Humor og Holocaust

Tekst

Vil du få varsel hver gang Øyvor Dalan Vik publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Man kan spøke med Holocaust-overlevende så lenge man ikke gjør dem til en vits.

«Bye Bye Germany» forteller historien om krigen som ikke var slutt allikevel i 1945 gjennom den jødiske handelsmannen David Bermann (Moritz Bleibtreu) og hans medsammensvorne i en smart, men nokså uskyldig svindel. David bor i en leir for internt fordrevne utenfor Frankfurt i 1946; han var en fremgangsrik forretningsmann før han og familien ble satt i konsentrasjonsleir, og der klarte han seg bedre enn de fleste fordi vitsene hans falt i smak hos en av vokterne.

Han er takknemlig for friheten, men ønsker seg økonomisk handlingsrom også, så han koker sammen en forretningsidé der han og noen venner blir i stand til å selge kraftig overpriset lintøy til de lokale tyskerne.

Fakta: «Bye Bye Germany»

Tyskland 2017, regi Sam Garbarski

Originaltittel «Es war einmal in Deutschland», spilletid 102 minutter, sensur 12 år, norsk premiere 20. oktober

Med Moritz Bleibtreu, Antje Traue, Tim Seyfi, Mark Ivanir, Anatole Taubman, Hans Löw, Pal Macsai og flere

Det er en forbrytelse de kan begå uten skam, siden kundene jo var de samme som orkestrerte reisen til gasskamrene, eller i det minste lot som om de ikke visste om hva som foregikk rett foran nesen på dem.

Glad i film? Les alle anmeldelser her

De som er igjen

«Bye Bye Germany» prøver ikke nettopp å være en vanlig krimkomedie, men mye av den lavmælte humoren kommer fra scenarioene der de tidligere konsentrasjonsleirfangene lurer tyskerne trill rundt. Hver og en av rollefigurene må dessuten også få fortelle sin forhistorie, om hva som har hendt dem og hvordan de eventuelt skal kunne leve videre i et land som har sviktet dem så fundamentalt. Den internasjonale tittelen er ikke tilfeldig valgt; originaltittelen oversettes med den tradisjonelle inngangen på et eventyr: Det var en gang … De aller fleste dro sin vei. Men 4000 jøder ble igjen og slet, ifølge filmen, med å forklare sine etterkommere hvorfor.

Gammelmodig scenografi

Det blir tidlig slått fast at dette er en helt sann røverhistorie – æresord! – og at det som er diktet opp, også stemmer med virkeligheten, sånn at ingen trenger å lure på om de har løst billett til en skamløs film som «Løgneren Jacob», der Robin Williams’ rollefigur lager kosekrok i konsentrasjonsleiren, eller Roberto Benignis mer elleville «Livet er herlig», som begge er filmer med samme tematikk. I «Bye Bye Germany» turneres humoren på et mer hverdagslig nivå og tar sine hovedpersoner på alvor. Dessuten sørger en litt teatralsk og gammelmodig scenografi for å skape følelsen av et stilisert eventyr.

Handlingen sliter med noen brå tonale skift og i tillegg en romanse som vi aldri i grunnen blir særlig interessert i. Men når det tar litt tid før filmen finner rytmen, kan det kanskje skyldes tilskuerens egen skepsis. Det går ofte så dårlig når humor og Holocaust kombineres at det skal godt gjøres ikke å sitte på nåler en god stund.

«Bye Bye Germany» var publikumsfavoritten under filmfestivalen i Haugesund, og det var ganske sikkert fordi den både rører og morer uten å tråkke over streken.(Vilkår)