<p>Han som senere skulle bli både kunnskapsminister og næringsminister, Torbjørn Røe Isaksen, strøk på eksamen.</p>

Han som senere skulle bli både kunnskapsminister og næringsminister, Torbjørn Røe Isaksen, strøk på eksamen.

Cv-tabbene: – Jeg så bare ikke på meg selv som en person som stryker til eksamen

Tekst

Vil du få varsel hver gang Margrethe Zacho Haarde publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto

Jobbene de ikke fikk, prisene de ikke vant, eksamenene som sto til stryk. Også nederlagene på cv-en kan være nyttige.

– Jeg husker det så godt. Jeg hadde nettopp landet i Stavanger og skulle kjapt ringe til eksamenskontoret på universitetet for å notere meg resultatet. Og så bare: Stryk!?

Næringsminister og høyrepolitiker Torbjørn Røe Isaksen (40) kunne først ikke tro at det var sant. Han, som senere skulle bli Norges kunnskapsminister, hadde strøket til eksamen i medievitenskap.

– Jeg har aldri søkt på en jobb, så jeg vet ikke hvordan det føles å få et avslag, men jeg kan tenke meg at det føles omtrent sånn. Jeg så bare ikke på meg selv som en person som stryker til eksamen, hvis du skjønner.

Fakta: Mini-CV

Navn: Torbjørn Røe Isaksen

Utdannelse:
Master i statsvitenskap, cand.mag. med mellomfag, idéhistorie og medievitenskap, UiO 1999–2008

Erfaring:
Kunnskapsminister i regjeringen Solberg 2013–2018

Stortingsrepresentant fra Telemark Høyre fra 2009

Medlem av Høyres arbeidsutvalg fra 2010

Medlem av Høyres sentralstyre fra 2007

Leder Unge Høyres Landsforbund 2004–2008

Medlem av Porsgrunn kommunestyre 1999–2003 og 2008–2011

Prosjektarbeider, tankesmien Civita 2008–2009

Redaktør, Tidsskriftet Minerva 2008–2009

Frilansjournalist, Porsgrunns Dagblad og Varden 1996–2002

Turte ikke, greier ikke, friker ut

– En lang liste med feil er også en liste med muligheter og privilegier. Jeg synes det er viktig at vi snakker om feilene våre.

For noen år siden bestemte den britiske forskeren Melanie I. Stefan seg for å føre opp nederlag på egen cv. Med doktorgrad i biomedisin og foreleserpost på University of Edinburgh, var cv-en hennes allerede full av gullmedaljer. To mastergrader, en håndfull priser, stipender og publisering i anerkjente tidsskrifter. Like fullt var sannheten at hun oftere fikk nei enn ja. Stefans «cv of failure», som hun la ut på sin egen hjemmeside, vakte oppsikt. Flere kolleger ble inspirert og gjorde det samme.

– Særlig yngre forskere fortalte at de ble oppmuntret av å lese den nye cv-en min fordi det ble tydeligere for dem at veien opp består av mange feil og nedturer, sier Stefan.

Av tabbene inkludert hun blant annet følgende punkter:

  • «Avvist og ikke engang satt på venteliste på alle ni doktorgradsprogram jeg søkte på ett og samme år.»
  • «Turte ikke registrere meg for opptak til ingeniørstudiet fordi jeg ikke trodde jeg var god nok. Tror fortsatt ikke jeg er god nok.»
  • «Fikk en depresjon etter å ha fulgt et masterprogram som var helt feil for meg. Fullførte aldri programmet.»

Hun la også til noen punkter under overskriften «Annet»:

  • «Strøk på førerprøven to ganger.»
  • «Gikk på kinesiskkurs i fire måneder før jeg ga opp. Snakker ikke et ord mandarin.»
  • «Alt med sport og konkurranser: Blir jeg tvunget til å konkurrere, friker jeg ut og underpresterer.»
  • «Greier ikke å finne en partner, selv om jeg veldig gjerne har lyst til å få min egen familie. Gir opp å lete nå.»
    Noen møtte Stefans ærlighet og humor med skepsis. De mente det var lett for henne å være åpen, i og med at hun allerede hadde en sterk posisjon i akademia. For andre kunne en offentlig tabbe-cv være ren risikosport, innvendte de. Stefan forstår kritikken, men mener at alle, offisielt eller ikke, burde loggføre feil og avslag.

– Hver gang jeg får avslag på et forskningsstipend, for eksempel, lager jeg et notat der jeg beskriver prosjektet, søknaden og tilbakemeldingen som fulgte med avslaget. Jeg gjør det samme når jeg har holdt en forelesning hvor noe ikke fungerte. Når jeg skal holde den samme forelesningen neste gang, blar jeg opp i notatene og forsøker å lære av feilene og forbedre meg.

Det hender at jeg har en og annen nedbrutt forsker eller student på kontoret. Da forteller jeg om egne nedturer

Dag O. Hessen, professor i biologi

Glemte danskebåten

«Det finnes sorte øyeblikk i karrieren der man spør seg selv om det ikke tross alt hadde vært bedre å bli bilselger.» Sitatet er hentet fra biologiprofessor Dag O. Hessens egen beskrivelse av den kanskje største profesjonelle flausen han har begått.

Hessen og en forskerkollega hadde trommet sammen et stort forskerteam, også av internasjonale storheter, invitert for å bidra til å vise verden hvordan karbon, nitrogen og fosfor er sammenkoblet i havet. Store innhegninger i Drøbaksundet skulle illudere verdenshavene, og Hessen hadde reist ned i forveien for å klargjøre det hele før nøye beregnede doser av de aktuelle stoffene skulle tilsettes vannet. Dessverre viste det seg raskt at det var mange ting de to forskerne ikke hadde tatt høyde for i planleggingen av prosjektet. Som at danskebåten for eksempel skaper høye og totalt vandaliserende bølger på sin ferd gjennom sundet. Innhegningene gikk raskt fløyten. Og innendørstankene Hessen og kollegene etter hvert tok i bruk som erstatning, var både lekk og skitne. Til slutt ble tørkeskapet med radioaktive prøver overopphetet og siste rest av biologiforsøk smeltet. Det internasjonale forskerteamet dro hjem med uforrettet sak.

<p>Professor Dag O. Hessen gjorde for dårlig research før et internasjonalt forskersamarbeid. «Pinlig», sier han i dag.</p>

Professor Dag O. Hessen gjorde for dårlig research før et internasjonalt forskersamarbeid. «Pinlig», sier han i dag.

Fakta: Mini-CV

Navn: Dag O. Hessen

Stilling: Professor i biovitenskap ved UiO

Utdannelse:

Cand.real. Universitetet i Oslo, 1982

Offentlig rett, mellomfag, UiO, 1984

Dr.philos., UiO, 1988

Priser/Utmerkelser:

Norges forskningsråd formidlingspris, Fritt Ords honnørpris, Akademikerprisen, Riksmålsforbundets Litteraturpris.

Annet: Har skrevet cirka 20 populærfaglige bøker, mange populærfaglige artikler, holder rundt 40 populærfaglige foredrag årlig. Vitenskapelig publisering: Google Scholar: 370 internasjonale artikler, h-index 61, cirka 15.000 siteringer.

– Det var virkelig pinlig. Jeg var liksom den som hadde ødelagt for laget på grunn av for dårlig forarbeid og maksimal uflaks.

Noen år senere bestemte han seg for å skrive om hendelsen.

– Jeg skrev en humoristisk tekst som jeg kalte «En vitenskapelig skillingsvise». Mye for å trøste studenter og stipendiater som tenkte at professoren alltid har hatt suksess.

– Snakker forskere sjelden om nedturer?

– Det er ikke det vi snakker mest om, men det hender at jeg har en og annen nedbrutt forsker eller student på kontoret. Da forteller jeg om egne nedturer. Jeg tror absolutt det er viktig å sette ord på dem også. Tross alt er forskning vel så mye misere som suksess.

I tillegg slår han et slag for åpenhet rundt alt man ikke selv kan ta ære for.

– Det er veldig viktig, synes jeg, å erkjenne at det er større eller mindre andeler av flaks i all form for suksess.

Ingen Amanda

– Privatlivet mitt er en slagmark!

Filmregissør Margreth Olin (48) blir stille i andre enden. For tiden klipper hun en dokumentar om fotokunstneren Lene Marie Fossen, som lider av alvorlig anoreksi. Filmen har premiere til høsten. Olin, som er en av få norske regissører som til og med har vært Oscar-kandidat, synes det er vanskelig å finne de store karrieremessige nederlagene.

– En periode ble jeg kalt prisgrossisten. Det er vanskelig å klage.

Hun fortsetter å tenke seg om.

– Altså, jeg har én ting. Men jeg ble ikke personlig skuffet.

Fakta: Mini-CV

Navn: Margreth Olin

Stilling: Filmskaper

Utdannelse:
Universitetet i Bergen og Høgskulen i Volda

Filmografi:

«Selvportrettet» (2019), i klipp nå. «Barndom» (2017), «Mannen fra Snåsa» (2016), «Engelen» (2009), «Ungdommens råskap» (2004).

Priser og utmerkelser:

Leikeprisen (2018), Jon Lilletuns ærespris (2017), Jonasprisen, Liv Ullmanns ærespris og et tyvetall andre utmerkelser tilbake til 2000-tallet.

      – Nei vel?

      – Det hadde vært hyggelig om vi hadde fått en Amanda for «Mannen fra Snåsa».

      – Dokumentaren om Joralf Gjerstad?

      – Ja. Vi var nominert både til Årets kinofilm, Årets dokumentar og Folkets favoritt.

      Dokumentaren er sett av 170.000 nordmenn, bare på kino. Det er den nest mest sette dokumentaren i Norge i moderne tid.

      – Jeg skjønte det med en gang vi kom inn i salen. Det var ikke laget noe opplegg for rullestol opp til scenen.

      – Joralf Gjerstad var med?

      – Ja. Og det var kanskje mest det som sved, at jeg hadde invitert med meg Joralf, slektningene hans og alle medvirkende til Haugesund. Jeg synes det hadde vært fint om Joralf hadde fått med seg en Amanda hjem til Snåsa.

      Olin mener at de personlige karrierenederlagene handler mer om sjanser hun aldri tok enn priser hun ikke vant, eller penger hun ikke ble tildelt.

      – Etter arbeidet med spillefilmen «Engelen» fikk jeg for eksempel flere tilbud om å lage mer fiksjonsfilm, men jeg takket nei. Jeg følte meg ikke klar eller trygg nok.

      – Du turte ikke?

      – Nei, jeg turte ikke. Det handler selvfølgelig også om tid og prioriteringer. Det tar tid å lage gode dokumentarer. To barn tar også tid. Også er det jo alle disse mennene, da. Menn tar tid.

      Det er en oppsiktsvekkende lav bevissthet rundt verdien av å gjøre feil

      Trine Larsen, rekrutterer i Hammer & Hanborg

      Cv-en på museum

      – Det er en oppsiktsvekkende lav bevissthet rundt verdien av å gjøre feil. Senest her om dagen satt vi med en kandidat som hadde vanskelig for å komme på ett eneste nederlag i karrieren.

      For tre år siden gikk hodejeger Trine Larsen, partner i rekrutteringsfirmaet Hammer & Hanborg, ut i Dagens Næringsliv og erklærte cv-en for døende.

      Til tross for at cv-en fortsatt lever i beste velgående, holder Larsen fast ved at dette kortfattede skrytedokumentet gir et lite fullstendig bilde av en jobbsøker.

      – Den gangen sa jeg at cv-en hører hjemme på museum. Det står jeg ved. Heldigvis er det stadig flere som vekter den mindre. Tester og samtaler er blitt mye viktigere.

      Trine Larsen, hodejeger.

      – Hvorfor er en cv mindre verd i dag?

      – Fordi arbeidslivet er endret. I dag er det mye viktigere enn før å vise at du er i stand til å tilegne deg ny kunnskap, lære og utvikle deg. Det er viktigere enn å kunne vise til hva du har prestert tidligere.

      At feil i liten grad belyses når man skal «selge seg selv», tror hun handler om uvitenhet. Ikke at folk er engstelige og forsøker å dekke over tabbene sine.

      – For meg som rekrutterer er jo ikke feilen i seg selv interessant, men hva vedkommende lærte av den og hva han eller hun har tatt med seg videre.

      Larsen bommet selv kraftig på en rørbestilling da hun for mange år siden var ansatt som materialkoordinator i et offshoreselskap. På bestillingen fra verftet i Sverige manglet det to nuller. Det var hennes jobb å kontrollere at tallene stemte. Resultatet ble at et knippe sveisere, som var leid inn for en hel helg, kun hadde ti meter rør å jobbe med, i stedet for 1000 meter.

      – Det var en soleklar tabbe som lærte meg at en med min personlighet er nødt til, særlig sent på ettermiddagen på fredager, å være ekstra oppmerksom på detaljer.

      Jeg husker jeg fikk den vonde følelsen av at: Ok, var de ikke så fornøyd med meg, likevel?

      Merete Smith, generalsekretær i Advokatforeningen

      Nyttige nederlag

      – Noen av tingene er sånn at bare jeg tenker på det, så blir jeg litt flau.

      Generalsekretær i Advokatforeningen Merete Smith har for så vidt ikke noe imot å dele av egne nederlag, men hun vil gjerne først ha svar på et spørsmål.

      – Hvorfor synes du egentlig dette er interessant?

      – Jeg tenker det kan være nyttig for mange, kanskje særlig ungdom, å se at dem som lykkes, også har gått på noen nederlag.

      – Det handler jo om å stå opp neste morgen, og om ikke å grave seg ned, sier Smith.

      <p>For flere år siden lå Merete Smith an til å få en lederstilling i Justisdepartementet. Så ble hun forbigått. </p>

      For flere år siden lå Merete Smith an til å få en lederstilling i Justisdepartementet. Så ble hun forbigått.

      Fakta: Mini-CV

      Navn: Merete Smith

      Stilling: Generalsekretær i Advokatforeningen (2003-dd)

      Utdannelse:

      LL.M. Mastergrad i internasjonal rett, Georgetown University, 1988

      Cand.jur., Universitetet i Oslo, 1987

      Erfaring:

      2002–2003 Borgarting lagmannsrett – konstituert lagdommer

      1993–2002 Justisdepartementet

      2001–2002 Avdelingsdirektør i Sivilavdelingen

      1999–2001 Avdelingsdirektør i Polaravdelingen (vikariat)

      Smith forteller at hun rundt årtusenskiftet jobbet som avdelingsdirektør for Polaravdelingen i Justisdepartementet. En dag ble stillingen som ekspedisjonssjef ledig, stillingen over Smiths nivå. Hun søkte.

      – Jeg så for meg hvordan jeg ville rase av gårde på snøscooter med is i håret. Jeg hadde virkelig lyst på den stillingen.

      Hun fikk den ikke.

      – Nei, det polareventyret fikk en brå slutt. Jeg husker jeg fikk den vonde følelsen av at: Ok, var de ikke så fornøyd med meg, likevel? Det tror jeg er en følelse mange kan kjenne seg igjen i.

      – Det var vel offentlige søkerlister også?

      – Jada. Alle visste at jeg hadde søkt. Det er klart det var leit.

      Men nedtur skulle snus til opptur.

      – Jeg var veldig heldig. Akkurat på samme tid ble det ledig jobb i Borgarting lagmannsrett, så der gikk jeg inn som konstituert lagdommer i et halvt år. Deretter fikk jeg jobb i Advokatforeningen. I ettertid ser jeg på det som flaks i uflaks og tenker at det var heldig at det ikke ble snøscooter og islandskap på meg den gangen.

      Millioner i grøften

      Johan H. Andresen synes ikke det gjør noe nå lenger. Faktisk ler han i dag av tabben kostet ham 100 millioner kroner.

      – Fordelen med denne tabben var at den kom tidlig i karrieren.

      Andresen, femte generasjon i det som var Tiedemanns Tobaksfabrik, som i dag er blitt industrikonsernet Ferd, har selv gjort noen brølere han vanskelig kunne skjule.

      – Den mest spektakulære tabben, i hvert fall i kroner og øre, som jeg var ansvarlig for, var investeringen i et selskap som skulle omdanne organisk avfall til organisk gjødsel.

      Det hørtes for godt ut til å være sant. Og det var det også. Likevel bet Andresen på, som han formulerer det, og investerte nærmere 100 millioner inklusiv en fabrikk som statsminister Jens Stoltenberg innviet for ham.

      <p>Johan H. Andresen har egentlig aldri hatt bruk for en cv, han skulle jo arve et konsern. På veien har også han gjort noen tabber. </p>

      Johan H. Andresen har egentlig aldri hatt bruk for en cv, han skulle jo arve et konsern. På veien har også han gjort noen tabber.

      Fakta: Mini-CV

      Navn: Johan H. Andresen

      Stilling: Femte generasjon Andresen i Ferd, tidligere Tiedemann.

      «Vel, jeg er jo ikke akkurat i jobbmarkedet, så jeg har ingen formell cv. Samtidig er jeg åpen nok for nye muligheter til at jeg er på Linkedin», skriver Andresen i en epost til DN.

      – Problemet var at vi hadde regnet feil. Det ferdige produktet hadde bare halvparten av det planlagte nitrogeninnholdet. Sluttproduktet var dermed verdens nydeligste og dyreste grøftefyll.

      Samtlige millioner ble avskrevet. At størrelsen på feilen ble så stor som den ble, er han i ettertid glad for.

      – Jeg kunne ikke gjemme den bort og var nødt til å tørre å lære av feilen. Jeg har også brukt den som eksempel overfor yngre kolleger som etter hvert skal gjøre sine egne tabber.

      Andresen mener det er opplagt at sånne som ham, som arver posisjon og selskap, roter seg bort av og til. Kanskje oftere enn andre.

      – Sannsynligheten for at jeg var den ideelle leder var jo relativ liten.

      Internasjonal forskning viser at treffsikkerheten ved å ansette en kandidat kun ut ifra cv er forsvinnende liten

      Ole I. Iversen, førsteamanuensis og medgründer av Assessit

      Ville ikke tatt sjansen

      – Problemet med å beskrive en svakhet, som mange blir bedt om å gjøre på jobbintervjuet, er at den ofte like gjerne kan ses som en styrke.

      Ole I. Iversen, førsteamanuensis i organisasjonspsykologi og ledelse, og underdirektør og sjef for HR-seksjonen i Forsvarsmateriell, synes folk kan bli flinkere til å snakke åpent om feilsteg i karrieren. Ikke bare lire av seg kamuflert skryt av typen: «Jeg er nok litt vel utålmodig og pirkete».

      – Hvis man greier å reflektere rundt forskjellen på en svakhet og en styrke, og når en svakhet kan bli en styrke og omvendt, er det selvfølgelig verdifullt. Fra en rekrutterers synspunkt vil jeg si at det er viktig å gå inn i situasjonene, ikke bare snakke overfladisk om svakheter og feilsteg: Hva var det som skjedde? Ville du gjort noe annerledes i dag? Hvorfor eller hvorfor ikke?

      Som tidligere partner og medgründer i rekrutteringsselskapet Assessit, som kårer Årets unge leder, har han vært med å intervjue, analysere og vurdere hundrevis av ledertalenter.

      – Jo mer moden og erfaren en kandidat er, jo enklere er det selvfølgelig for vedkommende å gå inn på situasjoner der det gikk galt.

      I Norge er det forsket lite på cv-en og hvordan den gjenspeiler den enkelte kandidats virkelige potensial, ifølge Iversen.

      – Internasjonal forskning viser at treffsikkerheten ved å ansette en kandidat kun ut ifra cv er forsvinnende liten.

      – Vil du oppfordre jobbsøkere til å by på egen tabbe-cv for å gi et mer nyansert bilde av seg selv?

      – Nei, det synes jeg er vanskelig. Isolert sett er det kanskje en god idé, men du kan sjelden vite hvem som sitter i den andre enden og leser cv-en din. Mange steder er det linjeledere, ikke profesjonelle rekrutterere, som skal lese søknader og innkalle til intervju, så det ville jeg ikke tatt sjansen på.

      Ble sur

      – Jeg vil anslå at de tar inn mellom én og to prosent, sier Kjell G. Salvanes, økonomiprofessor ved Norges Handelshøyskole.

      – Å få publisert artikler i de beste tidsskriftene er utrolig vanskelig.

      – Hvorfor snakker ikke forskere mer om nederlag, da, tror du?

      – Fordi det er pinlig likevel. Og det kan til og med skake selvbildet litt.

      – Synes du også det?

      – Ja, nå er jeg ganske god på nederlagskompetanse, men jeg har i hvert fall én opplevelse som sitter i.

      Salvanes og et helt team jobbet i flere år med en forskningsartikkel. Heldigvis, for da var det flere å fordele nederlaget på, sier Salvanes.

      – Etter lang tid fikk vi artikkelen i retur på første forsøk, hvilket slett ikke er så vanlig for den typen flaggskipstidsskrift. Følgebrevet som fulgte var lengre enn artikkelen. Vi brukte nesten ett år på å forbedre den etter redaktørens oppfordringer og anbefalinger.

      Fakta: Mini-CV

      Navn: Kjell G. Salvanes

      Utdannelse:

      Dr. oecon. ved NHH, 1988

      Erfaring:

      Forskningssjef ved Institutt for samfunnsøkonomi, NHH, fra 2016

      Professor ved Institutt for samfunnsøkonomi, NHH, fra 1996
      Professor II, 1991–1996

      Da artikkelen kom tilbake for andre gang, var brevet fra redaktøren betraktelig kortere.

      – Det var veldig konsist. Et klart avslag.

      – Hva gjorde du da?

      – Jeg ble sur.

      – Dere fikk ikke vite hvorfor den ikke var bra nok?

      – Nei. Han likte den vel ikke. Og det kom litt brått på.

      Salvanes legger til at han selv er redaktør. Han vet hvordan det fungerer; det er ikke vanlig å forkaste en artikkel etter runde nummer to. For en utenforstående kan det virke rart at så mange års arbeid kan avvises uten videre forklaring, men sånn er det. At forskerverdenen tross alt er ganske liten, når du zoomer inn på det enkelte lille fagfelt, gjør det heller ikke enkelt.

      – Jeg kjenner redaktøren, så jeg hadde ikke lyst til å lage dårlig stemning. Det er bare å gjøre gode miner til slett spill. Og i ettertidens klare lys er det jo en mindre ting i verden.

      Likevel er artikkelen registrert som «publisert» på forskernes cv-er.

      – Det er klart. Det finnes jo flere gode tidsskrifter, så vi sendte den videre.

      Pinlig sang

      Isabelle Ringnes, gründer og foredragsholder, trodde lenge hun var rustet for en karriere i reklamebransjen. Derfor søkte hun Westerdals. Blant annet ved hjelp av en egenkomponert sang.

      – Jeg ville få det oppriktig vondt hvis jeg ble nødt til å høre den sangen igjen.

      Hun var akkurat ferdig med økonomistudiene på BI da hun bestemte seg.

      – Jeg var overbevist om at jeg måtte søke en mer kreativ yrkesvei. Og fordi jeg hadde stor respekt for folk som gikk på Westerdals, var jeg sikker på at det var den perfekte skolen for meg også.

      I tillegg til sangen skrev hun dikt og essay. Hun brukte flere uker på søknaden, og vennene hennes støttet henne.

      – «Selvfølgelig kommer du inn, du får jo til alt», sa de.

      – Hvordan var den sangen?

      – Det husker jeg ikke.

      <p>Isabelle Ringnes søkte på Westerdals reklameskole, men kom ikke inn.</p>

      Isabelle Ringnes søkte på Westerdals reklameskole, men kom ikke inn.

      Fakta: Mini-CV

      Navn: Isabelle Ringnes
      Stilling: Medgründer av Hun spanderer, siviløkonom.

      Isabelle Ringnes opplyser til DN at hun ikke har noen cv: «Jeg har ikke sendt eller oppdatert cv på fire år, alt går via Linkedin».

      Etter en stund dukket det et kortfattet standardbrev opp i postkassen.

      – «Nei takk». Da følte jeg meg virkelig flau og avvist.

      For ofte synes man jo selv det har gått ganske bra.

      – Ja, i hvert fall helt greit, sier Torbjørn Røe Isaksen.

      Han snakker fortsatt om den gangen han strøk til eksamen i medievitenskap.

      – Men det står på cv-en din at du har medievitenskap. Det stemmer ikke det, altså?

      – Jo da. Jeg ble nødt til å ta det opp igjen. Det gikk ikke særlig bra andre gangen, heller.

      * (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

      Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

      Les mer Lukk