Gaute Heivoll okkuperer et spesielt utfordrende landskap i litteraturen: gråsonen mellom det alvorlige og det folkekjære. Er bøkene hans guilty pleasures forkledd som «dyptpløyende psykologisk innsikt», eller er de «samfunnskritisk litteratur» forkledd som toglektyre? Ingen av tilnærmingene trenger å være dårligere enn den andre, og de er heller ikke gjensidig utelukkende.
Gaute Heivolls nye roman er lett å se for seg som film. Kanskje litt for lett.