Ikke lyden av stillhet

Tekst

Vil du få varsel hver gang Bjørn Gabrielsen publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Tredje bind i serien «Verden som var min» er ypperlig for den som ønsker å vite noe om Ketil Bjørnstads opplevelse av åttitallet. Men forfatteren klarer ikke tilby noe mer.

Historisk reise. Forfatter Ketil Bjørnstad forteller om 80-tallet i bind tre av serien «Verden som var min». Foto: Krister Sørbø/NTB Scanpix

Tredje bind i serien «Verden som var min» er ypperlig for den som ønsker å vite noe om Ketil Bjørnstads opplevelse av åttitallet. Men forfatteren klarer ikke tilby noe mer.

På de siste sidene i «Verden som var min: Åttitallet» er Ketil Bjørnstad omgitt av sin familie og venter på nyttårsaftenen 1989. I julen har han snakket om rivingen av Berlinmuren, de har sett nyhetsinnslagene om henrettelsen av Ceausescu. Katten Movitz og tiåret har nettopp dødd, men ellers er mye av det samme ved åttitallets slutt som ved begynnelsen i hovedpersonens private sfære.

Slik oppleves kanskje åttitallet for mange nordmenn. Verden forandret seg, kommunismen skrumpet inn og islamisme vokste frem, men livet i Norge ble preget mest av stabil velstandsøkning.

Fakta: Ketil Bjørnstad

«Verden som var min, bind 3: Åttitallet»

Aschehoug, 800 sider

Den saftigste biten i denne roman-memoaren er forfatterens erfaringer med spiseforstyrrelser. I ettertid reflekterer han over hvor heldig han var at denne fasen utspilte seg før internett, før informasjonstilgangen ville vært så stor at han unngåelig ville ha endt opp med å diagnostisere seg selv. I stedet har han bare kastet opp og kastet opp, og til slutt, så vidt leseren kan forstå, kommet seg ut av det.
Lesehest? Se alle artikler om bøker her

Dette er selvsagt ikke siste ord om diagnoser og informasjonstilgang, men det er en interessant tilnærming og det kunne vært brukt litterært på mange vis. Men det er ikke mandatet Bjørnstad har gitt seg selv her. «Åttitallet» minner mer om den type bildekavalkader om året som gikk som nordmenn gir i julegave til den type menn som aldri har vett til å fortelle hva de ønsker seg. Det som skjer, det skjer. Det er ikke metaforer for noe annet.

Les anmeldelser av Bjørnstads bokserie:

Kritikere

Det er spennende at Bjørnstad går såpass hardt ut mot navngitte litteraturkritikere, først og fremst Dagbladets Cathrine Krøger og Morgenbladets Ane Farsethås. Bjørnstad har ikke engang kunnet vente til de ble gamle nok til å opptre i hans kommende bind om 2000-tallet, han har i stedet inkludert en bolk om erfaringer på Aschehougs hagefest for kort tid tilbake.

Les Ane Farsethås' omtale av Bjørnstad: Eksistensiell såpeopera

Alt Bjørnstad skriver om litteraturkritikk er ikke det rene vanvidd. Journalister og kritikere kan ha godt av å vite hvordan det føles å være i den andre enden av en slakt eller en sterkt vinklet reportasje. Det finnes erfaringer og en moral her som angår alle, ikke spesifikt journalister og deres intervjuobjekter. Men for denne leser forsvinner all brodd når forfatterens skildring ikke er annet enn et referat av hans egne, konkrete opplevelser.

Ironisk nok er det nettopp i forsøk på å etablere sin egen verdighet at forfattere i sine memoarer blir mest vanskelig å se opp til. Salman Rushdie har også vasset i denne bekken.

Lyden av stillhet

Det er tett mellom gjensynsgledene her. Café Sjakk Matt som holdt åpent 23 timer i døgnet, selvsagt. Fargekoloritten. Opplevelsen av å lytte til en cd for første gang. På cd kan stillheten være total, der det alltid vil være støy på bånd og vinyl. I skildringen av sitt møte med cd-teknologien er Bjørnstad helt innforstått med betydningen av fravær og av stillhet i kunsten.

Men han appliserer ikke det til sine memoarer. Det er hans valg, det formatet han har valgt vil utvilsomt glede mange.(Vilkår)