Den norske hillbillykulturens forfatter

Tekst

Vil du få varsel hver gang Bjørn Gabrielsen publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Der Kjell Aukrust hadde Flåklypa og Levi Henriksen har Skogli har Adelheid Seyfarth Gulbrandsen finnskogbygda Svullrya. «De fortapte» er tredje bok fra det som begynner å bli et komplett univers.

Hvor som helst. Svullrya i Adelheid Seyfarth Gulbrandsens univers ligger på Finnskogen, men kunne vært hvor som helst. Og som over alt ellers balanserer også dette samfunnet mellom fossil irrelevans og altfor store, og kanskje utslettende, endringer.

Siw har skilt seg fra mannen sin, Robert Langberget, og har tatt tilbake pikenavnet sitt. Men det er ingen i bygda som husker hva det er, for selv om hun er født og oppvokst der var foreldrene hennes innflyttere. For dette er Svullrya, et samfunn der man navigerer like mye etter hverandres intime familiehistorier som etter lokalkunnskap om stier, tråkk og gjemmesteder.

Fakta:

Adelheid Seyfarth Gulbrandsen

«De fortapte»
448 s. Aschehoug

Svullrya ligger i Finnskogen, tett mot svenskegrensen. Men Svullrya kunne vært hvor som helst. Som over alt ellers, balanserer også dette samfunnet mellom fossil irrelevans og altfor store, og kanskje utslettende, endringer. En dag (en kald dag, med bilrelaterte problemer, selvfølgelig) treffer Siw en svart mann i skogen. Samtidig har hun noe smuglerrøyk hun må få over grensen.

Hva gjør man?

Den nyoppdagede kulturen

Etter den siste presidentvalgkampen i USA ble det brått en økt interesse blant det avis- og magasinlesende publikum for hvit arbeiderklasse, særlig den rurale varianten. Her hadde man interessert seg for utenlandsferier og miljøregnskap og transseksuelles rettigheter, og plutselig oppdaget man et enormt reservoar av mennesker med helt andre vurderinger og preferanser. En memoar fra dette miljøet, «Hillbilly Elegy» av J.D. Vance, ble en massiv bestselger. Minst like anbefalelsesverdig er Joe Bageants «Deer Hunting With Jesus» fra 2007.

Men på samme vis som det finnes tilsynelatende identiske, men helt ubeslektede maurspisende pattedyr i Madagaskar og Australia grunnet adaptasjon under nesten helt like forhold, finnes paralleller til hillbillykulturen overalt. Er globalisering og urbanisering universelle fenomen, må man si det samme om hva som oppstår hos dem som ikke følger denne utviklingen. Den påfallende amerikansk-aktige åpningssekvensen i Wam og Vennerøds «Hotell St. Pauli» (1988) spilte på denne parallellen. Lars Mytting la grunnlaget for en mer analytisk tilnærming med en lyrisk reisereportasje om jakten på norske hillbillyer i rockebladet «Beat» omtrent samtidig, og var samtidig med på innføring av nyjournalistikk på norsk.

På samme vis som det finnes tilsynelatende identiske, men helt ubeslektede maurspisende pattedyr i Madagaskar og Australia grunnet adaptasjon under nesten helt like forhold, finnes paralleller til hillbillykulturen overalt

Alt dette nevnes for å plassere Adelheid Seyfarth Gulbrandsen som denne kulturens kanskje fremste kronikør i dag. Der hun startet forfatterkarrieren selvbiografisk og temmelig høylitterært (og, etter denne lesers mening, underkjent) med «Fars hus» i 2005, har hennes romaner siden vært mer tradisjonelt plotdrevne.

Dysfunksjonell funksjonalitet

Det er mulig Seyfarth Gulbrandsen skriver om sine skikkelser – for det meste mennesker med negativ sosial mobilitet – med kjærlighet. Men det er ikke noe hun flagger med. Hovedpersonene skildres i stedet gjennom deres egne frustrasjoner og oppgitthet. I skikkelsen til Robert Langberget har Seyfarth Gulbrandsen en mennesketype som driver latskap og unnasluntring til nesten geniale høyder, en mennesketype ingen med karriere noen gang møter unntatt, eventuelt, som klient eller pasient. Den horoskop- og spådameavhengige Siw har ingen problemer med å se seg selv, bittert, utenfra. Politimannen erkjenner han neppe vil stige i gradene, han fylles av harme, men forstår årsaken selv.

Finnes det noen form får nåde, noen mulighet for frelse for Seyfarth Gulbrandsens skikkelser? Heller ikke denne gang gir hun noe svar. Men imens får leseren en nesten krim-aktig intrige på en dialekt som gjennom århundrer er blitt finslipt til å formidle akkurat denne virkeligheten.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk