Apokalypse, nå?

Tekst

Vil du få varsel hver gang Bjørn Gabrielsen publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Bak en sky. Morten Øen (f. 1969) debuterte som forfatter i 1990. Forfatterskapet kretser om temaer som kunst og poetikk, mekanikk og apokalypse.  Foto: Morten Øen

Når strømmen går, kommer slitet tilbake i Morten Øens post-apokalyptiske «Norge om våren».

En solstorm har satt det meste av elektronisk utstyr ute av spill. Høyteknologiske Norge er dermed med et slag blitt satt tilbake til en slags svartedød-æra og sentralmakten er helt oppløst. Såvidt hovedpersonene i Morten Øens «Norge om våren» vet, er hvert lille tettsted helt overlatt til seg selv.

De post-apokalyptiske romanene har samme slagside som krigsmemoarer, de handler nødvendigvis om de overlevende. Dette gjør sjangerne mer koselige enn de burde vært, uansett hvor mye forfatterne prøver å fremstille grusomhet og lidelse. Som leser identifiserer man seg selvsagt med de overlevende, de som ved et mirakel fikk et ekstra varmt måltid i fangeleiren eller den handlekraftige mannen som klarer å avle poteter etter at sivilisasjonen har brutt sammen.

Fakta: Morten Øen

«Norge om våren»

510 s., Oktober

Morten Øens hovedperson Frank er nettopp den type ressurssterke misantrop de mest entusiastiske lesere av denne type litteratur formoder at de selv vil være den dag krisen kommer. Han er belest og kunnskapsrik, og har i tillegg tilgang til et unikt bibliotek av nettopp post-apokalyptisk litteratur. «Norge om våren» blir dermed i tillegg til en bok om dagene etter de siste dager en liten introduksjon til genren, selv om forfatternavn som Jean Raspail og James Howard Kunstler ikke nevnes direkte.

Markens karrige grøde

Franks boksamling stammer fra en forfatter med det mystiske navnet Øen, som ifølge Franks beretning drakk seg ihjel kort tid etter solstormen. Øen har altså delt med seg noe verktøy for den som tar på seg å overleve det fremvoksende voldelige stammesamfunnet. Grepet fungerer forsåvidt, men hele dette maset med forfattere som bruker sine egne navn i sine romaner begynner å gå denne leser på nervene. Men man kan jo nevne at Lionel Shriver i sin ganske ferske endetidsroman «The Mandibles» også har selvportrett av seg selv, så post-apokalyptiske romaner er åpenbart like påvirket av samtidens trender som all annen litteratur.

For den som leter finnes det klare paralleller i «Norge om våren» til Knut Hamsuns «Markens grøde». Der Hamsuns Sellanrå får en kone med hareskår, blir Frank gift med den svært unge og halte Ingrid. («Giftermålet» er ikke mer formelt enn at de som har tatt hånd om Ingrid prøver å kvitte seg med henne.) Ved et annet tilfelle må Frank transportere en støpejernsovn for egne krefter. Dette var tungt nok for Sellanrå, Frank har til alt overmål bare en arm.

Radio Romania

Øens post-apokalyptiske univers er ikke fullt så mørkt som Cormac McCarthys «The Road», og ikke like allegorisk som Will Selfs «Book of Dave». Hendelsesforløpet i «Norge om våren» er stort sett ganske nøktern, med utvinning av tjære og detaljer som kongolesere kledd i dyre anorakker hentet fra ubrukte hytter på fjellet. Bare i utkanten av handlingen finner man mer barokke innslag i tradisjonen til for eksempel Viktor Pelevin. Med solceller og vindkraft får Frank ladet batteriene til en radio og får tatt inn en rumensk radiokanal, der han lærer om kriger på kontinentet og hører oppfordringer om ikke å spise fiendesoldater. At Romania ser ut til å være noenlunde intakt, forklarer Frank med at landet ikke hadde rukket å gjøre seg like avhengig av høyteknologi som supermaktene og det tidligere så velstående Norge.

Som så ofte med sjangerlitteratur er det så som så med karakterbeskrivelser i denne romanen, her er det ingen skikkelser «å bli glad i». Og det som finnes av plot, om en selverklært konge i Norge med tilgang til radiosamband, føles aldri viktig eller sentralt.

Hensikten med post-apokalyptiske fortellinger handler da også om noe helt annet, de er innlegg i debatter om hva slags samfunn vi egentlig har laget oss ut fra forestillingen om at vårt sanne vesen vil komme klarest frem i en virkelig krise.

Vi finner kanskje tidsnok ut av det på egen hånd.

(Vilkår)