Verdens beste atlet. Amerikanske Jim Thorpe (1887–1953) var suveren i både fem- og tikamp under OL i Stockholm i 1912, men så ble han disket. Foto: Popperfoto/Getty Images

Prinsippfast eller kjip? Som IOC-sjef fra 1952 til 1972 ble Avery Brundage (1887–1975) selve symbolet på hvor absurd den olympiske idé etter hvert ble. Her poserer han i forbindelse med OL i Mexico i 1968. Foto: Ap/NTB Scanpix

– Å ta den største stjernen var viktig for å statuere et eksempel

Tekst

Vil du få varsel hver gang Øystein Lie publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Therese Johaug er blitt utestengt på grunn av leppekrem. Før var det helt andre ting enn doping som ga grunn til å nekte utøvere i å delta.

– Å bli nektet å drive med idretten sin fordi man mottok en symbolsk sum med penger, kunne føles like ille og urettferdig som det mange dopingdommer oppleves i dag, sier folklorist, skientusiast og forfatter Thor Gotaas.

Helt til midten av 1960-tallet var ikke doping den store stygge ulven i idretten. Da gjaldt nemlig tanken om den aristokratiske gentlemannen, den glade amatøren som ikke lot seg besmitte av penger og hadde «en sunn sjel i et sunt legeme». Det var den konstruerte olympiske ideen fremfor noen.

Likevel var det mye svarte penger i omløp, men ofte tilfeldig hvilken utøver som fikk straff eller ikke. Eller kanskje det ikke var så tilfeldig likevel. Da, som nå, kunne det gå politikk i de olympiske amatørbestemmelsene, mener Gotaas.

– En rekke utestengelser skyldtes rett og slett noens hang til å ta de aller beste eller de mest profilerte, sier forfatteren og legger til:

– Amatørbestemmelsene ble viktige fordi engelskmennene bestemte mye på denne tiden. Helt siden 1850–1860-tallet, da moderne idrett ble definert i England, var oppfatningen at i idretten, og friidretten især, skulle overklassen helst vinne – ikke arbeiderklassen. Engelske fiskere fikk for eksempel ikke lov til å stille opp i roing på slutten av 1800-tallet, fordi de rodde til fisket. Begrunnelsen var at de trente i arbeidstiden. Man skulle liksom ikke trene heller. I dagens England er det fortsatt stort sett de bedrestilte som ror eller driver med friidrett.