Uendelig mye musikk å oppdage fra denne æraen

Tekst

Vil du få varsel hver gang Audun Vinger publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Rimelig kjent. Ned Dohenys blåøyde og mildt funky folksoul-sound er meget representativ for hvordan resten av artistene på samlingen låter. Foto: Numero Records

Hawaii-skjorter, brysthår og øyenbryn i sjøsprøyten.

Det var atter en seier for den først svært populære og dominerende, og så i en årrekke temmelig latterliggjorte og glemte, vestkystpop-musikken fra 70- og 80-tallet, da de tidligere superstjernene Kenny Loggins og Michael McDonald var å se i den amerikanske tv-ruten igjen i vår. De har til nød vært å se i komiske innslag om rare hårmoter og tidligere tiårs estetiske gjenvordigheter, men her sang de høye toner og klunket liflig på el-pianoer sammen med en av vår tids hippeste musikere: seksstrengsbassisten Thundercat, blant annet kjent for sitt arbeid med rapperen Kendrick Lamar og jazzsaksofonisten Kamasi Washington. Låten de synger på for Thundercat, «Show You The Way», er uansett oppe der blant årets friskeste låter.

Nå har riktignok renessansen for west coast i noen miljøer allerede vart i over to tiår, og noen hardhauser ga seg heller aldri, men det føles merkelig nok fortsatt både vågalt og nytt. Det er bare noe med den blandingen av autoritær plukkegitar, Rhodes-klunk, stødig shufflebeat, romantisk herresang og perkusjon som gjør flere av oss dypt lykkelige, uavhengig av generasjonstilknytning. En gang var dette den automatiske lyden av populærmusikk – den samme liflige sounden var i flere år å finne i nesten all pop, rock, disco, country, gospel, soul og lettjazz laget i Amerika. Nå er det mer som en ærverdig, historisk sound å regne.

Fakta: Diverse artister

«Seafaring Strangers: Private Yacht»

Numero group/Playground

Ekstremarkivarer

Nå ble jeg aldri helt bekvem med den posthume sjangerbenevnelsen «yacht rock», som ble introdusert for noen år siden, inspirert av en noe nedsettende og ironisk humorserie som gikk sin seiersgang som klipp i Youtubes ungdom, der man nettopp skulle le av Hawaii-skjorter, brysthår og øyenbryn i sjøsprøyten, og pre-ironisk inderlighet og musikalitet i popmusikken på slutten av 70-tallet. Men merkelappen fungerer vel også på et vis.

Det er jo så uendelig mye musikk å oppdage fra denne æraen. De store plateselskapene utga enorme mengder musikk som er interessant bare i kraft av studiomusikerne som er med. Hitlåtene er selvfølgelig udødelige, og det som aldri ble noe særlig til suksess, er nesten like bra. Men for noen er det ikke nok å plukke nedfallsfrukt fra Billboards albumliste. Musikkens historikere og ekstremarkivarer er like gjerne opptatt av musikken som aldri engang kom i nærheten av nedre del av salgslistene. Musikk som aldri kom i ordinært salg, kun i lokale salgsbåser – ja, noe av det forlot aldri lp-fabrikken. Andre kom ikke lenger enn til innspillingstapen. Men mennesker som dem i plateselskapet Numero, ikke bare oppdriver denne eiendommelig forlokkende musikken. De klarer å få disse uønskede artefaktene fra populærkulturens randsoner til live, og sporer endog opp opphavsmennene, forteller deres historier og avdekker ofte en rekke dypt fascinerende skjebner. Garasjerock, soul, hippievisesang, new age, tungrock – det finnes ikke den sjanger som ikke har en underskog av fantastisk musikk som bare en håndfull mennesker fikk oppdage da den var fersk.

På «Seafaring Strangers: Private Yacht» er vi, som tittelen røper, over i vestkystpopens og softrockens utkant, og den viser seg, ikke overraskende, å være et besnærende sted å oppholde seg.

Overjordisk

Det er ikke mange luksusyachter her, vi er nok mer i kategorien «sprøkkin holk» som den Nelson «Salty» Miller poserer på i et fotografi i omslagsheftet her. Hans sjøsyke, men søte «One More Time» er hentet fra platen med den overivrige tittelen «Album #1», utgitt av Beach Music Records of the Carolinas, og utstyrt med et standardisert omslag av en strand i solnedgang – et bilde som antagelig prydet mange lignende småutgivelser.

Musikken disse ukjente amatørene var opptatt av, var ofte preget av svært høye budsjetter, de fjongeste innspillingsstudioene og de mest erfarne session-musikerne. Det er lite av de tre elementene å finne blant låtene her, men desto flere gode intensjoner og urealiserte ambisjoner. På grunn av det imperfekte preget ved produksjonsverdien, fremføringen og sangstemmene, får dette overjordiske kvaliteter. Drømmene om storhet, som må ha vært en så sentral del av disse menneskenes livsgrunnlag, er som etset inn i de falmede båndene og platene.

På grunn av det imperfekte preget ved produksjonsverdien, fremføringen og sangstemmene, får dette overjordiske kvaliteter

Blåøyd

Av en eller annen grunn forstyrrer Numero eget konsept ved å inkludere en uutgitt innspilling av den rimelig kjente artisten Ned Doheny, som var blant artistene som satt i badstuen da David Geffen ville samle alle de største talentene blant kokaincowboyene i singer/songwriter- og countryrock-miljøet i LA for å starte Asylum Records. Men hans blåøyde og mildt funky folksoul-sound er da også meget representativ for hvordan resten av artistene på samlingen låter.

Det finnes også en låt med Bernard Purdie på trommer, mannen bak «the purdie shuffle» og etter sigende også den ukrediterte trommeslageren på flere av de tidlige Beatles-albumene.

Men det er til gjengjeld et av de mest forvirrede innslagene, AJ Lorias selvforklarende og jazzy «Please Analyze», som er så skeiv i skøytene at lytteren har behov for minst én styrkende piña colada i hvert ben etter avspilling.

Falske nyheter

Nylig ble det publisert en sak på et bransjenettsted om et ennå ikke bekreftet, men temmelig sannsynlig scenario med en rekke «falske artister» spredt rundt på Spotifys mer populære og innbringende spillelister, spesielt med «behagelig pianomusikk». Altså musikk laget av arbeidsomme og lønnsomme produsenter på oppdrag av Spotify, presentert som en haug forskjellige artister som ikke finnes i virkeligheten.

De holdt på slik i den gamle bransjen også, selvfølgelig.

«Tax scam records» er et velkjent fenomen blant disse platesamlerne, falske utgivelser av bedragerselskaper som kunne avskrives som tap, men som det ble laget noen eksemplarer av bare for sikkerhets skyld. Generiske omslag og konstruerte navn på deltagerlisten, og med noe tilfeldig demomusikk på lp-ene.

Hvem skjuler seg for eksempel bak navnet Calvin Johnson og låten «Dance of Love»?

Så lenge det finnes ivrige platehistorikere som Numero-folket, er det faktisk en viss mulighet for at vi en dag får vite det.

(Vilkår)