Imponerende balanse mellom det komiske og det groteske

Tekst

Vil du få varsel hver gang Øyvor Dalan Vik publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Det er mye å le av i «The Death of Stalin», men latteren sitter ofte fast i halsen.

«The Death of Stalin» begynner med en katastrofe. Moskvas symfoniorkester har akkurat tonet ut en radiooverført Mozart-konsert, da Josef Stalin ringer kontrollrommet og forlanger et opptak. Men konserten ble bare overført direkte. Desperate tiltak blir iverksatt, en dirigent hentes i pysj og slåbrok, folk måkes inn fra gaten og orkesteret finner plassene. Men pianisten har mistet sine nære til Stalins utrenskninger og nekter å spille en gang til. Ikke uten en tilstrekkelig bestikkelse og muligheten for å overbringe tyrannen en beskjed.

Et siste ønske?

Kort etter er Stalin død. Det vil si, det er han jo ikke, for han brukte tid på å trekke sitt siste sukk; regissør Armando Iannucci har kortet det ned og lar Stalin våkne til liv bare én gang. Han peker på et maleri i rommet, og de tilstedeværende fra politbyrået lanserer straks ville teorier om hva Stalin kan ha ment med denne gesten.

Fakta: The Death of Stalin

England/Frankrike 2017.

Regi: Armando Iannucci.

Spilletid 116 minutter, sensur 15 år.

Norsk premiere: 6. april.

Med: Steve Buscemi, Jason Isaacs, Jeffrey Tambor, Andrea Riseborough, Olga Kyrilenko, Rupert Friend, Paddy Considine og flere.

Det hele er så vanvittig morsomt og aldeles grusomt på samme tid. I denne krenkelsens tidsalder vil kanskje spørsmålet om hvorvidt det er greit å le av Stalins regime kanskje melde seg hos enkelte, men Iannucci har på sett og vis gjort noe av det samme som Stanley Kubrick gjorde med «Dr. Strangelove»: Han vrir ikke på virkeligheten eller forvrenger historien. Han bare skubber hendelsene et lite hakk i den retningen de allerede var på vei.

Filminteressert? Les mer om film her

Fremdeles populær

«The Death of Stalin» har en guffen resonans til dagens politiske situasjon flere steder i verden så vel som i Russland. Dessuten kunne magasinet Newsweek i fjor sommer rapportere at Stalin var mer populær enn Putin i Russland, 64 år etter sin død. 38 prosent av russerne som ble spurt i en undersøkelse utført av det uavhengige Levada-senteret, mente at mannen som var ansvarlig for 20 millioner innbyggeres død, var den mest fremstående skikkelsen i Russlands historie. Oppslutningen hadde riktignok sunket med fire prosentpoeng siden forrige undersøkelse i 2012, men Stalin raget fremdeles over poeten Aleksander Pusjkin og Vladimir Putin.

Så er da også denne filmen bannlyst i Russland, men det var også Seth Rogens uendelig bløte farse «The Interview», som gjorde narr av Nord-Koreas leder Kim Jong-un.

Dermed blir det på sett og vis nødvendig å le; lattermusklene er også en kraft som kan settes inn mot det absurde teateret politikken ofte er.

Absurd

Kjente skuespillere fra den engelsktalende verden får bruke sine egne aksenter og tonelag i parodieringen av de ulike politbyråmedlemmene, og når Steve Buscemi får Nikita Khrusjtsjov til å høres ut som en nasal Brooklyn-beboer med protesenese, virker det ikke forstyrrende, snarere oppklarende. Monstre kommer jo som kjent i alle mulige slags forkledninger, og disse er intet unntak.

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med DN lørdags beste reportasjer og anmeldelser rett i innboksen.

Meld deg på her

«The Death of Stalin» er både briljant og opprivende, med en slapstickaktig forakt for tåper og maktmisbruk, og den skygger ikke unna for konsekvensene av Stalins elimineringspolitikk. Nakkeskuddet er punchlinen som får latteren til å sitte fast i halsen, samtidig som filmen demonstrerer at den slags kvalmefremmende tiltak for å beholde makten ved å så lammende frykt, også er hårreisende tilfeldige.

Iannucci opprettholder en imponerende balanse mellom det komiske og det groteske og gjør «The Death of Stalin» til en glimrende satire ikke bare over en epoke som er forbi, men over makt for maktens skyld – og det er ikke helt ukjent i 2018 heller.

* (Vilkår)