Kjølig og presis. Ingrid Melfald Hafredal er god på det norske forfattere ofte er gode på: stemningsskildringer med utgangspunkt i detaljer som er akkurat uventede nok til at de føles gjenkjennelige, sanne og nye.
Et fotografisk avtrykk av livet på anstalt
En flokk ungdom samlet i et hus! Det virket spennende da realityfjernsynet kom, men er virkeligheten i deler av Institusjons-Norge. Ingrid Melfald Hafredals «Harehjerte» er mer dokumentarisk enn mye dokumentarlitteratur.
I Ingrid Melfald Hafredals andre roman, «Harehjerte», er det selve bygningen til den navnløse institusjonen med 13 ungdommer («fjorten når det trengs») som er hovedpersonen. Brukerne og de ansatte vandrer ut og inn av huset og teksten som tanker gjennom et hode.
For den som har jobbet på en institusjon, er dette sterkt gjenkjennelig.
