Jazzkvinner. Gurls inntar Oslo Spektrum med smekker jazz og putepop denne helgen, fra venstre Ellen Andrea Wang, Rohey Talaah og Hanna Paulsberg. Trioens debutalbum «Run Boy, Run» utgis neste fredag. Foto: Jimmy Linus

Det måtte tre unge kvinner til for å få jazzen til Oslo Spektrum

Tekst

Vil du få varsel hver gang Audun Vinger publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Trioen Gurls varmer opp for a-ha denne helgen. Jazzen skal ut til folket, og lykkes med det.

Det er i ferd med å bli en egen tast på tastaturet, symbolet for: «Det går bra for norsk musikk for tiden». Den kan trykkes ned ofte. Kunstnerisk er det virkelig utsøkte dager, men det er ikke så verst med den markedsmessige suksessen heller. Alles øyne og ører er naturlig nok rettet mot Sigrid, som bør finne seg selv som en av Europas virkelig store nye popartister i år. «Strangers» er en låt med raus holdbarhet, og balladen hun sang på den ellers begredelige Nobelkonserten bar bud om episk filmpopstorhet. Men episk er likevel lite dekkende.

Sigrid skiller seg ut i kraft av å være vanlig, real, imperfekt, energisk og ordentlig; en liten artist som likevel med største selvfølge tar rommet på de største scenene, uten dikkedarer eller overdreven staffasje. Hennes opptreden på «Graham Norton Show» forleden gjorde så inntrykk på en av VGs kommentatorer at han på langt nær friskmeldte hele nasjonen og dens fremtid. Hun representerer en generasjon det er all mulig grunn til å ha forhåpninger til, selv om den verden de skal overta kanskje ikke er i sin beste stand akkurat nå.

Fakta: Gurls

«Run Boy, Run»
Grappa

Energien, selvstendigheten og stortalentet er noe Sigrid deler med mange i norsk musikkliv. Og det er slett ikke bare i den kommersielt orienterte, storstrømmende moderne popmusikken det er god, frisk oppdrift. Den ser vi tegn etter overalt. Også i den 100 år gamle musikksjangeren jazz.

Frigjort

Denne helgen skjer noe litt utenom vanlige for en norsk jazzmusiker. Over to kvelder skal den albumdebuterende trioen Gurls underholde et musikkhungrig publikum i Oslo Spektrum. For en sjanger som er blitt vant med å skyves ut til sidelinjen til fordel for andre musikalske uttrykksformer, helt siden det såkalte jazzkrakket på midten av 60-tallet, er dette en vidunderlig ny verden. Bandet skal riktignok fungere som oppvarmingsband for en annen norsk trio: evigvarende A-ha. Men likevel. Tendensen er klar. Jazz er ikke nødt til å oppleves i segregerte omgivelser på typisk jazzklubb eller tradisjonell festival. Den skal ut til folket. Man er ikke nødt til å vanne den ut eller pimpe den opp – bare folk blir eksponert for denne omfangsrike og mangefasetterte musikkstilen, vil de kanskje elske den, er tanken. Vi så noe lignende da den suksessrike visepopgruppen No. 4 tok med seg fortsatt temmelig ukjente men glimrende Kjetil Jerve Trio på sin publikumstunge konsert på Sentrum Scene i Oslo nylig.

En enda drøyere opplevelse ble den rikholdige fanskaren av Susanne Sundfør utsatt for på hennes konserthusturné med fjorårsalbumet «Music For People In Trouble». Den eksplosive trioen Gard Nilssen’s Acoustic Unity, som svinger som et vilt helvete men som for enkelte poporienterte mennesker antagelig kan oppleves som atonal rytmegymnastikk fremført av noen uflidde skjeggaper, plasserte seg tett sammen midt foran på scenen og lot det stå til. Det kan være en ekstrem opplevelse, og for de fleste burde det kunne være en særdeles positiv opplevelse – det snakker rett til det indre i sjelen å høre folk jobbe seg frem til slike musikalske resultater, som man i trioens tilfelle for så vidt også kan oppleve på en herlig dokumentasjon i form av det nylig utgitte trippel-albumet «Live in Europe».

Nilssen har selv i en årrekke spilt trommer for Sundfør, som har hatt flere meritterte jazzmusikere i bandbesetningen, men som nå nærmest er blitt en jazz/folk-artist selv. Å høre henne frigjort fra stor sceneproduksjon var en rørende opplevelse.

Musikkelsker? Få flere tips her

Med rom for feil

Behovet for musikere som får utfolde seg er uansett stort i dag, samme hvor fornøyd man ellers er med tingens tilstand i musikken. At det ikke tas større sjanser live er jevnt sett ganske skuffende. Konserter oppleves litt for ofte som meget kompetente fremføringer av musikken som finnes på platene, forventninger blir oppfylt med opptredener preget av kvalitet og profesjonalitet. Men det blir en følelse av noe ekstra å høre folk forsøke å spille med hverandre.

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med D2s beste saker rett i innboksen.

Meld deg på her

Dette er jo noe jazzmusikere har større anledning til å gjøre enn mange andre, slik som pop som ofte også må ta hensyn til programmerte tracks og forseggjort teknisk regi. Jeg ble igjen gjort oppmerksom på dette da jeg tidligere denne uken, på «Gamle Club 7» på nystartede Røverstaden i Oslo, hadde gleden av å se popbandet Broen, som består av unge musikere kjent innen jazz og improvisert musikk. De er meget begavede musikere, og spilte hele tiden på risiko, veldig mye arbeid med instrumentene, og med rom for feiling og unøyaktigheter og utforskning. Det gir bare et helt eget liv til musikkopplevelsen, vissheten om at man burde følge med på hva som foregår på scenen, og den store gleden når man hører at bandet får til noe utenom det vanlige. Improvisasjon er ikke bare noe gnukkete kunstgreier, det er et direkte utslag av selve livet!

Pute-pop

Men Gurls. Hva er det med dem? Formatet er uhyre intimt, nærmest på grensen. Det krever sin musiker å skulle innta den store scenen bevæpnet med intet annet enn tenorsaksofon, kontrabass og vokal. Men det er noe uhyre avvæpnende med prosjektet, det suger til seg all oppmerksomhet med sin nærhet. Det hjelper selvfølgelig at de har Norges fremste vokalist nå, Rohey Talaah, i front. Hun kan synge jazzy nu-soul like godt som hvem som helst andre, og har også et za-za-za-aktig revyaspekt i noe av fremføringen og mellomsnakket. Dette er totalt uimotståelig for et norsk publikum, som har godt av å le litt. Hanna Paulsberg, som skriver alle låtene, har en klassisk tenortone, og er ikke ukjent for å hylle stilen til for eksempel Dexter Gordon, slik hun gjorde på Jazzakademiet i Oslo Konserthus denne uken.

Det krever sin musiker å skulle innta den store scenen bevæpnet med intet annet enn tenorsaksofon, kontrabass og vokal

Å høre denne tonen overført til funky, knoklete pop, med rustikt og «woke» basspill av Spellemann-nominerte Ellen Andrea Wang gir merkelige utslag. Albumet «Run Boy, Run» slippes om noen dager, og gir en schizofren lytteropplevelse. Halvparten av låtene er i mine ører på grensen av «jalla» putepop, med innslag av barnslig rap, intendert flaue tekster og corny snakk om kjærlighetens latterlige dramaturgi. Dette kontrasteres mot totalt nydelige og sjelfulle stykker som «Oui» og «The Boy Who Came to Town». Noen ganger møtes disse uttrykkene perfekt i midten, som i rytmiske «Without You» og den artige singelen «Pork Chop Lover». Gurls tar stor risiko med musikken sin, og lykkes til slutt med det.

* (Vilkår)