Askepott på skøyter

Tekst

Vil du få varsel hver gang Øyvor Dalan Vik publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

«I, Tonya» er en komedie som ender opp med å gjøre narr av sitt publikum for å ha ledd. Kanskje er det nettopp derfor den gjør inntrykk.

Tonya Harding er fremdeles en vits, hun er et verb brukt av daværende presidentkandidat Barack Obama i 2007 som uttrykk for å feie motstanden av banen, hun er en tragedie som ble fradømt retten til å konkurrere i kunstløp bare 23 år gammel. Folk er fremdeles sikre på at hun selv deljet hovedkonkurrent Nancy Kerrigan i kneet bare uker før OL på Lillehammer i 1994.

Men hennes største forbrytelse var muligens å være fattig, uutdannet og helt uten de prinsessefaktene det amerikanske kunstløpforbundet ønsket å dyrke frem hos sine utøvere. Harding var den første amerikanske, kvinnelige kunstløper som utførte en trippel aksel, og hun gjorde det til den rungende lyden av ZZ Top i stedet for til klassiske strykere. Hun var en toppidrettsutøver som ble gjort narr av for å være muskuløs. Som hun påpekte i et intervju i New York Times nylig: Hvorfor har ingen diskutert hvorfor kunstløp er en styrkeprøve og en demonstrasjon av ekstreme ferdigheter som tilsynelatende skal gjøres uten at det synes at man er sterk?

Fakta: «I, Tonya»

USA 2017, regi Craig Gillespie, spilletid 119 minutter, norsk premiere 2. februar.

Med: Margot Robbie, Allison Janney, Sebastian Stan, Paul Walter Hauser og flere.

Vold og kunstløp

«I, Tonya» gjør et forsøk på å rette opp noe av inntrykket som sitter igjen etter en karriere som endte dramatisk og altfor tidlig. Regissør Craig Gillespie og manusforfatter Steven Rogers tar oss med til en barndom preget av vold, svik og skuffelser, der det unge Tonya åndet for var å gå på skøyter. Hun feide eldre konkurrenter ned fra pallen allerede før hun fylte fire år.

Filmelsker? Les flere anmeldelser her

«I, Tonya» er ikke bare en komedie med mockumentariske grep, det er også en veldig morsom film. Allison Janney som Tonyas mor LaVona Golden er noe av det mest kontrollert hysteriske på lerretet på en god stund, og gjengen bestående av dum, dummere og dummest som angivelig planla og utførte angrepet på Nancy Kerrigan er såpass komiske i utgangspunktet at det ikke har vært nødvendig å sprite dem opp i fiksjonsform. Det er dessuten lagt prisverdig arbeid i scenografi og musikk, sminke, hår og klær, så man nærmest lukter permanentvæsken og hårgeleen fra 80-tallet.

Fakta og sannhet

Filmen er basert på «uironiske, vilt selvmotsigende og helt sanne intervjuer med Tonya Harding og Jeff Gillooly», og man kan saktens forholde seg til fakta, men hele sannheten er ikke nødvendigvis like lett å få øye på. Gillooly (Sebastian Stan) er mannen hun innledet et forhold til som tenåring og senere giftet seg med, til tross for at han stadig banket henne opp og truet henne med en ladd pistol. Fra barndommen av var hun vant til å bli slått, og moren hennes sparket henne ut av barnestolen så kraftig at hun fløy gjennom rommet. Hvor morsomt er egentlig det? Hvor underholdende er det at politiet utsteder en fartsbot til Jeff mens Tonya (Margot Robbie) sitter med et kutt over øyet og blør neseblod i passasjersetet? Er det gøy når en liten jente gråter fordi pappa blir kastet ut hjemmefra eller når en ung kvinne blir fratatt muligheten til å gjøre det hun er aller best til?

Det blir problematisk når «I, Tonya» insisterer på å være komedie når den kunne ha vært drama med humor. Ganske snedig forteller Tonya og hennes eksmann fra hvert sitt ståsted to forskjellige historier, og fletter inn en reprimande til sitt publikum for å ha vært med på å forsegle Tonyas skjebne. Og selvfølgelig har filmen rett. Men den moralske pekefingeren føles urettferdig å få i ansiktet etter å ha blitt oppmuntret til å le i to timer.

* (Vilkår)