Er vi vår søkehistorikk?

Tekst

Vil du få varsel hver gang Bjørn Gabrielsen publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Samler data. Google-kontoret i Cambridge i Massachusetts.  Foto: Brian Snyder/Reuters/NTB scanpix

Vårt sanne jeg avsløres av Google-søk, håper selgere og hevder forskere.

Det finnes få verktøy for hobbysosiologen som er like spennende som Googles «trends»-funksjon, der man kan se hvor mange mennesker som søker på hva. Der kan man se at vi er mye mindre opptatte av klimaforandringer og innvandring hver jul, men desto mer interessert i porno.

Det er også mulig å sammenligne uttrykk med hvor ofte de dukker i opp i sosiale medier, og hvor mye de brukes som søkeord. Slik kan man se at mens kvinner omtaler sine ektemenn som kjekke og dyktige i kommunikasjon med andre, spør de det lysende, firkantede Google-oraklet om han er utro.

Fakta: Seth Stephens-Davidowitz

«Everybody Lies. Big Data, New Data, and What the Internet Can Tell Us About Who We Really Are»

352 s. 

Dey Street Books

Fordelene med innhøsting av «big data» fra våre Google-søk er åpenbare. Tallmaterialet er enormt mye større enn hva som ville vært mulig å oppnå ved tradisjonelle undersøkelser, og man kan også oppdage fenomen som man kanskje aldri ville ha tenkt på å søke etter. Hvem skulle ant at fantasier om å bli ammet var så enormt mye mer utbredt blant indiske og bangladeshiske menn enn hos andre?

Det er lett å bli svimmel av mulighetene som byr seg for å endelig kunne forstå menneskets innerste vesen. Nå som milliarder av oss taster inn våre begjær og redsler inn i den store maskinen, kan vi omsider finne ut hva som, rent tallmessig, er normalt og hva som er avvikende.

Liker du skrekk?

Boken «Big Data» fra 2013 populariserte for alvor hvordan Google er i stand til å forutse utbrudd av influensa ved å kartlegge mønster i søkeoppførselen til smittede mennesker som ikke selv ennå vet at de er smittede.

Christian Rudders «Dataclysm» fra 2014 hadde et litt smalere nedslagsfelt, forfatteren hadde vært en av skaperne bak datingnettstedet OKCupid. Hans tallmateriale kunne vise, med matematisk presisjon og solid empiri, at menn generelt synes de fleste kvinner utseendemessig er midt på treet, mens noen er svært pene og andre svært lite pene. Dette altså til tross for «årtier med airbrush, photoshop, silikon og reklame». Kvinner, derimot, synes menn generelt er svært lite fysisk tiltrekkende. Rudder oppdaget også at to av de viktigste spørsmålene for å lodde kompatibilitet mellom potensielle partnere var «liker du skumle filmer?» og «har du reist utenlands på egen hånd?»

Vi, de løgnaktige

Vi lyver alle sammmen, hveder Seth Stephens-Davidowitz, forfatteren til den nyutgitte «Everybody Lies – What the Internet Can Tell Us About Who We Really Are». Noe av det han oppdager om vårt innerste vesen er relativt godt nytt. For eksempel øker ikke tilstrømningen til nazistiske nettsteder automatisk der arbeidsledigheten øker. (Det gjør derimot tilstrømningen til pornografiske nettsteder. Dette med pornografi er i det hele tatt et tema som er svært vanskelig å unngå når det gjelder forholdet mellom mennesker og internett.) Men slike gleder, over at mennesker i flokk ikke alltid oppfører seg slik at vi alle må skjemmmes, kan være kortvarig. For det som virkelig fikk internettbrukere til å flokke seg til det det aller største nazistiske nettstedet var valgseieren til Barack Obama. Amerikanere er i det hele tatt mer rasistiske enn de har likt å tro, sier Stephens-Davidowitz.

Men er vi virkelig kommet dithen at ingenting menneskelig vil være oss, eller i hvert fall Google fremmed? Forfatteren forutså for eksempel at Trump ville vinne valget basert på hvor få mennesker i overveldende svarte nabolag som søkte etter informasjon om hvor valglokalene lå og deres åpningstider. I tradisjonelle undersøkelser oppga minoriteter at de kom til å stemme på Clinton for å hindre Trump fra å komme til makten, men deres oppførsel på nettet avslørte at de ikke var så opptatte av dette som de ga inntrykk av. «Bedrar man seg selv, kan man heller ikke svare sannferdig på undersøkelser.»

Forfatteren forutså for eksempel at Trump ville vinne valget basert på hvor få mennesker i overveldende svarte nabolag som søkte etter informasjon om hvor valglokalene lå og deres åpningstider

Drømmen om underdogen

I «Everybody Lies» viser forfatteren hvordan en solid og trygg middelklassebakgrunn gir en idrettsutøver langt bedre odds enn en tilsvarende begavet person med skilte og fattige foreldre. Stephens-Davidowitz forventer åpenbart at dette vil forbause hans lesere, at de vil ta for gitt at den som «sto med ryggen mot veggen» og var villig til «å gi alt» ville lykkes bedre enn de som hadde mindre grunn til å være desperate.

Kan det tenkes at det er en særlig amerikansk forestilling at den som kommer fra bunnen har bedre sjanser for å lykkes enn den som har hatt en stabil oppvekst? Det er vanskelig å forestille seg en russer tro på det samme. Slike kulturelle forskjeller vil formodentlig avgjøre hvilke spørsmål man søker svar på.

Hinsides Big Data

Et spørsmål som er svært vanskelig å svare på, uavhengig størrelsen på datamengden, er om søkehistorikken vår egentlig sier noe om oss, eller om den primært sier noe om hvordan vi er mens vi har tilgang til tastatur, skjerm og internett.

Stephens-Davidowitz har mange, og til dels forstyrrende, tall på det moderne menneskets digitale pornokonsum. Men hvor går grensen mellom grunnleggende drifter og slapp nysgjerrighet? Vel oppsøker mange kvinner voldsporno, men sier dette egentlig noe essensielt om dem? Hva skal man i så fall si om alle som liker kriminalfilmer og kampsport? Ønsker virkelig barn som ser filmene om Nemo at de var fisk?

Verken i demokratiske, fredelige land eller i områder med krig og diktatur har «fred» eller «demokrati» hyppigere frekvens som søkeord enn tilfeldige pornoskuespillere. (Der kom pornoen igjen!) Men betyr det virkelig at ikke nettbrukerne ikke verdsetter fred?

Kom og del!

Det flytende grensesnittet mellom internett og den virkelige verden i romanform allerede i 2007 i Ben Eltons «Blind Faith». Elton, kanskje mest kjent som manusforfatter til Rowan Atkinsons «Svarte Orm»-serie, skrev om en verden der sosiale medier og amatørporno hadde blitt premissleverandør for hvordan hele samfunnet opererte. Vaksiner var avskaffet, hver eneste konsert var ment å avskaffe fattigdom «en gang for alle» og den seksuelle debuten til enhver person var filmet, lastet opp i skyen og tilgjengelig for alle andre. Den mest alminnelige hilsefrasen i denne verdenen er «Come share! What's not to like?»

På noen vis er det denne fiktive verdenen Stephens-Davidowitz forsker i, en verden der man forutsetter at mennesker er hvem de utgir seg for å være på nettet, enten i sosiale medier eller kun til Google.

Til en viss grad gir selvsagt «big data» interessant og til dels skremmende presis informasjon om hvordan mennesker oppfører seg og hva vi drømmer om. Men hele feltet kan også brukes som en oppfordring til å spørre seg selv om man er sin egen netthistorikk, eller om man er noe mer.(Vilkår)