Det mest romantiske vi får se på kino i år

Tekst

Vil du få varsel hver gang Øyvor Dalan Vik publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

«God’s Own Country» er romantikk på sitt mest overraskende.

Ironisk nok foregår handlingen i «God’s Own Country» på et gudsforlatt sted i Yorkshire, der vidstrakt beitemark bølger seg i det uendelige, men romslighet ikke har noen plass. På gården der den noen og tyve år gamle John (Josh O’Connor) bor sammen med bestemor Deirdre (Gemma Jones) og far Martin (Ian Hart) utveksles knappe betenkninger over Johns generelle udugelighet, og vi forstår at hverdagen består av stadige forsøk på å holde tritt med gjøremålene uten å klare det.

Vi skjønner tidlig at Johns blikk faller på menn, men det er ingen ømhet, ingen hengivenhet i et kjapt møte på toalettet i en pub eller i kuvognen under en auksjon. Det er seksuelle møter preget av bitter eksplosjon, av skam. Og hva skal han gjøre? Han er låst av sosiale konvensjoner. En bondegård skal ha en mann og en kone, og den skal drives slik den alltid har vært drevet.

Fakta: «God's Own Country»

England 2017, regi Francis Lee

Spilletid 106 minutter, sensur 15 år, norsk premiere 17. november.

Med: Josh O’Connor, Alec Secareanu, Gemma Jones, Ian Hart og flere.

Det kommer en vår. Det går en evighet og enda litt til før John unner seg et lite smil, men så er det også ekte glede som får ansiktet til å sprekke opp. Det er vår og midt i lammingen ute på beitene, og den innleide, rumenske hjelpen Gheorghe (Alec Secareanu) har akkurat flådd et dødfødt lam og kledd en annen, morløs liten skapning i pelsen så den dødfødtes mor skal akseptere den.

Filmelsker? Les alle filmanmeldelser her

Det ville John aldri ha funnet på å gjøre. John ville aldri ha gjort mer enn høyst nødvendig. Den gleden over arbeidet som Gheorghe viser, er noe helt nytt for John. Arbeid for ham har tilsynelatende vært alt det han ikke har rukket å gjøre. Det er ingen hjertelighet mellom John og Gheorghe til å begynne med; John kaller ham «sigøyner», er ellers ordknapp, ironisk og uhøflig. Da det først skjer noe mellom dem, er det et desperat, rasende og brutalt møte. Men John kan ikke dytte Gheorghe ut av kuvognen eller snu ryggen til ham på toalettet. De er fanget i ensom intimitet.

Emosjonell geysir

Debutanten Francis Lee regisserer med imponerende sikkerhet denne historien om et følelsesliv som aldri har vært utsatt for optimisme eller heiarop; vi møter John først mens han vrenger sine egne innvoller og spyr opp fylla fra kvelden før og begynner på en ny bakfull dag med tidsnød og skjebnesvangre tabber. Det er regn, det er gjørme, det er harde ord og ingen lyspunkter i sikte. Det er vanskelig å forestille seg at man skal kunne nære noen helst slags form for sympati for hovedpersonen, men slik handlingen langsomt bygges opp, blir vi overrumplet av det som først kan se ut som et brått vendepunkt, men som egentlig er en geysir, et emosjonelt trykk som endelig får utløp med voldsom kraft.

«God’s Own Country» er blitt sammenlignet med Ang Lees «Brokeback Mountain», men det handler vel strengt tatt om at det er den andre romantiske filmen med to menn i hovedrollene som har nådd vanlige kinoer på en god stund. Der «Brokeback Mountain» er «Romeo og Julie», er «God’s Own Country» bygget over den gode, gamle lesten der en uventet gjest endrer skjebnen og tilværelsen. Men du verden så godt den lesten er brukt.

Ikke minst gjør alt det usagte inntrykk, alt det vi skjønner at de involverte vet, men ikke snakker om, de uuttalte bebreidelsene som er hardere enn de uttalte. Selv om den ikke ser slik ut, er nok «God’s Own Country» det mest romantiske vi kommer til å se på kino i år.(Vilkår)