Steely Dan anno 1973. Jim Hodder, Walter Becker, Denny Dias, Jeff «Skunk» Baxter og Donald Fagen – et fantastisk band. Miksepulten ble etter hvert foretrukket fremfor bandbussen, og Becker/Fagen fortsatte som et studioprosjekt med innleide toppmusikere i stedet. Foto: Michael Ochs Archives

Nå er det kun ett grettent geni igjen

Tekst

Vil du få varsel hver gang Audun Vinger publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Walter Becker døde denne uken, kun 67 år gammel. Hans musikk med Steely Dan er 70-tallet på sitt mest geniale.

Vi har vel innfunnet oss med vissheten at det bare er naturlig og en dag skal vi alle dø, men fjorårets følelse av at alle heltene plutselig forsvinner kom tilbake denne uken, da verden med få dagers mellomrom gikk tom for både den amerikanske poeten John Ashbery, den tyske musikalske innovatøren Holger Czukay og den ene halvparten av den unike bandideen Steely Dan – den kun 67 år gamle Walter Becker.

Det er ikke bare i kulturen at en æra er over, virker det som når en ser seg rundt i en stadig mer utrygg verden. Å søke tilflukt i musikk virker som en stadig mer forlokkende utvei. Og selv om bandet hadde enkelte hits fra 70-tallets gigantiske rockæra, slik som «Rikki Don’t Lose That Number» eller «Dirty Work», er det som et fortettet albumband Steely Dan vil bli husket, og slik det skal fortsette å være, ifølge den andre halvparten Donald Fagen, som i en ukarakteristisk rørende minnetekst lovet å holde Steely Dan-navnet og musikken gående så lenge det lot seg gjøre. Økonomien i bransjen tillater ikke grandiose studioprosjekter slik vi kjenner dem fra Steely Dans andre fase med mesterverkene «Aja» (1977) og «Gaucho» (1980), der de kunne sitte og file i ukevis, med periodens fremste og dyreste sessionmusikere på studioventerommet mens taksameteret gikk. For selv om bandets første fase også var fantastisk, da de var et idiosynkratisk anlagt rockeband med to briljante elgitarister i Denny Dias og Jeff «Skunk» Baxter, var det under og etter overgangsplatene «Katy Lied» (1975) og totalt vidunderlige «The Royal Scam» (1977), da de mest ble et studioprosjekt ledet av Becker/Fagen og innleid jazzekspertise, at den mest sitrende genialiteten oppsto. Musikken er ikke låst til sin tid, det er totalt gripende og gudbenådet, like bra til fest som til kontemplasjon. Tittelkuttene på de to siste platene fra denne perioden er som to gigantiske bygninger å entre, hver gang man hører dem. Selv i 2017. Men dette er elementært. Hva var det så med bassist, gitarist, låtskriver og produsent Becker?

Musikken er ikke låst til sin tid, det er totalt gripende og gudbenådet, like bra til fest som til kontemplasjon

Hungry reggae

En plate som veldig få har hørt, og som ikke ble den begivenheten den burde blitt ved utgivelsen i 2008, er «Circus Money», Walter Beckers selvutgitte andre soloalbum. Savnet av Fagens bitre stilfullhet er der, men ikke like stort som savnet av Beckers mer sympatisk-resignerte feeling er det i Fagens senere soloplater. Og man får beviset på hvor sentral del Becker er av Steely Dans uttrykk, harmonisk som tekstlig. Albumet finnes ikke på strømmetjenestene, men er en glimrende grunn til å vekke liv i Itunes-appen på maskinen igjen.

En New York-fisk på land i California-ørkenen. Walter Becker opptrer med Steely Dan på Coachella-festivalen i 2015. Bandet var enorme på 70-tallet og ga seg i 1980, men begynte å spille litt live igjen i 1993 og hadde fullt comeback og to albumutgivelser siden 2000. Denne uken døde Becker. Foto: Tim Mosenfelder

Platen er produsert av Larry Klein og kjennetegnet av en hungry reggae-feel, med sublim backing av musikere fra Steely Dans senere livebesetning som Keith Carlock på pocket groove-trommer og Jon Herington på gitar, og enkelte stjernegitarister som Dean Parks, for alltid plassert i musikkens pantheon for sine soloer på Steely Dan-låtene «Rose Darling» og «Haitian Divorce». Beckers avslappede basspill og ledige gitaranslag står ikke tilbake for de andres prestasjoner. Hør for eksempel sjelfulle «Paging Audrey», som har et vanvittig groove som setter rolig liv i halsmusklene, en korrekke som består av blant andre Sharon Bryant fra Atlantic Starr og Tawatha Agee fra Mtume – navn som får fans av åttitallssoul til å riste smilende på hodet. Topp det med en gnistrende solo fra jazzsaksofonisten Chris Potter, og vi har en klassisk vinner. I noens bok, vel å merke.

Posthum nobelpris

Men det er en annen låt her som beviser hvor viktig Becker har vært i parhestene Becker/Fagen, og et tegn på at han gjerne har hatt sisteansvaret for de mer sofistikerte tekstene deres. «Downtown Canon» er en nydelig låt, men teksten er et innlegg til støtte for Beckers posthume nobelpris for musikktekster. Den inneholder mange av nøkkelelementene: resignasjon, sarkasmer, edle utskudd, svunnen romantikk, aldersforskjeller, en viss avstand til kvinner, stedshenvisninger, stadfesting og så tap av idealer, namedropping av drikkevarer, bleknet beatnikhipster som forbanner tidens elv … den er som en av disse mange minimalistiske novellene Steely Dans låter faktisk fremstår som, hvor vi kommer in medias res inn i en tilstand av ungt håp og aldrende forakt for det samme:

I cracked the code/ And I knew what it’s all about /We found the loft on Greene Street / Swept that bad boy out / Alsatian wine – playing records way past four/ Making some crazy soulful love on the hard wood floor (Where did our love go?)

You hung the picture/ Of young Dizzy on the wall /According to me that was the best day of them all / Sweet sweet words like honey from the tongue / Yes there was magic then in every song we sung

Men det ligger i sakens og det urbane livs natur at den ungdommelige idyll og alle ens forestillinger ikke kan vare. Becker (og Fagen) var på utsiden og levde etter forrige generasjons idealer allerede da de flyttet fra New York som jazzinteresserte, tilknappede studenter og var egentlig som fisk på land da de havnet i vestkystens sol, sommer og psykedelia på slutten av 60-tallet. De passet liksom aldri helt inn, og deres verdensanskuelse beholdt en besk bismak frem til vår egen tid.

Chasing sensation to remind us who we are / You met that half-crazed painter fool in some damn bar / Cocaine dreams and chiba-chiba nights / You had to share his world in shades of black and white – Didn’cha baby?

Packed up the Dylan and the Man Ray and the Joyce / I left a note that said well I guess I got no choice / ‘S’cuse me girl while I’m kickin’ it to the curb / I’m leaving with all I need but less than I deserve

Det er synd at Becker, som likte seg best i bakgrunnen, ikke sang mer med Steely Dan, de fremførte nydelige «Book of Liars» fra hans første soloalbum «11 Tracks of Whack» live, og han har én enslig studiolåt i typeriktig vemodige «Slang of ages» fra bandets siste album «Everything Must Go» (2003). Det er mange grunner til å minnes og feire alle de store musikalske kunstverkene de skapte sammen, men det er også grunn til å sørge over det vi gikk glipp av.(Vilkår)