Den europeiske drømmen? Snart er det slutt på den sjarmerende/uutholdelige Europa-ferien, lover to forfattere i sine siste bøker. Her fra Versaillespalasset utenfor Paris. Foto: Raquel Maria Carbonell Pagola/LightRocket via Getty Images

Slutten på Europa

Tekst

Vil du få varsel hver gang Bjørn Gabrielsen publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Det er fint på kontinentet. Eller, kanskje det var fint før. Du vet ikke lenger, fordi Europa-ferien er blitt et mareritt. Her er bøkene for deg.

Det er lett å bli sur i Europa. Før var det irriterende at franskmenn ikke snakket engelsk og at man måtte veksle penger ved hver grense. Nå skjønner de alt du sier og bruker samme myntenhet som tyskerne, og du lurer på hvor stoltheten deres er blitt av. Du er blitt bortvist fra Sagrada Familia fordi du ikke kjøpte billett online for tre måneder siden. Hvordan kan de overleve, nigerianerne som selger solbriller på strendene? Hvor mange solbriller trenger folk egentlig? Ikke rart spanjolene sliter med økonomien når annethvert butikklokale i Madrid og samtlige i Toledo selger Kina-produserte conquistador-sverd til turister, de må da skjønne det ikke er bærekraftig. Selv utenfor obskure portugisiske klostre slanger køen med shortskledde turister seg så langt øyet kan se. Du drømte om deilig mat, men yngstemanns spektakulære og utagerende blodsukkerfall tvinger dere til å spise oppvarmet euromiks på overfylt fortauskafé med slaviske servitører med knapt merkbar puls, blottet for språk eller tariffavtale.

Fakta: Bøker

Douglas Murray
«The Strange Death of Europe: Immigration, Integration and Islam»
Bloomsbury Continuum, 352 sider

 

James Kirchick
«The End of Europe: Dictators, Demagogues and the Coming Dark Age»
Yale University Press, 288 sider

Du drømte om deilig mat, men yngstemanns spektakulære og utagerende blodsukkerfall tvinger dere til å spise oppvarmet euromiks på overfylt fortauskafé

Men snart er det slutt på alt dette, lover to forfattere i sine siste bøker.

Kontinentalt utmattelsessyndrom

Europa går til grunne foran øynene på oss, sier britiske Douglas Murray i «The Strange Death of Europe». Murray, som er medredaktør i det konservative britiske ukemagasinet The Spectator, er til en viss grad blitt mannen som opptrer i fjernsynsstudioene fordi Christopher Hitchens er død. Murray har ikke den samme sjarmen eller masete antireligiøsiteten til Hitchens, men man kan stole på at han alltid vil si passe provoserende ting om Vestens unnfallenhet, ytringsfrihetens kår og innvandringens skyggesider.

I «The Strange Death …» sammenfatter Murray sitt syn at Europa gjennomgår en massiv demografisk endring samtidig som europeere selv har gitt opp sitt eget prosjekt. Etter å ha prøvd seg med kristendom, opplysningstid, fascisme og kommunisme har europeerne landet på menneskerettighetene som sitt fundament. Men med en stadig økende andel som har røtter i helt andre tradisjoner, viser menneskerettighetene seg å ikke være spesielt universelle allikevel. Europeerne har ifølge Murray dermed mistet gnisten.

Murray, som nesten alltid er leseverdig når han skriver kort, sliter i bokformat og bruker mye tid på en historisk gjennomgåelse av europeiske innvandringskritikere man kunne lest om annetsteds. Det er tankevekkende å lese om hvordan vesteuropeiske politikere i tiår etter tiår lover strengere innvandring mens den i stedet har økt, men Murray fokuserer i overkant mye på sitater fra de politikere som har uttrykt ideologisk ønske om å endre befolkningssammensetningen i Europa, som Blairs innvandringsminister Barbara Roche. Dermed blir ettersmaken noe konspiratorisk. Argumentet om at etableringen av europeiskadministrerte mottakssentre med arbeidsplasser i Nord-Afrika eller Midtøsten ville vært det optimale for alle parter, blir også hjelpeløst uten erkjennelsen av at ingen, foreløpig, vil vinne et valg på å foreslå å bruke milliardene et slikt prosjekt ville koste.

Det er tankevekkende å lese om hvordan vesteuropeiske politikere i tiår etter tiår lover strengere innvandring mens den i stedet har økt

Mot diktaturet

Der «The Strange Death of Europe» er noe pamflettaktig, er «The End of Europe» av amerikanske James Kirchick grundigere, om ikke mye mer lystig. Boken er et slags neokonservativt forsvar for EU, der forestillingen om helt uavhengige nasjonalstater som omgås og handler med hverandre, fremstilles som en ahistorisk, nasjonalistisk utopi. I hvert land Kirchick besøker, ser han konflikter mellom autokrater som tror seier utelukkende kan komme på andres bekostning, på den ene siden, og de mer visjonære, vekstorienterte på den andre. Kirchick har en fascinasjon for eksentriske, intellektuelle statsmenn som Estlands sløyfebrukende Toomas Hendrik Ilves, Tsjekkias piperøykende Karel Schwarzenwald og Tysklands Helmut Schmidt. I den andre enden av skalaen finner man Ungarns Viktor Orbán («hadde Ungarn søkt EU-medlemskap i dag, ville de neppe kvalifisert»), Nigel Farage og Boris Johnson, og strengt tatt de fleste europeiske statsledere i dag.

Men særlig Putin.

Der ukrainere «slåss for Europas eksistensielle egenart som deres medeuropeere ikke er i stand til å anerkjenne», ser Putin kun fordeler i et splittet Europa uten felles finanspolitikk eller utenrikspolitiske mål. Og sett gjennom Kirchicks linse er forbausende mange europeere enten likegyldige eller rent entusiastiske tilhengere av nettopp dette, med ledere finansiert av Gazprom, som Tsjekkias Miloš Zeman, og medier som ukritisk hyller Russland-vennlige Wikileaks.

Kirchick prøver hardt å avslutte med en optimistisk tone, der han fremhever at da Conchita Wurst vant Eurovision i 2014 og ble fordømt av Russland og «andre forutsigbart reaksjonære stemmer», ble hun gjennomgående hyllet av europeere.

Man må finne lyspunkter der man kan.

(Vilkår)