Sterke bilder. «Cries from Syria» skåner oss ikke for noen av aspektene ved den pågående borgerkrigen. Det er veldig hard kost. Foto: Tour de Force/Filmweb

Ropene fra helvetet

Tekst

Vil du få varsel hver gang Øyvor Dalan Vik publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

«Cries from Syria» er hard kost. Den dokumenterer Syrias lidelser, men er også en anklage mot dem som sitter stille og venter på at det skal løse seg.

Det skal sies med én gang: Det er såpass sterke bilder i dokumentaren «Cries from Syria» at det ganske sikkert kan bli for mye for mange. Krigen i Syria er vår tids største pågående katastrofe, og grusomhetene er ufattelige.

Regissør Jevgenij Afinejevskij går kronologisk til verks, slik han gjorde med den Oscar-nominerte «Winter on Fire: Ukraine’s Fight for Freedom». Vi får innblikk i flere aspekter i lappeteppet av konflikter der aktørene har høyst ulike motiver.

Fakta: «Cries from Syria»

Tsjekkia/USA 2017, regi Jevgenij Afinejevskij

Dokumentar, spilletid 111 minutter, sensur 15 år, norsk premiere 13. oktober

Med Hadi Al Abdullah, Raed Al Saleh, Riad Al-Asaad, Bashar al-Assad, Abu Mohammad Al-Julani og flere.

Det starter med opprørets spede begynnelse. Noen skoleungdommer skriver «Din tur, doktor» på en vegg, som et hint til den øyelegeutdannede diktator Bashar al-Assad og et nikk til den arabiske våren, der folkeopprør endret regimer i Nord-Afrika og Midtøsten, om enn ikke nødvendigvis til det bedre.

Gnisten tennes

Ungdommene ble tatt av Assads soldater, og de som vendte tilbake, var blitt slått og torturert, hadde knuste ansikter og neglene var trukket ut på gutter helt ned i 10–11-årsalderen. Noen foreldre fikk returnert barna sine som oppsvulmede lik. Denne behandlingen av unge som ikke har gjort annet enn å skrible på en vegg, tenner gnisten i befolkningen og konfrontasjonen er i gang.

Barn blir skutt. Folk blir arrestert og lemlestet. En bakbundet mann blir tråkket i bakken mens Assads menn setter fyr på hodet hans. Alt er dokumentert av folk som var til stede da det skjedde. Om man håper å bli nummen, kan man allikevel ikke forberede seg på følgene av saringassangrepene som kommer senere. Spedbarn som kveles langsomt, hauger av døde barn, en familie som finner en fremmed barnefot i kisten med de istykkersprengte restene av datteren etter bombingen av en skole. Døde barn under skolealder som har klort seg fast til livet til det er bare skinn og ben igjen av dem. Og så kommer IS.

Filminteressert? Les alle DNs anmeldelser her

Ødelagt. «Cries from Syria» dokumenterer gjennom intervjuer og bilder krigens lidelser. Foto: Tour de Force/Filmweb

Fokus på barna

De pustepausene Afinejevskij gir oss med intervjuer av vitner, aktivister, soldater og hjelpearbeidere, er nesten like hjerteskjærende i sitt innhold som de bildene publikum aldri kommer til å kunne stryke av netthinnen. Hans hovedkilde er journalisten Kholoud Helmi. Hun gir oss innblikk i konfliktlinjene, og om hun blir emosjonell, er hun også balansert og godt opplyst.

Men oppmerksomheten er først og fremst rettet mot barna, både de døde og de som lever videre, med eller uten foreldre, de som er kommet seg ut av Syria og de som håper å kunne flykte – en hel generasjon uten ordentlig skolegang og mangelfull tilgang til å få dekket basale helse- og omsorgsbehov.

Tungt. Filmens oppmerksomhet er først og fremst rettet mot barna, som må leve videre - med eller uten foreldre. Foto: Tour de Force/Filmweb

«Cries from Syria» er et brutalt dokument over vold og lidelser i full skala, men også en ikke uttalt anklage mot dem som sitter stille og venter på at det skal løse seg. Kanskje er filmen laget med tung labb og rødglødende, rettferdig harme, men den er umulig å skåne seg mot.(Vilkår)