– Jeg tipper at jeg leser 90 prosent færre bøker enn jeg gjorde før. Det er både forstemmende og fortærende.
Finn Bjelke fryktet en stund at hans totale mangel på konsentrasjon var en begynnende alzheimer, men da det viste seg at de fleste rundt ham slet med det samme, ble to og to kjapt lagt sammen: smarttelefonens svøpe. For den bebrillede radioverten går det sjelden mer enn fem minutter før han på ny sjekker telefonen.
– Det hender jeg skriver en bok, og særlig når jeg leser korrektur, merker jeg at jeg har korttidsminnet til en mygg og konsentrasjonsevnen til en glassmanet.
– Mange legger telefonen i et annet rom …
– Jeg er godt oppi 50-årene. Skal jeg liksom gjemme bort telefonen min som en annen femåring? Nei, det blir for dumt.
– Jeg må nok heller prøve å skjerpe meg, legger Bjelke til, uten å se ut til å ha særlig tro på egen gjennomføringsevne.
Fortært tid. For Finn Bjelke var det mye lettere å stumpe røyken enn å holde seg unna telefonen. Den sjekker han hvert femte minutt uansett.
Avskjermet
Det er ti år siden den første Iphonen kom på markedet, og siden har ingen sett seg tilbake. Smarttelefonene er overalt. 89 prosent av den norske befolkningen har mobil med nettilgang. Blant dem mellom 12 og 49 år har 99 prosent smarttelefon. Og vi nøyer oss ikke akkurat med å ha den liggende i lommen. Push, pling, svosj. En epost, en sms, en snap. Og så: sjekkerunden. Facebook, Instagram, Twitter. Nettavisene, blogger. I gjennomsnitt sjekker vi mobilen 150 ganger i døgnet. Dersom du vil finne ditt nøyaktige antall sjekker (gjøres på eget ansvar!), finnes sågar apper som kan logge avhengigheten din til fulle.
Til tross for smarttelefonens mange muligheter blir vi jevnlig påminnet dens skyggesider: synsforstyrrelser, svekket nattesøvn, stive nakker. Og evnen til mellommenneskelig kontakt er visst for lengst ødelagt.
The Telegraph meldte nylig at barn med smarttelefon øker risikoen for hodelus betraktelig. Samme avis kunne litt tidligere i sommer bekrefte vårt forfall ytterligere: Bare synet av smarttelefonen fordummer oss. Avisen viste til forskere fra Universitetet i Texas som har funnet ut at smarttelefonene tapper hjernen for kapasitet, slik at både intelligens og konsentrasjonsevne svekkes. Vi er fanget i en sørpe av smilefjes, likes og statusoppdateringer. I konkurranse med smarttelefonen, som attpåtil gir lyd fra seg, kan vel ikke vilkårene være gode for romanen?
Skjermbeskyttelse
Forfatter Agnes Ravatn har flere ganger tatt seg selv i å dra frem smarttelefonen bare for å google romankarakteren hun leser om.
– Men alt som er verd å vite om den personen, står jo i boken jeg har i hånden. Jeg kaller det en muskelsykdom, for jeg skal jo ikke faktisk sjekke noe reelt.
Selvhjelp. Selv om Agnes Ravatn til og med skrev en selvhjelpsbok om selvdisiplin, må hun fysisk legge telefonen i et annet rom for å kunne lese uforstyrret.
Hun har vært «ein kronisk e-post-sjekkande, mobilklåande utsetjar i mange herrens år, utan impulskontroll og sjølvrespekt». Men denne nådeløse selvdiagnostiseringen i forordet til boken hennes «Operasjon sjølvdisiplin» har ikke nødvendigvis gjort tilværelsen hennes noe mer fri for forstyrrelser.
– Jeg tenker av og til på hvor mange bøker jeg faktisk leste hvert år tidligere, og det er ikke like mange nå. I tiden jeg før ville ha sittet med en bok, sitter jeg nå med telefonen. Som forfatter tenker jeg ofte på hva for en samtid jeg egentlig har. Alle jeg snakker med, sier at de savner å lese bøker, men det er ingen som gjør noe med det.
Av og til lurer Ravatn på om hun burde funnet seg et mer fremtidsrettet yrke. Hun mener vi «er så vant til å ta til telefonen hver gang konsentrasjonen glipper ørlite», og at romanen dessuten konkurrerer med mye annen og sterkere stimuli. «En roman er veldig mye oftere kjedelig og tung og vanskelig enn en tv-serie eller en halvtime på Facebook», som hun lettere resignert uttrykker det.
Selv ser hun bare én løsning på problemet:
– Jeg legger telefonen i et annet rom, ellers så går det ikke. Man er nødt til å binde seg fast til masten på den måten. Når folk spør meg om tips og jeg anbefaler å legge telefonen aktivt fra seg et sted, begynner de å flakke med blikket. Det er ingen som vil det, det er for ekstremt.
Pulverisert fellesskap
Vetle Lid Larssen mener smarttelefon er mer avhengighetsskapende enn både alkohol og nikotin. Forfatteren ser med bekymring vår hang til stadig å sjekke mobilen.
– Jeg leser fortsatt en del, men telefonen er absolutt et problem. Jeg kan med stor sikkerhet si at jeg leser mindre enn før. De som ikke sier at mobilen er et problem, har nok aldri virkelig lest en bok.
Dypt bekymret. – Jeg prøver å skru av og legge den vekk, men den er jo der likevel. Og skrur jeg den på igjen, er det liksom belønning i form av meldinger og andre varsler, sier Vetle Lid Larssen.
Hans største problem er riktignok ikke det å få lest, men snarere måten lesingen arter seg på. Han anslår at han trenger 10–15 minutter på å opparbeide seg den nødvendige leseroen, for virkelig å komme inn i flytsonen.
– Men hver gang mobilen plinger, ødelegges hele den prosessen.
Han fortsetter:
– Telefonen har virkelig påvirket livet mitt. Den fragmenterer liksom dagen. Det gjelder ikke bare lesningen, men også sosiale settinger. Det sosiale fellesskapet pulveriseres når man sitter med mobilen fremme eller lurer seg til å svare på en mail under bordet.
Telefonen har virkelig påvirket livet mitt. Den fragmenterer liksom dagen.
Vetle Lid Larssen, forfatter
– Jeg er ordentlig bekymret, altså. For egen del, men også for mennesker i min nærhet.
Stillferdig stagnasjon
Annethvert år publiserer Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningen en leseundersøkelse der temperaturen på nordmenns lesevaner tas. Det siste året med bransjestatistikk er 2015. Endringene er ikke til å ta feil av: Vi leser færre bøker i året, det kjøpes og lånes færre bøker enn i 2013.
I norske klasserom har flere sett seg nødt til å innføre mobilhoteller – et slags hyllesystem der elevenes smarttelefoner er innlosjert under undervisningen.
Ute av syne, men sjelden ute av sinn
«Med alle kattevideoane og dribleseriane og kjoletabbane og snapset og likesa som ein i dag må komme seg gjennom, bør ein få Kongens fortjenstmedalje om ein greier å komme seg gjennom ein roman,» skriver Frode Grytten i en epost.
Kanskje så han faresignalene tidlig. Han begynte i hvert fall å skrive Twitter-noveller – 140-tegnshistorier – allerede i desember 2011, og tre år senere ble alle tweetene samlet i bokform. Til tross for at Odda-forfatteren er blant dem som evnet å spinne sin litterære karriere videre på teknologiens voldsomme vekst, er han i dag langt fra overbegeistret for smarttelefonens dominerende posisjon.
Kattepine. Frode Grytten understreker at det ikke er den beste kattevideoen du så på Facebook du kommer til å huske på din siste dag – men meget mulig en bok. Hvis man bare får tid.
«Selv har eg i sommer tenkt å ta samfunnsansvar ved å lansere usosiale medier, danne ei terrorcelle som skal putte smarttelefoner oppi ølglass eller hive dei ut i svømmebasseng eller få dei til å skli nedover fjelltopper. Eg skal også få min eigen mikrobloggteneste, kalt Bitter, maks 140.000 teikn. Og innimellom skal eg lese den siste romanen til Jon McGregor. Jæklar!,» avslutter han.
– Jeg tror nok jeg blir dummere av å ha smarttelefon, fastslår Mímir Kristjánsson nokså nedslått.
Nyhetssjefen i Klassekampen leser betydelig mindre enn før. Han bemerker at han riktignok kommer over en del artikler han aldri ville funnet uten smarttelefonen, men mener samtidig at han tenker kortere tanker og får mer impulsive ideer. Han «mister evnen til å sette dagsorden i eget liv».
– Hele konsentrasjonsspennet er skadet. Selv om du sitter med telefonen og leser long-reads, så dukker de varslene opp og føkker opp.
– Jeg ville strøket på den marshmallow-testen de gir til barn, for jeg har ingen begrensninger. Jeg er ekstremt dårlig til å spare penger, dropper aldri den siste ølen, klarer ikke å begrense meg når jeg har noe godt. Så smarttelefon er jo døden på boks, jeg løper av gårde som en hund til alt som popper opp.
Ikke fokus. Mímir Kristjánsson mener smarttelefonen har smadret konsentrasjonsevnen hans, hvilket har gjort at han ikke bare leser mindre enn før, men også tenker kortere tanker.
Hvis Kristjánsson til en forandring har satt av en hel time til å lese, har han sett seg nødt til å plassere mobilen i et annet rom. Men så må han etter hvert bort til telefonen for å sjekke om det kanskje har gått en time, og da er løpet kjørt.
– Med mindre jeg skal ta det brutale skrittet å kaste den ut vinduet, tror jeg ikke ting kommer til å bedre seg.
Det kom til det punktet at Tore Renberg så seg nødt til å gå til anskaffelse av en Punkt, en sveitsisk mobil som visstnok skal gi deg livet tilbake. Med en design til forveksling lik en kalkulators er alt den lar deg gjøre, å ringe og sende meldinger. Konsentrasjonen skulle gjenvinnes.
– Jeg innså relativt fort at det ikke gikk. Hvis du skal være et samfunnsmenneske, så går det jo ikke an å melde seg helt ut. Det blir enormt komplisert i hvert fall.
Elsket og hatet. Tore Renberg kaller smarttelefonen en forbannelse. Han leser med mange flere avbrudd og avbrekk enn før.
For Stavanger-forfatteren er det paradoksale ved det hele muligens det verste. Han påpeker at de fleste er enige om at det er viktig å kunne konsentrere seg og gå i dybden av og til, men at vi simpelthen ikke evner å løsrive oss.
– Mobilteknologien er så perfekt skapt for avhengighet. Jeg leser med mange flere avbrekk og avbrudd enn før. Når jeg setter meg ned, legger jeg den fysisk vekk, men så går jeg jo bort for å sjekke uansett. Konsentrasjon og tilstedeværelse er utfordret, og disiplinen er anropt.
Tidstyv
– Jeg føler jeg er ganske flink til å legge vekk telefonen. Men jeg vet at ungene ikke alltid er enige. Den tar fremdeles for mye plass i livet mitt, og det er sannelig ikke enkelt å holde seg unna, sier Maja Lunde.
Ting går i hvert fall bedre enn før. Lunde, som i sommer har toppet den tyske bestselgerlisten i Der Spiegel med suksessromanen «Bienes historie», så seg nødt til å skru av pushvarsler på alle appene sine, samt epost.
Tilkoblet. Maja Lunde måtte skru av samtlige pushvarsler for å få bukt med smarttelefonproblemet – og fortsatt stjeler den tid.
– Jeg merker jo hvordan telefonen tar kontroll over livet. Så det at jeg skrudde av alt av push-varslinger, var en stor befrielse. Det er fortsatt lett å følge impulsen om at du «bare skal sjekke noe», men det har helt klart gjort det lettere å holde seg unna.
Jeg merker jo hvordan telefonen tar kontroll over livet. Så det at jeg skrudde av alt av push-varslinger, var en stor befrielse
Maja Lunde, forfatter
Men heller ikke Maja Lunde leser så mye som før. T-banelesingens tid er nesten forbi, de femten konsentrerte minuttene til og fra jobb må ofte vike for smarttelefonen.
– Det er mange halvtimer hver dag som ikke lenger går med til romanlesing. Jeg setter meg ofte forsetter om å holde meg unna telefonen på t-banen, men tar meg stadig i å sitte med den i hånden.(Vilkår)