Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

Mildere Chili Pepper

Tekst
Blekere chili. Anthony Kiedis (fra venstre), Chad Smith, Flea og Josh Klinghoffer lager en lysere nyanse av California-punken de slo gjennom med for 20 år siden. Foto: Steve Keros/Warner Bros. Records

Blekere chili. Anthony Kiedis (fra venstre), Chad Smith, Flea og Josh Klinghoffer lager en lysere nyanse av California-punken de slo gjennom med for 20 år siden. Foto: Steve Keros/Warner Bros. Records

Nye Red Hot Cili Peppers kan inntas av de fleste. Uten tårer i øynene.

Det er blitt sagt nylig at dette er albumet der Red Hot Chili Peppers gjenoppfinner seg selv. Og det kan nok være sant. Hvis man regner det som et stort steg for et 90-tallsikon med discorytmer, progrock og Elton John på gjestelisten.

Fakta: Red Hot Chili Peppers

«The Getaway»

Warner Bros. Records

Pepper’n gror

Både bandets energisk-kaotiske debut fra 1984 og oppfølgeren, som selveste George Clinton produserte, var salgsmessige mageplask. Folk var ikke klare for den heroinhysteriske postpunk-funken til Anthony Kiedis & Co. Først når John Frusciante dro inn flere rockklisjeer og digre stadionriff under Kiedis’ rytmiske funkrap, begynte det å røre på seg. Og da Rick Rubin ble hentet inn for å holde orden på det stadig endrende (og rusavhengige) mannskapet, grodde pepperen skikkelig. «Blood Sugar Sex Magik» (1991) har gått inn i historien som et av 90-tallets definerende album. Den frenetiske California-punken på «Give It Away» og den nyskapende balladen «Under the Bridge» bidro til å kickstarte grunge-tiåret.

Siden har RHCP rotet rundt i sin egen lille subsjanger. Snakkesyngingen er blitt sjeldnere, funk-punken er blitt snillere. Det er blitt mer av stadionrocken, noe «Stadium Arcadium» (2006) antydet både direkte og indirekte. Gruppen er blitt mer grunge på enn på 90-tallet. Og kanskje var det et lurt trekk, for populariteten har holdt seg bemerkelsesverdig lenge.

Karaokefunk

Det 11. albumet fra bandet som kaller seg Random Herrings (sic.) på anmelderkopien, i redsel for å bli piratkopiert, er altså ingen nyvinning. Produsent Brian «Danger Mouse» Burton forsøker etter beste evne å spjelke dem opp og gi dem litt ny næring. Men det er for lite originalitet til å sende ny patentsøknad.

Josh Klinghoffer bærer gitararven videre fra Frusciante med små, lekre gitarriff. Fleas signaturbass er fortsatt hjertelig tilstede. Og Kiedis konsentrerer seg enda mer om de rolige låtene, som den litt sleske balladen «The Longest Wave». «This Ticonderoga» høres ut som om RHCP forsøker å lage sin versjon av progrock. Enda mer episk 70-tall blir det på Led Zeppelin-aktige «The Hunter». Og når synthene og håndklapp-samplingen drar til på «Go Robots», vipper de nok over på feil side av discofunkgrensen for mange.

Søt paprika

Elton John bidrar med både piano og låtskriverhjelp på «Sick Love». Det ender som karaokeversjonen av den tøffe California-punken de en gang sto for. Men likevel er det en radiovennlig låt vi kan komme til å høre mye av fremover. Den moderne poplåten «Encore» kan også konkurrere om yngre lyttere, med sin litt dempede elektroballadestil.

Det er noen tydelige lyspunkter. Funklåten «We Turn Red», er en avslappet og fin 2016-versjon av gamle dager. Og elektropopforsøket «Dark Necessities» har en tøff funk-edge og fin oppbygging, på tross av litt enerverende discoklapping.

«The Getaway» et slett ikke dårlig album. Det er bare chilien som er blitt paprika. De av oss som syntes det var litt strevsomt med hele album med energisk spinning-punk, er blitt hørt. Dette er sofa­utgaven av Red Hot Chili Peppers. Radiohead har fått en utfordrer.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.