Skal, skal ikke

Tekst

Vil du få varsel hver gang Susanne Hedemann Hiorth publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Sheila Heti skriver om muligheten for å ikke få barn før det er for sent. Men boken «Morskap» kommer sjelden ut av hovedpersonens eget hode.

Barn eller ikke barn. Kanadiske Sheila Heti lar hovedpersonen sin konsultere myntkast, spåkoner, venner og bekjente i livsvalg der utfallet ikke er gitt.

Flere norske forfattere født sent på 1970-tallet er ute med romaner om foreldrerollen i høst: For eksempel Mikkel Bugges «Du er ny», Kjersti Skomsvolds «Barnet» og Monica Isakstuens «Rase». Betyr det at litteraturen snevres inn i en barselboble med middelklasseperspektiv, eller at den går inn i et underbelyst felt med konkrete erfaringer?

Isakstuen er et eksempel på en forfatter som lykkes med å beskrive ofte uuttalte følelser rundt foreldreskap, som vår tids velmenende offisielle språkbruk ikke fanger opp. Mens hennes forrige roman «Vær snill med dyrene» skildret delt omsorg, dreier «Rase» seg om muligheten for å miste besinnelsen for en trebarnsmor, fra og med åpningsscenen der hovedpersonen havner i krangel i kassen på butikken.

Hva løfter skildringen av personlig erfaring til allment interessant litteratur for flere? Problemstillingen skjerpes i kanadiske Sheila Hetis roman «Morskap» som er ute i norsk oversettelse denne uken. Her er det muligheten for å la være å få barn før det er for sent som presser seg på. Men hvordan skildre erfaringen med å avstå?

Fakta:

Sheila Hetic

«Morskap»
Sheila Heti
Oversatt av Johanne Fronth-Nygren
Gyldendal, 312 s.

Veiskille

Sheila Heti fikk et gjennombrudd med den slentrende «Hvordan skal et menneske være?» (2012). Hovedpersonen i «Morskap» er en forfatter fra Toronto i slutten av 30-årene, som ser andre få barn rundt seg. Hun er samboer med Miles, en nyutdannet forsvarsadvokat med en datter fra et tidligere forhold som besøker dem. Samtidig sitter hun på gjerdet, eller med Hetis ordvalg: «alle båtene var langt av gårde, utenfor kysten, mens jeg fortsatt var på vei ned til kysten, jeg hadde ikke funnet båten min, engang.»

Hun nøler med å få barn, men baler samtidig med hvem hun vil bli uten: « (…) når kvinner på vår alder møtes, er alltid det første vi vil vite om den andre kvinnen, om hun har barn eller ikke, og hvis hun ikke har det, om hun kommer til å få det. Det er som en borgerkrig: Hvilken side står du på?» Samboeren lar det være opp til henne, i tråd med en generelle forventninger som ikke er helt gitt – hun kan godt få et barn, men da må hun virkelig ha lyst. Han legger til at man kan være en bra kunstner og en middels forelder eller omvendt, men ikke begge deler.

Kron og mynt

Heti skriver tett på hovedpersonens tanker over flere år. Hun er nysgjerrig på hva det innebærer å sette et menneske til verden, samtidig som det er vanskelig å tenke seg til en omveltning på forhånd. Og får man barn, er det som kjent gjort. Hun konsulterer myntkast med I Ching-teknikken som bryter opp teksten med ja- og nei-svar, snakker med spåkoner og venner med og uten barn, diskuterer Berthe Morisots fine maleri «Mor og barn» (gjengitt i boken), men beslutningsvegringen vedvarer. Det er nesten så man håper hun skal slå kron og mynt en gang for alle og få det overstått.

Tilstanden fra åpningspartiet holder stand: «Jeg betraktet ofte verden på lang avstand, eller så betraktet jeg den ikke i det hele tatt. Hvert eneste øyeblikk passerte fugler over meg som jeg ikke så, skyer og bier, brisens rasling, sola på huden min. Jeg levde bare i den grålige, sanseløse verdenen i hodet mitt, hvor jeg prøvde å finne ut av alt og ikke kom frem til noen konklusjon.»

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med DN lørdags beste reportasjer og anmeldelser rett i innboksen.

Meld deg på her

Idet romanen holder på å gå tom for luft i tankespinn og prat, utdypes den med en familiehistorie: Om hovedpersonens bestemor som satt i konsentrasjonsleir i Ungarn og siden giftet seg med sønnen til en kvinne hun satt der med. Og om hovedpersonens mor som ble lege, giftet seg i Canada og ifølge datteren har levd livet vendt mot sin egen for tidlig døde mor og hennes ønsker. Her kommer Hetis uanstrengte språk til sin rett i en fortelling som belyser morskap i en større sammenheng. Når boken i lange partier blir værende i hovedpersonens hode, svekkes dynamikken. Mot slutten peker boken mot en påstand om forsoning: «Kanskje det er derfor jeg skriver den – for å bringe meg selv over til den andre bredden, barnløs og alene.» Men det skjer for lite underveis.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk