Fenomenal hovedrolleprestasjon

Tekst

Vil du få varsel hver gang Øyvor Dalan Vik publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Rachel Weisz er ubehagelig god i en film som ikke helt utnytter historiens potensial.

Tittelens Rachel i «My Cousin Rachel» er kanskje, kanskje ikke en utspekulert morder og lykkejeger som ganske tidlig i historien er blitt enken til den velstående Ambrose Ashley, etter et kort og skal vi forstå stormfullt ekteskap i Italia.

Handlingen hviler på forholdet mellom Rachel (Rachel Weisz) og Ambrose Ashleys unge fetter Philip (Sam Claflin), som er nødt til å bestemme seg for om han kan stole på henne eller ikke når hun ankommer godset i Cornwall, pengelens og tilsynelatende i dyp sorg.

Fakta: «My Cousin Rachel»

USA/Storbritannia 2017, regi Roger Michell

Spilletid 106 minutter, sensur 9 år, norsk premiere 30. juni

Med Rachel Weisz, Sam Claflin, Holliday Grainger, Andrew Knott, Poppy Lee Friar, Andrew Havill og flere

Hun møtte og giftet seg med Philips verge i Italia, men han døde uten å tilgodese henne i testamentet. Nå er hun avhengig av Philips godvilje.

Han på sin side har god grunn til å være urolig. Den heftige romansen hadde ifølge brevene Ambrose sendte hjem, ganske raskt surnet, og et skjult notat som beskylder Rachel for å ha forgiftet ham, er dukket opp. Philip sverger hevn. Men samtidig faller den ungen mannen tungt og inderlig for den mystiske Rachel. I lidenskapens rus fatter han skjebnesvangre avgjørelser om endringer i testamentet.

Begjær og paranoia

«My Cousin Rachel» holder seg ganske strengt til Daphne du Mauriers nevrotiske fortelling om den giftige blandingen av begjær og paranoia publisert i 1951. Den ble filmatisert allerede i 1952 av Henry Koster, med Olivia de Havilland og Richard Burton i hovedrollene som Rachel og Philip. Den gangen ble det både oscarnominasjon og en Golden Globe på den mannlige hovedrollen, mens det i Roger Michells («Notting Hill») versjon er den kvinnelige hovedrollen som er den sterkeste. Rachel Weisz er fenomenal der hun stadig forvirrer oss med subtile nyanser: Er dette en skruppelløs kvinne som er villig til å gå over lik, eller forsøker hun bare å oppnå en liten smule selvbestemmelsesrett i en verden der kvinner er prisgitt menn?

Bittersøtt. De vakre landskapene i Cornwall stjeler mye av konsentrasjonen i «My Cousin Rachel», der Rachel Weisz overbeviser som «Rachel». Foto: Nicola Dove/Tour de Force

Sam Claflin spiller Philip som en valp, og det skal han jo være; han er vokst opp i velstand i en verden uten kvinner. Hans erfaringsgrunnlag er sviktende og omvendt proporsjonalt med et voldsomt og ustyrlig begjær kombinert med både sterk selvfølelse og mye makt. Men han er kanskje en smule for heseblesende til at man kan ta ham på alvor, og det er synd, for historien trenger at vi gjør det.

Vakkert og tamt

På den måten ender «My Cousin Rachel» med å være akkurat så god at man skulle ønske den var bedre, at det var mer lummert mellom hovedpersonene og mer ambivalens å spore i stemningen og de uendelig vakre landskapene. For det er mye skjønnhet som lett kan få både blikket og tankene til å vandre når man ikke tvinges til å være oppslukt av mistanken, mysteriet og en ung manns katastrofalt blytunge selvbevissthet.

For kjenner man historien, vil man ønske seg mer enn en bokstavtro og ikke alltid inspirert tolkning. Det ligger en mangslungen tematikk om kjønn og makt – og maktspill – i materialet som ikke er utnyttet til fulle. Det er engasjerende nok, men ikke helt tilfredsstillende. (Vilkår)