Belest og erfaren mann rabler ned det som faller ham inn

Tekst

Vil du få varsel hver gang Bjørn Gabrielsen publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Erling Kagges «Å gå» er et sinnrikt forsøk på å innføre langsomhet i en kultur som helst støter den slags fra seg.

«Å gå» lanseres denne uken. Skrevet av Erling Kagge.

En av Kjell Aukrusts mer perifere figurer er avisbud og fotgjenger Gudleik Knotten, som har «uryddig gangsett med sidesleng og bærer vadmelsdress med «Viking stoppdekkmønster» bak. Han er asymmetrisk, er tilsnakket flere ganger, og uttalte at uten bruksanvisning er livet meningsløst.»

Med sin nyeste bok, «Å gå» maner Erling Kagge frem sin indre Gudleik Knotten.

Fakta: Erling Kagge

Kagge forlag, 173 s.

Profet og land

Kagges senere forfatterskap, om Manhattans underverden (i bokstavelig forstand), om gleden ved å samle kunst og om betydningen av stillhet, er blitt møtt med behersket entusiasme i Norge. I Italia kan man oppleve bokhandler tapetsert med hans bøker, og i Tyskland anmeldes han av de største avisene. Her skal man ikke overdrive dette med profet og eget land, men Kagge har truffet en åre som i Norge kan virke tilforlatelig, men som i en annen språkdrakt har kultklassikerappell.

«Å gå», med undertittelen «Ett skritt om gangen» er en samling små meditasjoner rundt fotgjengeriet. Den inneholder også bilder av forskjellige kunstverk, der det er overlatt til leseren å tolke hvilken forbindelse de har til bokens tema.

Forfatteren starter med da hans bestemor slutter å gå, noe som inntreffer nesten samtidig med at en av hans døtre tar sine første skritt. Deretter følger fortellinger fra Første Mosebok, om en blind kvinne i Afrika som finner frem til en klinikk men som, kurert for sin blindhet, ikke klarer å finne tilbake uten å føle jorden under føttene. Kagge filosoferer med Jan Grue om hva det innebærer å mestre en rullestol. Arne Næss og Tvergastein er selvsagt med, en mindre opplagt gjest er teaterregissøren Robert Wilson.

På eggen

Selv om formen virker lett, en stream of consciousness, der en belest og erfaren mann rabler ned det som faller ham inn, er det fryktelig mye som kan gå galt i denne sjangeren. Hvor personlig kan man bli før det blir vammelt. Hvor obskure kan ens anekdoter være før det virker anstrengt, hvor selvfølgelige kan assosiasjonene være før det virker banalt.

Lesehest? Sjekk flere bokanmeldelser her

Både forfatter og leser vet at boken skrives i en tid der både lesing av lengre tekster og tilbakelegning av lengre strekninger til fots er aktiviteter som må oppsøkes med større dedikasjon enn tidligere. Før drev nordmenn med slikt av mangel på alternativer, nå er det andre tider. En samling med korte tekster om, til dels, svært korte spaserturer kan dermed fremstå som et paradoksalt format for en bok som vitterlig er en kjærlighetserklæring til skriving, lesing og gåing.

Å kalle dette en bruksanvisning for livet, av det slaget Gudleik Knotten etterlyste, blir å overdrive, og «Å gå» presenterer seg heller ikke som dette. Men som en litterær liten Berlitzguide til gleden av å bevege seg til fots er den utmerket.

* (Vilkår)