De er ikke spesielt kjent i mainstream-mediene, men det amerikanske kollektivet Snarky Puppy er et oppsiktsvekkende populært og høyt elsket band, som har meget lojale fans og et rykte som et svært hardtarbeidende og dedikert liveband. Bandet har en kjerne, og en soleklar leder i bassisten Michael League (han har forøvrig tidenes mest latterlige basstryne han når spiller), men ellers er besetningen noe utskiftbar. Sjangeren er elektrisk jazz med elementer av funk, soul, hiphop og fusion, uhyre musikeraktig og publikumsvennlig. Tidvis litt for flinkt og mye «hør på dette»-aktig virtuositet, men det er vanskelig å ikke trampe takten til mens du står der og rister lett på hodet.
De er store festivalfavoritter, og spilte nylig fire utsolgte konserter på to dager i Oslo, og la inn en oppvarmingsjobb og en duokonsert på en sushirestaurant i tillegg, mens de først var i gang. Publikum er ungt og meget variert, heavyrockere, atale musikerstudenter, funk-elskere og jazzhoder i vakkert fellesskap. De har utgitt flere studioalbum, men det er som liveopplevelse eller i konsertopptak de virkelig skinner.
Fakta: Snarky Puppy
«Family Dinner Volume Two»
GroundUP/Universal
MUSIKALSK LEIRSKOLE
Dette er andre utgave av «Family Dinner», et prosjekt som vokste ut fra en slags jamsession-serie på fredager i New York, der vokalister kom for å slå ut håret sammen med Snarky Puppy etter deres egne konserter andre steder i byen. I sin nåværende form er Family Dinner en slags musikalsk leirskole, der musikere samles og øver og hygger seg noen dager, og så spiller inn platen live foran et publikum (inngangspengene går til et godt formål).
Den første utgaven ga bandet en Grammy-pris for den flotte tolkningen Lalah Hathaway gjorde av Brenda Russells «Something». Og elementer av nettopp jazzfunk og soul er en gjennomgående temperatur i hele bandets virke, også på denne platen, hvor det ikke bare er vokalister, men også mange gjestemusikere. Chris Turner funker opp «Liquid Love», mens det virvles opp mektig stemningsmudder i «Sing to the Moon» med vokalistene Laura Mvula og Michelle Willis.
Prisen for årets mest hårete låt går utvilsomt til den olympisk synkoperte «I Remember», med den LA-baserte electroduoen Knower og saksofonist og fløytist Jeff Coffin. Det er show-off musikerfunk av verste sort, en potensiell Youtube-hit, men likevel umulig å mislike, all den stund den høres ut som Don Blackmans «Heart’s Desire» spilt på dobbel hastighet.
DAVID CROSBY
Evigunge Salif Keïta fra Mali bidrar med energi og karakteristisk vokal i låten «Soro (Afriki)», der han blir teamet opp med de brasilianske musikerne Carlos Malta og Bernardo Aguiar. Sekstitallslegenden David Crosby er en meget aktiv tvitrer, og har i årevis ytret sin store respekt for Snarky Puppy som vår tids fremste liveband, så det er ingen overraskelse at han dukker opp her, i en strålende atmosfærisk låt, meget karakteristisk for hans sene periode, ved navn «Somebody Home». Han fremførte den på Crosby, Stills & Nash-konserten i Oslo Spektrum ifjor, det var sitrende nok, men låten får et ekstra løft av de utsøkte og sultne musikerne som omgir ham her.
Snarky Puppy er forøvrig også involvert i ett av mannens to kommende soloalbum, og bandet, som til enhver tid har 14 jern i ilden kommer også tilbake til Norge i år, blant annet for å spille på Sentrum Scene under Oslo Jazzfestival.
Magasinet har fått nye nettsider! Denne helgen får du hele Magasinet gratis. Tilbud på DN Helg i 3 måneder her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.