Arabiske kvinner fronter metal-scenen i Kairo

Tekst

De er troende muslimer og skriver tekster om mannssjåvinisme. – Vi tvinger dem til å behandle oss som musikere. Ikke jenter, sier vokalist Sherine Amr.

I musikkstudioet i Kairo står en 27 år gammel kvinne med elgitar. Hun har sorte Converse, smale øyne og henna-røde krøller. Rundt henne ligger ledninger og trommesettdeler, og mens kameraten spiller inn trommene til bandets nyeste låt, synger hun. «I stand my ground» – en sang som handler om kjønnsdiskriminering. Uten mikrofon lyder stemmen hennes svak, og lysner det mørke rommet.

– Jeg elsker å skrike på scenen. Det er som å falle fra første etasje i en bygning og ned i et vann. Du vet, det suget, sier hun.

Sherine Amr er kundeansvarlig i et reklamebyrå, troende muslim og vokalist i Mascara – et av Kairos ledende metalband.

Låten hun spiller inn handler om kvinnediskriminering. Amr skrev den etter å ha jobbet for bedrifter eid av Det muslimske brorskap, islamistbevegelsen som har overtatt makten i Egypt etter revolusjonen for to år siden.

– De håndhilser ikke på meg. Noen ganger overser de meg og snakker til sjefen min i stedet. Det er veldig, veldig frustrerende, sier hun.

Nå som Brorskapet er i regjering frykter hun de kommer til å forby metalmusikk.

– Først vil de begynne å kontrollere stedene vi opptrer på, og deretter hva vi synger, hevder hun, men hun har foreløpig ikke merket noen endringer.

Hør Mascaras musikk på deres Myspace-side

Sherine Amr møter problemer som kvinnelig musiker, og havner daglig i diskusjoner med mannssjåvinister på gaten. Det preger musikken hennes. I høst deltok hun på ytringsfrihetskonferansen «All that is banned is desired» på Operaen i Oslo. Hun er fan av det norske black metal-bandet Dimmu Borgir.

Sherine Amr møter problemer som kvinnelig musiker, og havner daglig i diskusjoner med mannssjåvinister på gaten. Det preger musikken hennes. I høst deltok hun på ytringsfrihetskonferansen «All that is banned is desired» på Operaen i Oslo. Hun er fan av det norske black metal-bandet Dimmu Borgir.

«Diskrimineres»
Det finnes 20 aktive metalband i Egypt, ifølge konsertarrangøren Metal Blast. Miljøet startet på 80-tallet, ble undertrykket på 90-tallet, men begynte å vokse igjen utover 2000-tallet. Metal Blast anslår at miljøet i dag består av 2000–3000 personer. Mange av dem er kvinner, likevel er det ikke mer enn fem kvinnelige musikere: En fiolinist, en bassist, to vokalister og Sherine Amr, som er låtskriver, vokalist og gitarist. Hun forteller at kvinnene gjerne blir diskriminert i metalmiljøet.

– De aksepterer oss bare som vokalister. Men å spille et instrument er ikke greit. De behandler oss som et handicap. Når vi oppnår noe eller drar på turné, sier de det er på grunn av kjønnet. Som om vi skulle opptre på en strippescene. Noen av dem vil ikke engang gi oss sjansen og lytte til musikken vår, sier hun.

Amr tror den eneste måten å bekjempe det på er ved å være tilstede og prestere.

– Vi tvinger dem til å behandle oss som musikere. Ikke jenter.

Mascara har holdt en rekke konserter i utlandet, blant annet i Sverige, Tyskland og tre ganger i USA. Halvparten av de fire medlemmene er muslimer, resten kristne. Sherine Amr sier musikken ligner kristen metal.

– Jeg føler meg mer komfortabel når jeg opptrer på kristne festivaler. Folk er ikke fulle, og de holder prekener. Jeg elsker når en fyr står og skriker for så å forkynne, sier hun.

Bandnavnet Mascara er en forkortelse for Massive Scar Era, et uttrykk for hvor voldelig verden ifølge bandet er i ferd med å bli. Forkortelsen skal gi et feminint tilsnitt. I dag består bandet av to kvinner og to menn, men da de startet i 2005, var de et rent jenteband – det første innen metal. Grunnen var at Amrs familie ikke tillot henne å spille med gutter.

– Det frustrerte meg veldig. Jeg hadde så utrolig lyst til å spille musikk, og dette var den eneste løsningen, sier hun.

Det finnes noen spillesteder for metalband i Kairo, men ikke nok, ifølge miljøet selv. - Det er deprimerende å gå i studio, jobbe med musikken din og ikke ha noe sted å spille, sier Asmaa Hesham, som forsøker å arrangere konsert på den sveitsiske ambassaden.

Det finnes noen spillesteder for metalband i Kairo, men ikke nok, ifølge miljøet selv. - Det er deprimerende å gå i studio, jobbe med musikken din og ikke ha noe sted å spille, sier Asmaa Hesham, som forsøker å arrangere konsert på den sveitsiske ambassaden.

Spilte i skjul
I begynnelsen holdt hun konsertene hemmelig for foreldrene. Etterhvert støttet moren henne til en viss grad, men hun kunne ikke konfrontere resten av familien med at datteren spilte musikk. Men da Mascara var med i den prisbelønte filmen Microphone i 2010, fikk familien øynene opp. Filmen handler om kunst- og undergrunnsmiljøet i Amrs hjemby Alexandria.

– Broren min fikk lov til å spille i filmen, men jeg måtte dekke til ansiktet mitt fordi familien min ikke ville at jeg – en jente – skulle være med. Denne motsigelsen viste folk hvordan kvinner ble behandlet. Etter filmen så faktisk familien min hvordan jeg ble undertrykket, og at jeg ikke gjorde noe galt, sier Amr.

Lager metalfilm
Studio Vibe er et møtested for Kairos musikkinteresserte. Gangen er trang, taket lavt, luften har et streif av sigaretter og kaffe. Ved en bardisk sitter to gutter og jammer på akustiske gitarer. På gulvet i et av opptaksrommene er tre jenter i ferd med å male den nye inngangsporten til studioet, hvor de har montert en gitarmodell. Jentene studerer film ved Det tyske universitetet i Kairo og lager bachelorprosjekt om byens metal- og hardrockmiljø. I filmen intervjuer de 30 hardrock- og metalband, blant dem Mascara.

– Vi vil endre hvordan rock og metal blir oppfattet i Egypt. Folk her forstår det ikke. Du får en merkelapp på deg. Hvis folk hører rock og metal, oppfatter de det som satanistisk, sier Raghda Magdi (19).

Hun mener ett av problemene er at folk kan lite om musikken.

– Det finnes bare rundt tre barer å opptre på, og radioen vil ikke spille sangene, sier Magdi, som selv har spilt hardrock og heavy metal med venninnen Noha Alaa i åtte år.

Orientalsk metal
Mangelen på spillesteder og inntekter er hovedproblemet for metalmiljøet over hele Midtøsten, forteller Mark LeVine, professor i Midtøsten-historie ved Universitetet i California og forfatter av boken «Heavy Metal Islam–Rock, Resistance, and the Struggle for the Soul of Islam». Han bruker ikke betegnelsen «muslimsk metal», fordi det ennå ikke finnes noen religiøs sjanger på lik linje med kristen metal. Den vanligste betegnelsen på metal fra Midtøsten, Sør-Asia og Nord-Afrika er orientalsk metal.

Jeg kommer ikke til å la noen kontrollere hva jeg synger eller om jeg synger. Det er som å kontrollere om du skal kunne snakke Sherine Amr, Heavy metal-musiker

Dette er en hybrid av tradisjonell ekstrem metal–som death, trash, speed, doom og arabiske og islamske skalaer, lyder og instrumenter. I tillegg er tekstene gjerne skrevet på et lokalt språk. Men lydbildet varierer fra land til land.

– For eksempel har marokkansk, pakistansk og jordansk metal hvert sitt unike lydbilde, sier LeVine.

– Hvor vanlig er kvinner i metalmiljøet i Midtøsten?

– Det er omtrent som i Vesten. Ikke så mange, men det handler mer om sjangeren enn regionen. Likevel finnes det noen veldig gode artister, slik som Mascara i Egypt. De er fantastiske.

Det Asmaa Hesham, Noha Alaa og Raghda Magdi liker med metal er at de opplever musikken som ekte: Der annen musikk for det meste handler om kjærlighet og brudd, sier de, handler metal om virkelige problemer.

Det Asmaa Hesham, Noha Alaa og Raghda Magdi liker med metal er at de opplever musikken som ekte: Der annen musikk for det meste handler om kjærlighet og brudd, sier de, handler metal om virkelige problemer.

Sanne tekster
Sherine Amr begynte med musikk da hun var seks år. Da en venn spilte Metalica for henne mens hun var i midten av tenårene, ble hun hektet på metal. Hun skaffet seg flere cd-er, begynte å laste ned fra nettet. I begynnelsen likte hun doom metal, en tung og seig form for heavy metal. Etterhvert gikk hun over til hardcore og mer energisk metal. Hennes egen musikk beskriver hun som en blanding av hardcore, pop, orientalsk og klassisk – med metalessens. Musikken preges av at de har en fiolinist i bandet. Særlig er det skrikingen hun liker ved metal. Og kombinasjonen av tekst og musikk.

– Metaltekster uttrykker følelser mer enn noe annet. De er så sanne, de er ikke kommersialiserte. De er veldig personlige. Jeg skriver alltid om ting jeg føler, forteller hun.

Kairos viktigste scene for undergrunnsmusikk ligger under en bro ved Nilens bredder, ved siden av en stor moské, i et kulturhus som er bygget på en tidligere søppeldynge, der hjemløse og narkomane før holdt til. El Sawy Culturewheel er et av Kairos ledende kulturhus, og har holdt en rekke metalkonserter siden det åpnet i 2003.

Noha Alaa har spilt heavy metal i åtte år, og skriver sangtekster om å gi slipp på fortiden, historier som har hendt henne, fremtiden. - Om livet. Problemer med menn, venner, skolen, sier hun. Ringelyden på mobilen hennes er Nekromantix-låten Rot in Hell.

Noha Alaa har spilt heavy metal i åtte år, og skriver sangtekster om å gi slipp på fortiden, historier som har hendt henne, fremtiden. - Om livet. Problemer med menn, venner, skolen, sier hun. Ringelyden på mobilen hennes er Nekromantix-låten Rot in Hell.

Men i løpet av høsten har både kulturhuset og andre musikkmiljøer i Egypt møtt problemer: I september klaget en advokat fra Brorskapet El Sawy Culturewheel inn til innenriksdepartementet fordi han mente det holdt «satanistiske ritualer». Advokaten representerte ikke Brorskapet i saken, sa han, men hendelsen minnet egypterne på den beryktede Satandyrking-saken fra 1997, da myndighetene slo hardt ned på miljøet og arresterte 70 metalfans. Under Id-feiringen i oktober forsøkte ytterliggående islamister å stoppe en konsert i byen Minya, der kristne og muslimske musikere var samlet for å promotere religiøs toleranse. I stedet for å forhindre demonstrantene, ba politiet arrangørene avlyse konserten.

Kort tid etter håndhevet Musikernes fagforbund en lov fra 1979 som slår fast at kunstnere som jobber uten medlemskap i et fagforbund kan bli straffet med opptil tre måneder fengsel og bot på opptil 20.000 pund, over 16.000 norske kroner. Forbundet bestemte seg for å forby en konsert ved El Sawy Culturewheel, fordi noen av bandmedlemmene manglet medlemskap i forbundet. I november troppet over 100 musikere opp foran kulturhuset til protest.

Amr vet ikke hva hun skal gjøre. Hun mangler tillatelse til å holde konsert, og nekter å skaffe seg det. Hun blir provosert bare av tanken, og sier hun er villig til å gå i fengsel for denne saken.

– Jeg kommer ikke til å la noen kontrollere hva jeg synger eller om jeg synger. Det er som å kontrollere om du skal kunne snakke, sier hun.

Les også: Slik er DN Talent-blogger Marias (21) dobbeltliv i Kairo
DN Talent-blogg: «Vi leverer ikke takeaway, det er revolusjon» (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk