun smiler. Det skinnende smilet, som visstnok virker irriterende på noen. Hun sier at hun er litt ør i hodet, og ikke helt konsentrert. Et interessant utgangspunkt. Om en time skal hun innrømme impulskjøp og sans for motorsykler.

Lyn-karriere

Dagen før krasjen sto hun i en sommerkjole uten ermer og skar det første stykket av en lysegrønn marsipankake, under Miljøpartiet De Grønnes oppsummering før ferien. «Ta vare på vinteren! Ta vare på bestemor! Ta vare på kroppen!» sto det bak henne. Men hvorfor var det byråden i Oslo som skar opp kaken? Hvorfor var det Lan Marie Nguyen Berg, langt nede på partiets Oslo-liste til stortingsvalget, som fikk ordet først?

– Jeg gir ordet til et yndet hatobjekt … sa Une Aina Bastholm, nasjonal talsperson i MDG.

– … eller skal vi si Frps favoritt-skyteskive.

Lans smil var større enn noensinne.

Alt skal prøves. Som ungdom drev hun med dans, taekwondo og basket. Her i hagen på Kolbotn. Foto: privat

Det er henne de satser på. Hennes dedikerte og personlige forhold til den grønne saken. Hun har gitt 120.000 kroner fra egen lomme til partiets valgkamp. Hun er elsket og hatet, og hva er vel bedre for en politiker. De Grønne tok en sjanse da de satte henne øverst på listen til kommunevalget i Oslo. Hun var 27, nytt medlem i partiet.

– Det første året var jeg konstant nervøs og redd, for ikke å gjøre ting riktig. Det aller skumleste var å presentere meg selv for partiet da jeg ble nominert på første plass.

Hun er sjenert, nokså selvkritisk, svak på small talk. Det lignet sjokkterapi.

– Ja, og jeg tror det var bra for meg. Jeg ble tvunget til å ta plass, være rundt mange folk. Min natur er nok litt mer forsiktig. Jeg liker å observere en situasjon før jeg går inn i den, det fikk jeg ikke tid til nå.

Med et brakvalg ble hun byråd. Uten noen ledererfaring. Nå med ansvar for syv etater og fire-fem as-er, alt fra veier og brannvesen til vann og avløp. Hun får Norges bratteste læringskurve de neste årene, skrev Aftenposten. I spørretimene i bystyret fikk Berg ofte flere spørsmål enn de andre byrådene til sammen. Servert med sarkasmer om et totalitært regime som ville bygge en berlinmur rundt byen. Og det var før søppelet fløt i gatene.

– Jeg skjønte ikke alltid om folk tullet eller var spydige. Jeg kjente nesten ingen i bystyret. Det er lettere å diskutere med noen man kjenner. Jeg følte også press på å gjennomføre det vi hadde lovet. Etter to år mener jeg at vi nå er godt på vei.

Mediene hengte seg på, slik vi gjerne gjør. Dagbladet fant ut at hun hadde tatt taxi 28 ganger som byråd, 20 av dem i dieseltaxi. Trygve Hegnar skrev at Bergs troverdighet var omvendt proporsjonal med gliset. Pr-rådgiver Jarle Aabø mente at hun «på rekordtid utviklet seg til å bli en stilstudie i hovenhet og tro på egen storhet». Men det var bare småtteri mot hva som skulle komme. Da hun i kritisk Oslo-luft i vinter forbød dieselbiler i én dag, syntes et Frp-medlem fra Nordre Aker at vietnamesermegge og fittetryne var de mest dekkende ordene.

Les reportasjen om bilfrie Barcelona: – Bilen er Gud, og de kaller meg djevelen

En togreise gjennom Europa ble latterliggjort, hvem tar tog til Barcelona, liksom? Da hun så nylig fløy til Tyskland, der Oslo skulle utpekes som Europas miljøhovedstad i 2019, sa Fremskrittspartiet at hun burde tatt toget.

– Jeg vet ikke hvor mange Facebook-poster Frp har laget om meg. Som politiker er det verre å bli ignorert. Men det kan bli massivt.

Hun drar fingrene gjennom det lange håret.

– Vi må fortsette diskusjonen om sosiale medier, de vekker noe i oss som ikke nødvendigvis er bra for den politiske debatten. Vi skal tåle kritikk og uenighet, men ikke hets og skjellsord. Jeg er redd for at mange kvier seg for å delta i kommentarfeltene.

– Noen synes at du smiler arrogant?

– Det er den type ting bare damer får høre. Det er sjelden menn får kommentarer om hvordan de ter seg, eller hva de har på seg. Menn slipper ofte unna med arroganse.

Det er sjelden menn får kommentarer om hvordan de ter seg, eller hva de har på seg. Menn slipper ofte unna med arroganse

Kampviljen fra Vietnam

Nå er nok hverken arroganse eller sjenanse Lan Marie Nguyen Bergs fremste karaktertrekk. Hun er grundig og modig, sta som et esel, seig som en kamel. Hun har vært alene på feltarbeid i ørkenområder i Kenya, der feilslåtte avlinger gjorde folk desperate og kvinner prostituerte seg for en kopp te. Hun har opplevd tyfon i Vietnam, observert klimaendringer på stillehavsøya Tuvalu, gjort frivillig arbeid blant fattige i Sør-Afrika og nesten druknet under surfing i samme land. Hun er bærer av et knallhardt vietnamesisk overlevelsesgen.

Engasjement i arv. Med faren Khan Thanh Nguyen og moren Mari Ann Berg. Foreldrene har vært politisk aktive og med i Framtiden i våre hender. Foto: Privat

Faren kom til Norge i 1968, alene som 13-åring, ble trillet inn på Fornebu i en seng, lam i begge bena, med en Freia melkesjokolade i hendene. Moren hans døde i barsel, faren etter skader han pådro seg i den første Vietnamkrigen, mot franskmennene. Selv var Khanh Thanh Nguyen på flukt fra bombene i grensetraktene mot Kambodsja da han falt ned fra et lastebilplan og brakk ryggen. Han hadde ett års skolegang, ble plassert i en institusjon sammen med andre skadde vietnamesiske barn på Nesodden, med besøksforeldre. Noen år senere hadde han hovedfag i statsvitenskap. Og i vaskekjelleren på studentboligen på Kringsjå traff han en norsk dame som leste en Hemingway-roman.

– Det kan gå bra i livet, selv om utgangspunktet er dårlig. Foreldrene mine har vært verger for flere afghanske gutter, der ser vi den samme kampviljen som faren min hadde. De holder på der ute i Oppegård, foreldrene mine, nå er det Framtiden i våre henders utstyrsbibliotek, der alle kan låne sportsutstyr.

Hun vokste opp med SV-politikk, internasjonal solidaritet, demonstrasjonstog.

– Mitt første minne fra en Oslo-tur er at pappa tok meg med på Tronsmo bokhandel. Ikke i kjelleren for tegneserier, men i politisk avdeling. Han insisterte på å kjøpe Fittstim til meg. Siden var Tronsmo fast på våre byturer.

Hektet på Holocaust

Lan ble avisbud som 12-åring, hun spilte flere instrumenter, hun danset. Hun drev med taekwondo. Hun spilte basketball. Ikke minst leste hun, i alle pauser leste hun bøker. Særlig Holocaust-historier. Hun gikk på søndagsskole og lørdagsskole i den katolske kirke. Og om sommeren, hva gjorde hun da? Dro på katolsk leir.

Selvfølgelig var hun særdeles skoleflink og kunne bli dypt skuffet hvis hun ikke fikk toppkarakter. Jammen var hun ikke russepresident også. Men hun hadde tid til kjærester, og leste tenåringsbladet Topp, som andre jenter, og på rommet i rekkehuset på Kolbotn hang det plakater av 90-tallets kjekkaser, som skuespilleren Josh Hartnett. Under plakatene lå hun og leste Anne Franks dagbok for fjerde gang. Eller Inger Guldbrandsens «Ungdomstid i fangeleir».

– Hun vokste opp på Tøyen og besøkte klassen vår på Ingieråsen ungdomsskole, jeg satte meg bak, ble litt sjenert. Da hun pekte på meg og sa at jeg minnet henne om de russiske jentene i fangeleiren, ble jeg helt starstruck! Det har jeg blitt bare én gang siden, da jeg traff Harry Belafonte på Melafestivalen.

Er det hjernerystelsen som spiller henne et puss? Det blir verre.

– Jeg prøvde meg på Hitlers «Mein Kampf» også. Jeg kom halvveis.

– Hvorfor leser et barn om krigen og Holocaust?

– Jeg ville finne ut hva slags mekanismer som gjør at noen begår sånne handlinger. Og hva som gjør at noen tør å engasjere seg mot. Hvem havner hvor? Hva ville jeg ha gjort?

Frihet

Sjelden har et byråd blitt raskere rikskjendis. Hvem husker forgjengeren Guri Melby? Eller miljøbyråd Jøran Kalmyr? Det handler vel like mye om miljøpartiets provoserende kraft. De er den plagsomme gjesten som sier at festen er over, når alle vil på nachspiel.

Fakta:

1. Leser daglig Blar meg som oftest gjennom Aftenposten og Dagsavisen.

2. Ser på Siste sesong av House of Cards.

3. Hører på Jeg har en hemmelig lidenskap for musikaler. De siste dagene har jeg hørt en hel del på filmmusikken til «Les Misérables».

4. Favorittbok Jeg tror ikke jeg har en favoritt. Akkurat nå hører jeg på «Boktyven» av Markus Zusak, og har begynt på Ingrid Betancourts bok om årene hun satt i fangenskap hos FARC-geriljaen.

5. Favorittnettsted Har jeg lov til å si klimaoslo.no?

6. Kjører Som oftest sykkel eller kollektivt, og noen ganger taxi ;)

7. Skulle bli som 12-åring Lege.

8. Redd for Jeg er veldig redd for slanger. Det er en av flere grunner til at jeg er misfornøyd med at det nå er lov å ha reptiler som kjæledyr.

9. Tror på Mennesker og at vi kan løse klimakrisen.

10. God til Å drikke en halv kopp kaffe.

11. Dårlig til Small talk.

12. Kan ikke fordra Biler i sykkelfeltet.

– Noen vil mene at vi blander oss inn i deres personlige frihet til å leve som de vil. Samtidig vet de fleste at vi må endre oss. Dårlig samvittighet vekkes. I et familieselskap kan en vegetarianer fort bli stilt til veggs: Har du ikke fløyet i år, kanskje? I stedet for å diskutere om vi ikke burde spise litt mindre kjøtt, handler samtalen om vegetarianerens miljøsynder.

– Selv når luften er så dårlig at barn ikke får gå ut, blir tiltak motarbeidet?

– Men jeg mener at motstanden var større vinteren før, da vi bare snakket om forbud mot dieselbiler. Tanken om at det skal skje noe, er skumlere enn når det faktisk skjer. Så vi må slutte å bare snakke! Nesten alle partier snakker om klima som vår tids viktigste sak, så vedtar de mer asfalt og åpner nye oljefelt. De vil kutte utslipp, ja da, men obs, det skal skje i utlandet.

– Er det ikke smart å kutte der vi får mest resultater for pengene?

– Hvis alle tenkte sånn, ville vi være ille ute. Og er det ikke litt dårlig gjort at vi kan fortsette som før, mens land som Kina, Sør-Afrika, Brasil og India må kutte stort?

Nå er hun i gang, hjernerystelsen synes glemt. Nå går det i grønne arbeidsplasser, svinedyre bomringer og CO2-fangst på Klemetsrud. Hun har laget et eget klimabudsjett for Oslo, med mål som er de mest ambisiøse i verden, ifølge Cicero. Hver måned er det utenlandske byer eller journalister som vil høre om planene. Hun har fikset 50 milliarder ekstra til kollektivsatsinger, tredoblet byggingen av sykkelveier, reddet Jomfrubråten holdeplass og gitt en high five til trikkepassasjer Berit Larsen på 82. Våger hun å vise seg på Frogner blir det ingen high five, bydelen blir snart 112 parkeringsplasser fattigere.

– Det som er pisk for noen, er gulrot for de aller fleste. Vi kjemper ikke mot bilen, men for å gi alle friheten til å puste ren luft i en bedre by.

– Er det sant at du liker motorsykler?

– Jeg liker å sitte på, frihetsfølelsen. Jeg har både kjøpt og solgt lett motorsykkel. For å komme meg rundt på landsbygda i Kenya. Men det var mye søle og sand, så jeg hadde to stygge velt.

Hun er kledd i et rosa skjørt, selvsagt innkjøpt under Naturvernforbundets byttedag på Kulturhuset.

– Jeg er ikke særlig glad i shopping når jeg virkelig trenger noe, men noen ganger kan det være god terapi å gå i butikker og bare kikke. Det er impulskjøp jeg blir mest fornøyd med.

– Er det ikke slike man bør unngå?

– Jo, man bør det, men i virkeligheten er det ikke helt slik for meg i hvert fall.

Telttur og Djengis Khan

Vi må roe ned, dette er vel ikke bra for hjernen, vi rusler oppover Svartdalen, i Lans favorittnatur: den bynære. Hun er ikke den som vandrer i fjell eller skoger, heller går hun i Operaen for å se dans, kunstformen som for henne er best egnet til å uttrykke følelser, enten man danser selv, eller ser på. Men i helgen skal hun på sin første telttur siden Roskilde-festivalen i 2007. Sammen med kjæresten, den like irrgrønne partifellen, hennes ridder på sosiale medier, Eivind Trædal. De har vært et par siden den første daten, der Lan forberedte seg ved å høre en fem timer lang podkast om Djengis Khans herjinger, det kunne jo ikke gå galt.

Noen mektige trær henger utover Alnaelva.

– Hva slags trær er det?

– Vet ikke, de er i hvert fall store, sier Lan.

– Pil? foreslår fotografen.

Hun liker Oslo om sommeren, utforske øyene. Men det blir sørlandsferie også, på familiehytta på Tromøya.

– Mormor har pusset opp hele hytta, så i år blir det ekstra fint å være der.

Det blir også fint med en pause fra all oppmerksomheten.

– Det har vært den største endringen i livet mitt. Men stort sett er folk hyggelige. Som da jeg syklet til Kalvøya forrige lørdag. En syklist kjørte forbi meg, så snudde han og la seg bak meg, for å fortelle hvor begeistret han var for alt vi har gjort i Oslo.

Femten minutter senere lå hun nede for telling.(Vilkår)