Har fått en for fengende fortelling i fanget

Tekst

Vil du få varsel hver gang Bjørn Gabrielsen publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Selv for en forfatter av Simon Strangers kaliber kan Holocaust være en utfordring.

Flaks? Forfatter Simon Stranger har nærmest snublet borti en historie udiskutabelt mer fengende enn andre.

«Vi er sant å si ikke spesielt interessante som mennesker», sa Jacob Komissar, forstander i den jødiske menigheten i Trondheim, til A-magasinet i 1982 da bladet hadde en feature om hvordan det var å være jøde i Norge. Og han la til: «Og slett ikke som jøder. Vi står ikke for det folk vil ha oss til å være, og føler oss ikke anderledes.»

Det er et hjertesukk mange med minoritetsbakgrunn kan skrive under på. Hvert menneske er like interessant som det andre (selv om det ikke alltid virker slik i selskapslivet), og ingen kan påberope seg, eller bli tillagt, noen spesielle egenskaper i kraft av sin gruppetilhørighet.

Fakta:

Simon Stranger

«Leksikon om lys og mørke»

Aschehoug, 392 sider

Men noen historier er udiskutabelt mer fengende enn andre. Og Simon Stranger har nærmest snublet borti en slik historie når det viser seg at hans kones familie – også hun en Komissar – etter krigen bodde i huset til Henry Rinnan. Av alle mennesker.

Alfabetisk

«Leksikon om lys og mørke» er, slik tittelen antyder, lagt opp alfabetisk, der stikkord utløser en fortelling, en saksopplysning eller en tanke rundt Komissar-familien og Henry Rinnan.

Leksikongrepet er smakfullt utført og fungerer godt. Det understreker at dette er en romanforfatters tilnærming til temaet, ikke en historikers. Det gjør også teksten poetisk der emnet er dystert. Og så er det nettopp slik en fortelling ofte oppstår: løse biter som settes sammen igjen.

Romanen åpner med «snublesteinen» til Hirsch Komissar, oldefar til forfatterens kone. Snublesteinene er brostein i messing med navn på rom og jødiske ofre for Holocaust, plassert foran stedene der de bodde, et prosjekt av den tyske kunstneren Gunter Demning. Over 60.000 av dem er blitt plassert ut i europeiske gater. Dette verdensdelomspennende kunstverket formelig dirrer flere underkjente dilemmaer. Knapt én prosent av ofrene er blitt minnet på denne måten, hedrer man virkelig da også de 99 prosentene? Hva med gater der lokale myndigheter bare har hatt råd til noen snublesteiner, mens det egentlig skulle vært messing fra kant til kant – ender man opp med et varig minnesmerke som fremstiller hendelsene som mindre enn de var? Og hva med estetikken i at navnene blir tråkket på gjennom hele året?

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med DN lørdags beste reportasjer og anmeldelser rett i innboksen.

Meld deg på her

Lignende problemstillinger gjelder også for romaner om Holocaust. I noen romaner kan leseren føle at et faktisk folkemord er kommet i skyggen for forfatterens kjæling med sine egne tanker om ondskap og dyder. (Slå opp «The Death's Head Chess Club» eller «The Boy in the Striped Pyjamas» for særlig hårreisende eksempler.) Stranger holder seg så tett til Trondheim, Komissar-familien og Rinnan at dette ikke skjer her. Men pedanten vil si om «Leksikon om lys og mørke»: Hva slags research ligger det egentlig bak en roman der man bruker uttrykket «jødisk kirkegård» og ikke «jødisk gravlund»?

Dristig

I en litterær samtid sterkt preget av nøkterne, dagbokaktige og ikke alltid like engasjerende hverdagsskildringer har Stranger i femten år skilt seg ut som en ualminnelig dristig forfatter. Han har skrevet romaner med utgangspunkt i konsepter man skulle tro det var håpløst umulig å skrive romaner om, som å følge et hydrogenatom gjennom 1000 år i debuten «Den veven av hendelser vi kaller verden».

Men å få en så god fortelling i fanget som den Stranger har fått her, ser ikke ut til å ha gjort arbeidsoppgaven noe lettere for ham. «Leksikon om lys og mørke» forteller, selvsagt, en viktig del av et viktig kapittel i norsk historie. Og den er godt skrevet, fordi Stranger ikke kan annet. Men tilfører den leseren noe som en sakprosaskildring ikke kunne klart, som Howard Jacobsons «Kalooki Nights» eller Hans Keilsons «Komedie i moll» – også de personlige skildringer om Holocaust?

Det er ikke helt klart for denne leser.

* (Vilkår)

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk