U-hjelpen som skapte Norge

Tekst

Vil du få varsel hver gang Bjørn Gabrielsen publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Historie. Professor Terje Tvedt er ute med ny bok, «Det internasjonale gjennombruddet». Foto: Edvard Thorup/Dreyer forlag

Med «Det internasjonale gjennombruddet» foreslår Terje Tvedt intet mindre enn en helt annen måte å se på Norge på.

Folkelige forklaringsmodeller på hvorfor et land er blitt som det er blitt, holder ikke alltid vann. Et eksempel er den gjengse forståelsen for den norske grunnlovens andre paragraf, om at «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget». Dette, skulle man tro, måtte være et pinlig utslag av provinsialisme, kunnskapsløshet og konservatisme, nasjonale trekk som vi i dag kan le av. Litt forbausende var det derfor da Håkon Harket med «Paragrafen» (2014) kunne dokumentere at lovens arkitekter var progressive krefter som fant inspirasjon i forfatningsdebatten på kontinentet. Den pinlige paragrafen var altså ikke en relikvie fra et tilbakelagt stadium, men en naturlig utvekst hos en internasjonalt anlagt norsk elite.

Terje Tvedt foretar en lignende manøver i «Det internasjonale gjennombruddet»: Norsk bistand er ikke primært en forlengelse av norsk misjonsvirksomhet. Norsk bistand er derimot en konsekvens av landets forhold til USA. Og bistand er ikke en konsekvens av noen norsk egenart, men har til gjengjeld lagt premissene for hvordan man i Norge i dag diskuterer innvandring og internasjonalisme.

Fakta: Terje Tvedt

«Det internasjonale gjennombruddet»

357 s. Dreyer

Bistand er altså ikke en videreføring av vottestrikkende indremisjonskvinner. Bistand var et ledd i den kalde krigen, en manøver utført på oppfordring fra USA for å stagge kommunismens fremvekst i utviklingsland. Og med bistanden ble det skapt en nasjonal elite helt ulik landets tidligere embetsmenn og arbeiderpartipamper.

Gjennomgåelse

Terje Tvedts analyse er original, det er vanskelig å komme på noen som i så stor grad har sett på bistand som nøkkelen til å forstå den voldsomme transformasjonen Norge har gått gjennom siden annen verdenskrig.

Hans historiske gjennomgåelse inneholder til gjengjeld en del elementer som vil være svært gjenkjennelige for noen av hans lesere, om enn ganske ukjente for det man skulle tro er hans meningsmotstandere. For eksempel viser han hvordan den tidligste innvandringen til Norge på slutten av 1960-tallet var pakistanere på turistvisum, og ikke på initiativ fra staten eller fra norske arbeidsgivere på jakt etter arbeidskraft.

Tvedt stiller seg også tvilende til forestillingen om at de første innvandrerne ble møtt med sterk rasisme. Staten ga etter for press fra blant annet Dagbladet og Røde Kors, og fravek sine egne regler om innvandring for å gi de ankomne muligheter til å bosette seg.

Tvedt tar ikke feil i sin påstand om at ikke-vestlige innvandrere ble møtt med åpenhet og nysgjerrighet. Her kan det nevnes at Aftenposten i en skildring av det spennende og yrende området Grønland i 1979 siterer en grønnsakshandler som sukker over at han «kan sproget». Det tar en tid før leseren i 2017 forstår at det her er snakk om en etnisk norsk grønnsakshandler som ergrer seg over at han ikke snakker urdu, eventuelt panjabi. Så rørende og interessert er det nesten ingen som uttrykker seg i vår presumptivt mer internasjonale og åpne tid. Men den ellers helt uromantiske Tvedt ser ut til å glemme hvor brutal norsk provinsialisme kan være. Den som flyttet fra Sverige eller Nord-Norge til Oslo på 1980-tallet som barn, eller fra Øygarden til Bergen, har ikke noe problem med å forestille seg hvor voldelig og skremmende hverdagen må ha vært i hvert fall noen ikke-vestlige innvandrere.

Det humanitær-politiske komplekset

Den tverrpolitiske konsensusen om bistandspolitikken, illustrert av Tvedt med sitater fra bistandsministere fra hele det politiske spekteret, underbygger påstanden om at dette må være av avgjørende betydning for å forstå vår tids Norge. Bokens gjennomgåelse av korrupsjonsskandaler og av lederstillinger på omgang tegner et interessant bilde av en elite i «det humanitær-politiske komplekset». «Det typiske var at personer nettopp ikke sirkulerte på tvers av sine interesser eller verdier,» skriver Tvedt, «fordi de ikke hadde noen spesielle interesser og derfor heller ikke ulike verdier».

Alt blir ikke forklart av «Det internasjonale gjennombruddet», men det ville da også vært et merkelig krav. Man kan forestille seg at de kulturelle symptomene Tvedt beskriver, kan forklares med en sterkere vektlegging på teknologi eller handel. Boken er allikevel en interessant ekstra omdreining i debatten om hvorfor Norge er blitt som det er blitt, og om hvilke individer og institusjoner som har vært de mest betydningsfulle pådriverne. (Vilkår)