Etterkrigsblikk. Med sin tredje bok om Ingrid fra Barrøy drar Roy Jacobsen leseren inn i et Norge og en norsk væremåte som både virker usigelig fremmed og helt nær. Foto: Guri Pfeifer/Cappelen Damm

Klarer å si noe nytt om krig

Tekst

Vil du få varsel hver gang Bjørn Gabrielsen publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Året er 1946, men krigen er ikke over for Ingrid fra Barrøy i Roy Jacobsens «Rigels øyne».

I november 1944 ble fangeskipene «Rigel» og «Korsnes» bombet utenfor Helgelandskysten, og 2500 mennesker, de fleste fanger fra Øst-Europa, omkom. I Roy Jacobsens forrige bok, «Hvitt hav», klarer den russiske fangen Aleksander så vidt å overleve, og han pleies av øyboeren Ingrid. Etter at han reiser videre, føder hun deres datter, Kaja.

Anmeldelse av «Hvitt hav»: Tilbake til Barrøy

Den store jakten

«Rigels øyne» handler om hvordan Ingrid, etter at krigen er over, reiser sammen med datteren for å prøve å spore opp Aleksander. Som i forfatterens to tidligere bøker fra samme miljø, blir leseren dratt inn i et Norge og en norsk væremåte som både virker usigelig fremmed og helt nær.

Fakta: Roy Jacobsen

«Rigels øyne»

Cappelen Damm, 231 sider

Ingrid har ingen penger og vet knapt hvor hun skal. Hun haiker med fiskebåter og transportskip, hun overnatter hos fremmede. Hun reiser i et land befolket av fåmælte og skeptiske mennesker, skal de gi noe vekk, må de nesten alltid skjule sin giverglede. Ingrid får en klokke sammen med fiksjonen om at hun skal levere den tilbake en dag. Når hun kjøper en togbillett for det som åpenbart er av hennes siste kroner, gir stasjonsmesteren henne pengene tilbake, og mer til, rett før avgang.

Dette Norge er et land der ingen gjør et vesen av noe.

Gjenreising

Jacobsens hovedperson er ikke av det slaget som i dag er så vanlig i norsk samtidslitteratur, den alltid tolkende, analyserende og selvrefererende jeg-personen. Hun setter ikke selv sin reise i noen større, episk ramme, det er det leseren som må gjøre for henne.

Ingrid er vitne til at gjenreisingen er begynt, fint skildret gjennom hennes opphold i nybyggerbyen Skorovas, som nesten skildres i en slags western-ånd. Alle kommer fra andre steder, og ingenting er helt ferdigbygd.

Mot alle odds får Ingrid små hint om hva som kan ha skjedd med Aleksander etter at han reiste fra Barrøy. Men alle hun møter, fra skippere til grenseloser, ser ut til å ha noe å skjule for henne. De stopper henne ikke på hennes reise, men de hjelper henne ikke så godt heller. Dette forklares delvis av en lege hun møter i Sverige: «Okkupasjonen av Norge hadde vært av en spesiell art, mange steder nærmest hatt karakter av cooperasjon, det hadde gjort folk skitne, nå vasker de seg igjen, landet toer sine hender. Ja, selv mange av dem som virkelig hadde utrettet noe, vet at de kunne ha gjort mer, og de vil helst ikke bli minnet på det.»

Nytt om krigen

Krig er mer enn veldig mye vold, og her presterer faktisk Jacobsen å si noe nytt om akkurat dette. Krig og totalitær styreform invaderer alle hulrom i mellommenneskelige forhold, og all svik og sorg henger ved lenge etter at fred og frihet formelt sett råder. Flere av skikkelsene i denne boken er da også kyniske om freden. Her finner man lite av den flaggviftende samstemmighet man kanskje kan ha forestilt seg gjennom skolens historiebøker.

I en bokflora med mange observasjoner og få åpenbaringer tilbyr Roy Jacobsen noe annet, noe som føles viktig og nytt.(Vilkår)