Selvbygd el-rakett. Eva Håkansson og motorsykkelen «KillaJoule» på saltsjøen Bonneville i Utah.

Hun har bygget verdens raskeste el-motorsykkel

Tekst
Foto
Wendover

Eva Håkansson har ikke engang sertifikat, men vil «vise at miljøvennlig teknologi er sexy».

– Folk dør her ute. Jeg vil helst slippe det, sier Eva Håkansson og trekker på seg en tykk racingdrakt og flammebeskyttende finlandshette.

– Den eneste grunnen til at jeg utsetter meg for dette, er at jeg tror på budskapet. Elkjøretøyer er avgjørende om mennesker skal fortsette å leve på denne planeten.

Den svenske ingeniøren står på Bonneville-slettene nordvest i den amerikanske delstaten Utah. Hun har bygget en av verdens raskeste motorsykler, men har ikke engang motorsykkelsertifikat.

Det er like under 40 varmegrader i skyggen, men ingen skygge å finne. Luften dirrer over bakken og visker ut horisonten. Med en lengde på over 5,5 meter, en bredde på en snau halvmeter og en åpning bak for fallskjerm, ser den lange, slanke kroppen ut som en rakett. På papiret er «Killajoule» en motorsykkel, attpåtil med sidevogn, men der stanser de fleste likhetstrekk. For det første er den elektrisk, og med 400 hestekrefter er den nesten dobbelt så kraftig som verdens mest muskuløse, bensindrevne produksjonssykkel, samtidig som den veier omtrent det samme som en Citroën 2CV. Den er laget med kun ett mål for øye: å kjøre lynfort rett frem.

Vil helst slippe

Eva Håkansson står ved siden av «Killajoule» og tripper. Svetten renner fra pannen, og mannen hennes, Bill Dube, tørker perlene med et håndkle. På hendene har hun tykke hansker, en medhjelper bruker oppvaskkost til å fjerne et tykt lag salt fra racingstøvlene hennes.

– Dette er delen jeg liker minst, sier Håkansson om det som skal komme.

– Kunne jeg sluppet å kjøre sykkelen selv, ville jeg gjerne gjort det. Men den er bygget for min kropp, så jeg har ikke noe valg.

For henne er det teknologien som er viktig, men hun vet at uten fartsrekorder er det ingen som bryr seg.

Fra nesetupp til fallskjermåpning er «Killajoule» Håkanssons baby. De siste åtte årene har hun nesten egenhendig skrudd sammen hvert eneste komponent av verdens raskeste el-motorsykkel, samtidig som hun har fullført en doktorgrad ved University of Colorado.

– Mange sene kvelder og lange helger, sier hun.

– Å bygge et av verdens raskeste kjøretøyer, er mer arbeid enn man skulle tro.

Klaustrofobisk. «Killajoule» er spesialkonstruert for Eva Håkansson av Eva Håkansson. Når hun tar plass i cockpiten, blir det tydelig: kun millimetere skiller velteburet og Evas hjelm.

Mekaniker Mike Stockert heller isbiter gjennom en trakt inn i sykkelens kjølesystem, og Håkansson trekker på seg hjelmen. Dube og Stockert hjelper henne inn i cockpiten og trekker et nettverk av sikkerhetsbelter på kryss og tvers over kroppen hennes. Ymse instrumenter viser motoreffekt, temperatur, batteriprosent og andre ting som Håkansson må passe på under den åtte kilometer lange ferden mot en eventuell ny verdensrekord.

– Hvordan føles det? sier Dube, mens han polerer visiret på hjelmen.

– Tja. Det føles greit, sier Håkansson.

– Batteriene ser ok ut. Det er da noe.

Et panel utstyrt med en snever glugge legges over cockpiten og skrus fast med bolter. En mann vinker et grønt flagg som signaliserer at banen er klar, og med det setter Håkansson av gårde. 482 kilometer i timen er målet. Håkansson styrer sykkelen i en vid bue mot startstreken før hun retter den opp og presser gasspedalen til bunns.

– Se nå, sier mekaniker Stockert.

– Nå skal du få se fart.

Vil være raskest

Dagen før rår forvirringen i Team Killajoules leir. Det er dag to på sletten, og «Killajoule» er humørsyk. Motoren leverer kun 200 av sine til sammen 400 hestekrefter. Dube har skrudd av panelet som dekker sykkelens sentralnervesystem, og klør seg i hodet. Kanskje noen ledninger har løsnet?

– Det er dette som er den gøye delen, sier Håkansson.

– Vel, kanskje ikke akkurat denne delen – det ville vært fint om den virket akkurat nå – men den delen av prosessen hvor vi bygger, forbedrer og finner løsninger.

«Killajoule» er bygget i Håkansson og Dubes garasje i Colorado, og det finnes ingen bruksanvisning for hvordan man bygger en hyperaerodynamisk motorsykkel. En stor del av jobben har vært ren gjetning.

– Vi studerte bilder av lignende motorsykler med bensinmotor, før vi resonnerte oss frem til hvordan vi måtte gjøre det for å få en elektrisk motor til å fungere.

Tærer på. Håkansson sjekker batterienhetene som gir sykkelen en effekt tilsvarende 400 hestekrefter. Saltet i Bonneville er brutalt klima for elektriske kontakter og komponenter.

Byggeprosessen tok fem år og kostet snaue to millioner kroner, alt dekket av sparepenger og Dubes forskerlønn. Så, i august i 2014, fikk de lønn for strevet. Under en test holdt Håkansson en gjennomsnittsfart på 400 kilometer i timen og nådde en toppfart på 434,9 kilometer i timen. «Killajoule» var verdens raskeste el-motorsykkel – og verdens raskeste sykkel med sidevogn. Men det var ikke nok.

– Målet er å bli raskest i verden, uansett kjønn, uansett motortype. Jeg vil ikke være raskest i min klasse. Jeg vil være raskest.

Kjedsomhet, ren frykt og magi

Til tross for at hun vokste opp rundt motorsykler – faren var racerkjører i Sverige og en pionér i utviklingen av elektriske kjøretøyer – er Håkansson ikke spesielt glad i å kjøre fort. Hun er ingen adrenalinjunkie og hater følelsen i magen før hun setter av sted. På nettsiden sin beskriver hun det å sette fartsrekorder som en blanding av kjedsomhet, ren frykt og magi.

– Jeg er nervøs for sykkelen, dekkene, underlaget. Alt, sier hun.

En av de største utfordringene i denne typen motorsport er den enorme belastningen på dekkene. Et rekordforsøk kan flerre et dekk i fillebiter, og en punktering blir lett fatal.

Saltslettedrøm. Eva Håkansson og el-motorsykkelen «Killajoule» på vei til startstreken i Utah. Farten blir målt på den siste av de seks amerikanske milene av fartsstrekningen.

Øko-aktivisme

Håkanssons overordnede mål med «Killajoule» er «å vise at miljøvennlig teknologi er sexy». Der Tesla har vist at elbiler kan være like gode, om ikke bedre, enn bensinbiler i det masseproduserte markedet, vil Håkansson demonstrere at elektriske kjøretøyer kan hevde seg helt i toppsjiktet av motorsporten.

– Jeg kunne meldt meg inn i Greenpeace og kjempet mot hvalfangst eller oljeindustrien, men jeg vil ikke bli arrestert, så derfor gjør jeg dette i stedet.

Jeg kunne meldt meg inn i Greenpeace og kjempet mot hvalfangst eller oljeindustrien, men jeg vil ikke bli arrestert, så derfor gjør jeg dette i stedet

Eva Håkansson, ingeniør og el-motorsykkelbygger

I teltet får Dube endelig liv i «Killajoule». Problemet var rust i noen ledninger. Saltsletten er brutal.

Mesteparten av dagen er allerede tapt, og solen begynner å nærme seg fjelltoppene da Håkansson endelig setter seg i førersetet og lar sykkelen trille lydløst mot køen av eksotiske motorsykler som venter på en siste sjanse før dagslyset forsvinner. Bonneville Salt Flats er legendarisk i motorsportkretser og stedet for dusinvis av rekorder i løpet av de vel 100 årene fartsgale har valfartet hit. Om vinteren er området dekket av noen centimeter vann, og når det fordamper om våren, ligger saltet igjen, paddeflatt og endeløst, ikke et hinder, en sving eller en fartsgrense så langt øyet rekker. Det var her i 1970 at rakettdrevne «Blue Flame» for første gang kjørte fortere enn 1000 kilometer i timen, og det var her i 2013 at George Poteet satte rekord for bil med forbrenningsmotor med 703 kilometer i timen i «Speed Demon». Håkansson vil slå dem alle.

– Vi vil vise at bensinmotorer er håpløst utdaterte, sier hun, mens hun venter på tur.

Et klistremerke langs sykkelen hevder at «Gasoline?! That’s so last century!».

Mye venting. Eva Håkansson og ektemannen Bill Dube tar en pep talk rett før start. «Killajoule» må holdes kjølig med isbiter og pledd før rekordforsøket.

– Elmotorer er fremtiden, sier hun, men retter seg selv.

– Elmotorer er nåtiden. Bensin er fortiden. Elektrisk teknologi er bedre på alle måter, det handler bare om å gjøre folk oppmerksomme på det. Nissan Leaf og Toyota Prius er gode biler, men det er ingen som sperrer opp øynene av dem. Vi vil få folk til å sperre opp øynene.

På dette forsøket oppnår Håkansson 304 kilometer i timen.

– Det føltes greit nok, sier hun da hun stiger ut av bilen på den andre siden av saltsletten.

– Banen er et vaskebrett. Helt håpløst å kjøre på. Men sykkelen føles bra.

Hun og Dube er fornøyde med 304. Ingen hadde ventet ny rekord denne dagen. Sykkelen må få lov til å riste av seg gammelt støv og strekke på bena.

– I morgen blir det bedre, sier Håkansson.

Stor mann, liten sykkel. Hvert år bygges en liten landsby på de livløse slettene i Utah. Fartsgale entusiaster valfarter fra hele verden for å sette rekorder.

Maskot. «Bonnie S. Flats» er alltid med under panseret på «Killajoule», selv om det er trangt om plassen.

Karma

– Jeg er sliten, og banen er dritt. Sykkelen føles sliten også.

Det er dagen etter igjen, og Håkansson og teamet har vært på plass på saltet siden soloppgang. Det grytidlige oppmøtet var ikke Håkanssons idé, og hun er gretten. Både hun og mannen er utpregede B-mennesker, men arrangørene av Bonneville Motorcycle Speed Trials har bestemt at alle førere må stille til informasjonsmøte ved daggry.

– Jeg begynner å tro at «Killajoule» ikke er en 500 kilometer i timen-sykkel, sier hun.

I januar flytter hun og Dube til Auckland på New Zealand, hvor hun skal undervise ved universitetet. Forhåpentlig blir det også tid til å bygge «Killajoule»s arvtager.

– Hun er nervøs, sier mekaniker Stockert.

– Sykkelen er vanskelig å kontrollere når underlaget er dårlig. Men hun kommer ikke til å la det stanse henne. Jeg tipper 400 kilometer i timen er innenfor rekkevidde i dag. Kanskje 434. Det ville vært fint å dra tilbake til hotellet med en tangering i lommen.

Etter fem timer i kø er det Håkanssons tur. Det grønne flagget vaier, og hun skyter av gårde.

Dube, Stockert og de andre ser henne forsvinne og står en stund og ser etter henne. Det totale fraværet av lyd er nesten ubehagelig. Å se et fullblods, hyperaerodynamisk kjøretøy oppnå flere hundre kilometer i timen uten en lyd, føles unaturlig, som om man har mistet hørselen.

Nestenuhell. Like før en av syklene skal sette av sted, får arrangørene beskjed om at en bil har forvillet seg ut på banen. Når syklene først starter, er det lite som kan gjøres, og et medlem av sekretariatet stormer over saltet for å hindre katastrofe.

Misjonærer

323 kilometer i timen, en avgrunn unna målet på 434. Hastighet er en pussig ting. For å kjøre dobbelt så fort, holder det ikke med dobbelt så kraftig motor. Dobbel hastighet krever åtte ganger så mye motorkraft. Slik det ser ut nå, har «Killajoule» på langt nær nok kraft til å nærme seg sin tidligere rekord.

– Jeg kan ikke forstå det, sier Håkansson.

– Trekker motoren for halv maskin igjen?

Håkansson er nedslått. I morgen kommer sporet til å være enda mer oppkjørt. På hotellet diskuterer hun og Dube hva som kan være galt. Alt ser ut til å fungere, men likevel kommer de ikke i nærheten av hastighetene de trenger. I tillegg er Bonneville Motorcycle Speed Trials over om et par dager, og om de ikke får «Killajoule» til å samarbeide snart, er det for sent.

– Jeg lurer på om det er giret, sier Håkansson.

– Kan vi ha stilt det for høyt?

For høyt gir betyr at bilen aldri kommer opp i full hastighet. Det er som å starte en vanlig pedalsykkel i 18. gir.

Håkansson og Dube tilbringer mesteparten av sin tid sammen på denne måten. Når de er på jobb, løser de mekaniske problemer, og når de kommer hjem, fortsetter de.

– Vi ser på oss selv som misjonærer, sier hun.

– Noen adopterer hunder, andre tar inn fosterbarn … Vi valgte motorsykkel fordi det var en åpning i markedet vi kunne utnytte. Elon Musk har gjort privatbiler sexy. Fly har vi ikke råd til, selv om det utvilsomt er den neste fronten for elektrisitet, men motorsykler koster ikke all verden, og det er et område vi kan bli sett på. «Killajoule» ble til fordi det ga oss mest valuta for pengene.

Vi valgte motorsykkel fordi det var en åpning i markedet. Elon Musk har gjort privatbiler sexy. Fly har vi ikke råd til

Eva Håkansson, ingeniør og el-motorsykkelbygger

Sykkelen trenger ny sykkel

Ny dag, tidlig på sletten igjen. Etter tre dager på saltet er alle slitne, og Dube og Håkansson småkrangler mens de mekker. Hun hadde rett da hun tippet at giret var innstilt feil. De fikser det i en håndvending og gjør seg klare til å kjøre. Underlaget er verre enn noen gang, heten er uholdbar, startkøen lengre enn noen gang og alle i teamet er irriterte.

Go! Eva Håkansson har fått klarsignal og er på vei ut på den åtte kilometer lange teststripen.

Da hun endelig får kjøre, er resultatet ukens beste: 392 kilometer i timen. Men det er ikke nok, og Håkansson og Dube bestemmer seg for å pakke sammen.

– Sykkelen trenger en ny sykkel, sier hun etter at de har børstet saltet ut av karosseriet.

Nye sykler koster penger, og Dube skal pensjonere seg. Sponsorer bidrar med deler, men lite midler. Men dette er problemer som er til for å løses. Det viktigste er at de sprer evangeliet om elektrisitet.

– Jeg gir meg ikke før jeg er raskest i verden, sier Håkansson.(Vilkår)