Fra dekksgutt til designstrateg

Tekst
Oslo

Per Tannum var den visjonære kremmeren som pustet en estetisk, moderne industriell virvelvind over brukskunst og møbler.

Minneapolis. Per Tannum (til venstre) viser den norske generalkonsulen Torgeir Sigveland modellen for utstillingen som ble åpnet i april 1952 i stormagasinet Powers Dry Goods Co. Foto fra boken «Per Tannum. Fra Askeladd til Ridder»

Per Tannum var den visjonære kremmeren som pustet en estetisk, moderne industriell virvelvind over brukskunst og møbler.

Per Tannum, en lang, tynn mann, elegant og ulastelig kledd med tilbakekjemmet hår, lot seg ikke stanse av særlig mye. Han skulle bli en av de mest betydningsfulle kulturelle strategene i krysningspunktet mellom industri, brukskunst og møbler i det moderne Norge.

Det sto på ingen måte risset i stjernene. Tannum kom fra en familie der økonomien var pinetrang. Først fikk han jobb som bud hos Adams Express. Som 17-åring måtte han ut og fikk hyre som dekksgutt hos rederiet Wilh. Wilhelmsen – apprentice, som det het i kontrakten – et halvt års sjømannsliv som tok ham over Biscaya og helt til Australia. Kosten om bord var skrale greier. Han kom hjem såpass underernært at han ikke fikk avtjent militærtjeneste.

Sjømann. 17 år gammel dro han til sjøs som dekksgutt på en Wilh. Wilhelmsen-båt med kurs for Australia. Her er Per Tannum i midten. Et måltid inntas på dekk. Han kom hjem såpass underernært at han ble kjent udyktig til å avtjene verneplikten. Foto fra boken «Per Tannum. Fra Askeladd til Ridder»

Deretter ble det handelsskole. Studiene finansierte han som møbelselger, og han skjønte hvor dårlig det sto til med formgivningen av dem. I 1933 fikk han handelsbrev. Han begynte med to tomme lommer og enkle møbler av trehvit furu, som han tegnet selv etter et kort selvstudium i møbeltegning. Han var 21 år. Bak nedrullede gardiner, mellom klokken 06 og 09, i en bakgate like nedenfor St. Hanshaugen, beiset og lakket han møblene. Startkapitalen var 375 kroner fra et båtsalg.

Det hendte at han og kona Sonja måtte pantsette sølvtøyet – som nok var bryllupsgaver – i noen dager, for å få det til å gå rundt. Men ambisjonene og visjonene var klare: Han ville sette tydelige spor etter seg i det norske møbelmarkedet.