Anmeldelse: The Beatles, «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band – Super Deluxe Edition»

Har «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» livets rett i 2017? For et idiotisk spørsmål. The Beatles' lyder, tekster og visjoner er da blitt en del av menneskehetens DNA?! 1967 blir av mange sett på som et av de viktigste årene i popkulturens korte historie, men The Beatles’ mest kjente album transcenderer da for fanden også hvilken som helst 50-årsmarkering – det er et av de sentrale musikalske kunstverkene punktum. Og det vil dermed være aktuelt hvert eneste år frem til det ikke finnes noen sivilisasjon igjen å snakke om. Kanskje problemet, om man kan kalle det noe slik, ligger akkurat her. Dets ikoniske status, dets visuelle emblemkraft fra en kulturell epoke og hele sekstitallsklisjeen legger en skygge over selve musikken og gjør sitt til at albumet ikke ligger øverst i den metaforiske lyttebunken, og knapt har vært fremme på flere år. Og jeg snakker ikke bare for meg selv: Ingen av låtene derfra er på bandets topp ti-liste med avspillinger på den ledende strømmetjenesten.

En ny Martin

Innehaverne av bandets katalog later til å være klar over problemstillingen, og det er ikke bare det samme gamle kjøret når platen i disse dager sendes ut igjen på markedet og over strømmingsnettet, enda en gang. Etter at sir George Martin (1926–2016) mistet hørselen, var det hans sønn Giles Martin som overtok mye av det soniske ansvaret for bandets arkiver. Og han gikk temmelig radikalt til verks allerede i lyd-eltingen han bedrev på prosjektet «Love» til Cirque de Soleils oppsetning i 2006. Nå har han fått en viktigere oppgave: å få oss til å vurdere «Sgt. Pepper» på en ny måte.

Ja, det er en stor boks (og noen mindre, nye cd- og lp-utgaver), det er forseggjort gaveinnpakning, bonus-takes fra arkivene, fotobok og den slags. Det kan man godt ta imot, siden det er jubileum. Men Martin junior har også fått lov til å lage en remiks for 2017. Og kanskje det er den som blir stående som selve verket i strømmetjenestene fremover. Den vi hører på når vi hører på «Sgt. Pepper».

Rødmix

Når man hører ordet remiks, begynner kanskje varsellampen å lyse i issen på popgubber av alle aldre og kjønn. Er det kanskje lagt til noe dunk-dunk, en liten tropisk vind eller et aldri så lite drop? A-ha fikk jo mange nye lyttere etter Kygos oppussing av «Take On Me», og vi vet jo nå at absolutt alt kan skje i våre dager. Men det er heldigvis noe adskillig bedre som har hendt. Det er opplest og vedtatt at det er mono som var selve lydformatet for bandet, selv om stereoalderen ga helt nye muligheter for innfall og soniske eksperimenter, som selvfølgelig også passet godt for påskrudde psykedeliske hoder. Men etter at monomiksen var ferdig, forlot guttene prosjektet, og stereoversjonen ble laget i en hast uten noen Beatles-medlemmer med. Den opprinnelige stereomiksen låter ekstremt av sin tid, med et svært panorert lydbilde med trommene i den ene kanalen og vokalen i den andre, noe som selvfølgelig kan skape utfordringer i de store stuer med flere meter mellom høyttalerne. Martin junior mener at farens stereomiks låter datert og har hatt monomiksen i bakhodet når han nå har laget sin nye stereomiks. Småteite nyord som 3D mono er blitt foreslått. Alt låter generelt høyre og friskere, men det mest radikale grepet har vært å ominnrede selve storstuen og flytte trommene og vokalen midt i sentrum. Det gir et helvetes kick i skallen ved første lytting. Med disse grepene håper Martin junior på at låtene derfra kan ha en sjanse også i strømmealderen, at de skal klare å holde på lytternes oppmerksomhet i de 30 sekundene som skal til, og at den skal kunne operere i samkvem med annen (og nyere?) musikk i de viktige spillelistene.

Alt låter generelt høyre og friskere, men det mest radikale grepet har vært å ominnrede selve storstuen og flytte trommene og vokalen midt i sentrum. Det gir et helvetes kick i skallen ved første lytting

Analogt

Folk flest har gode øreklokker nå, som de har kjøpt på Elkjøp eller Power eller mer musikkorienterte steder. Om disse klokkene først skal komme til sin rett, kan de like godt benyttes til et lytteeksperiment i kompaniskap med et av den moderne verdens vidundere. Men på de staselige strømmeboksene stadig flere har i hus og hytte, kommer musikkens breddeformat mindre til sin rett. Skal det være stereo, får det være stereo. Kanskje besøke noen med godt anlegg? Enten man har et tett forhold til albumet eller ikke, er det usannsynlig fett å høre på lyden disse surrehuene, med svært god hjelp av George Martin og hans assistenter i hvite frakker, klarte å frembringe i studio på svært analogt vis. Noe av dette kommer også frem på de fryktelig mange bonuskuttene som foreligger i den nye utgaven, vi hører bandet eksperimenterer med forskjellig instrumentering, pitch og tempo og så videre på klassikerlåtene. Ja, selv den ikoniske slutten med den massive E-akkorden i det uslåelige mesterverket «A Day In The Life» gjør inntrykk, selv om den bare består av bandmedlemmene som nynner. Man får mange åpenbaringer i løpet av disse opptakene, som burde ha interesse også for andre enn sinnssvake Beatles-nerds. Men jeg er glad for at det oppspedde take 26 av «Strawberry Fields Forever» ikke ble valgt som singel.

Ikke best

«Sgt. Pepper» har aldri vært den største Beatles-favoritten i denne stuen, det er unektelig flere godelåter på «Help», «Rubber Soul», «Revolver» og «White Album» enn på denne. Kanskje litt absurd å si om en plate som inneholder «A Day in The Life» og «She’s Leaving Home», men det er først og fremst et album som må oppleves som et hele. De vimsete «When I’m Sixty-Four» og «Being For The Benefit of Mr. Kite» og «Within You Without You» faller litt sammen når de blir tatt ut av sammenhengen. Det er riktignok mange andre lyttefrukter her. Detaljen «Lovely Rita» åpner seg endelig opp og peker fremover mot den luftige rocken som bandet skulle ende opp i, mens Ringo Starrs vanvittige trommespill med dobbel stortrommepedal og alt på «Good Morning Good Morning» formelig eksploderer ut av høyttalerne. Tekstmessig er ikke «Sgt. Pepper»-konseptet spesielt sammenhengende, men de forskjellige musikalske bitene skaper til sammen fortsatt et av pophistoriens vakreste bilder. Nå med enda sterkere farger.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.