Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

Alt skal med hos Lido

Tekst
Alt sammen. Den norske superprodusenten Lido har laget en overveldende plate der alt skal med. Foto: Universal

Alt sammen. Den norske superprodusenten Lido har laget en overveldende plate der alt skal med. Foto: Universal

Lido lagde like godt et ambisiøst elektrogospel-konseptalbum om alle de forskjellige følelsesmessige stadiene ved et brudd.

Hvordan uttrykke gjennom musikk de komplekse følelsesregistrene som settes i spill under og etter et kjærlighetsbrudd, denne ofte første virkelige dramatiske hendelsen i unge menneskers virkelig­hetsliv? De siste par årene har den største klisjeen vært å mure seg inne i en bortgjemt hytte med de bitre tårene, kassegitaren og en røten kassettopp­tager, Bon Iver-style. Men det finnes andre muligheter­ når ens indre kreative malstrøm skal kanaliseres mot kunstneriske farvann. Det er det norske vidunder­barnet Peder Losnegård aka Lido gjør. Noe helt annet.

Fakta: Lido

«Everything»
Because Music/Universal

På hans tredje studioalbum – det første under det internasjonalt forkortede artistnavnet – går han for en maksimalistisk produksjon, med frenetisk hiphop, oppstykket elektronika, filmatisk strykerpop, vemodig EDM, og enda mer vemodig pianoklunking, gjerne samtidig. «Everything» skal romme alle hans divergerende følelser, og ha i seg alle musikalske innfall og temperaturer han behersker eller ønsker å forsøke seg på. Som USA-emigrert produsent har han arbeidet med flere av de største moderne popartistene de siste årene, og står ved terskelen til et gjennombrudd også som artist. Således er et slikt rotete og avansert konseptalbum kanskje ikke et Carlsen-trekk, kommersielt sett. Men dedikasjonen Losnegård legger for dagen her, hans betydelige musikalske talent og distinkte signatur, og alla känslorna, er i alle fall vanskelig å forholde seg uberørt til.

Lido shuffle

Istedenfor den korte oppramsingen av musikalske sjangre over, kunne det like godt stått elektrogospel, for den funky gospelmusikkens karakteristiske bassganger og pianoakkorder går igjen i annenhver låt her, og musikken har klare elementer av det ekstatisk søkende, selv hvor elektronisk sprutende den til tider fremstår. Gospel var tydelig også på hans westcoast-fargede debutplate for endel år siden, men det er gjort på mer eiendommelig og særegent vis her. Han gjør bassgangene til sine, som det heter.

Det naivistiske, søte Pokémon-preget er noe han deler med sin kompis Cashmere Cat, som også snart kommer med album når han ikke er opptatt med amerikanske superstjerner. Det var han som introduserte Losnegård for all denne elektroniske musikken da de ble venner og den unge Cashmere Cat var hans turné-dj – en gave Losnegård tok imot på en svamps vis.

Katten er med på to av låtene på albumet: «Dye», med den litt tvilsomme tekstlinjen «I would die if you would dye your hair» (han tenker sikkert på den turkisfargen så mange jenter har hatt i det siste), og den helsprø singelen «Crazy», som ramler under vekten av alle lydmessige påfunn, men likevel har en underlig ­følsomhet over seg. Ifølge et intervju i Musikkmagasinet forrige uke ble mye av den første elektroniske musikken hans opprinnelig laget for overgangsbruk i liveshowene, og det er helt riktig et vignettpreg over noe av det.

Mange tanker

I bråkete «Citi Bike» går det litt over styr, der den forlatte er full og gal, og synger/rapper med mange forskjellige stemmer, som en annen Kendrick Lamar. Etter denne mentale utblåsningen endrer platen karakter, til det bedre vil jeg si. Det roes ned. Mange av Lidos produksjonsverdier går ut på en gutteaktig fascinasjon for det støtvise og hektiske, men som små eksplosjoner av ånd snarere enn at det er klassisk dekadente takeoffs. Det kan riktignok bli litt plagsomt i lengden, som å ta søndagsturen gjennom et flipperspill. Det blir for mange tanker og innfall, for mye teit kokkelimonke på det dyre roterommet.

De avsluttende låtene, som den intense, pianodrevne «You Lost Your Keys», den snublete funky «Only One» med sønnen til Will Smith og Jonny Sjo på umiskjennelig jazzfunkbass, og «Tell Me How To Feel», med vakker sang fra Astrid S, er til sammenligning helt vidunderlige. (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.