Glitrende, hardkokt og banalt

Tekst

Vil du få varsel hver gang Bjørn Gabrielsen publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Johan Harstads «Ferskenen» er en perlende humoristisk bok om en høykulturell, utilgjengelig forfatter som begynner å skrive krim.

Humor og krim. Johan Harstad har levert et lite Fabergéegg av en roman, mener DNs anmelder. Foto: Øyvind Elvsborg

Johan Harstads «Ferskenen» er en perlende humoristisk bok om en høykulturell, utilgjengelig forfatter som begynner å skrive krim.

Forlaget har i sin visdom utstyrt Johan Harstads siste bok, «Ferskenen», med hele to sidemarkørbånd, en detalj som ellers nesten utelukkende er forbeholdt Bibelen. Men i «Ferskenen» trenger leseren disse båndene, for dette er ikke en bok der man starter i den ene enden og slutter i den andre.

Parallell verden

Harstads hovedperson, Frode Brandeggen (1970–2014), ligner ganske mye, til tider komisk mye, på både virkelige og fiktive norske forfattere av sin generasjon. Som Jarle Klepp i bøkene av Tore Renberg, kommer Brandeggen fra Stavanger, og han er full av beundring for dem som skriver dypt og komplisert om litteratur. Brandeggen er en røykende introvert, som Knausgård, faktisk er Brandeggen så opptatt av røyking at han mener røyking av to sigaretter samtidig bør være sosialt akseptert og ikke bare bli ansett som partytriks. Og Brandeggen debuterer på begynnelsen av 90-tallet med den uleselige mursteinen «Konglomeratisk pust», en tittel som ville stått seg godt mellom «Incubus» av Stig Sæterbakken og Lars Ramslies «Biopsi» fra samme periode.

Fakta: Johan Harstad

«Ferskenen»

Gyldendal, 239 sider