Norske samtidsromaner har en tendens til å ligne litt på hverandre. Det er vel ikke helt til å unngå, norske forfattere drikker av samme trau. Det er som når man kommer hjem etter et lengre utenlandsopphold og synes man ser kjente over alt, man innser etter kort tid at alle ligner på noen man kjenner fordi nordmenn handler klær i de samme butikkene, har de samme forestilliingene om hvordan håret skal klippes og ser på omtrent de samme filmene.

Men