Jeg-personen i Thorvald Steens siste roman «Det hvite badehuset» får en dag en telefon fra sin kusine. Kusinen har kjent til ham hele hans liv, selv har han ikke ant at hun har eksistert, dette er første gang hun gir seg til kjenne.
Samtalen utløser et skred av spørsmål hovedpersonen har gitt opp å stille. Noen av spørsmålene er store, eksistensielle: Hvem utgjorde hans mors familie, og hvorfor snakker hun aldri om dem? Andre spørsmål er tilsynelatende trivielle, men blir viktige i den nye sammenhengen: Hvorfor fikk han beskjed om aldri å fortelle sin far at han ikke kunne plystre?
Fakta: Thorvald Steen
«Det hvite badehuset»
Oktober, 179 sider
Dobbeltliv
Hoveddramaet, oppnøstingen av familiehistorien, avbrytes av små minner fra forskjellige faser i hovedpersonens liv og av en parallellhistorie der han ramler ut av rullestolen og på gulvet i sitt eget hjem etter en litt for ivrig lesing av kart over Svalbard.
Det er en reell mulighet for at han kommer til å dø på gulvet. Han kan ikke reise seg med egen hjelp, datteren er på ferie, kona er på reise og både nødalarm og mobiltelefon ligger utenfor rekkevidde. Skildringen av hans ekstreme sårbarhet i denne situasjonen er utført med en distanse og en nesten sagaaktig lakonisk humor, hans forsøk på å komme til bunns i sin familiehistorie er mer følelsesladet.
Leseren oppdager, samtidig med jeg-personen, at hans bestemor har levd et dobbeltliv av et slag som ellers er forbeholdt bigamister. Hennes sønn og datter og deres respektive barn har aldri besøkt henne samtidig, hun har i stedet røkt Pall Mall, snakket om skøytesport og sin ene amerikatur og oppført seg som om hvert av barna har vært enebarn. Hvilken ømhet i minnet om en bestemor kan egentlig overleve noe slikt?
Arvesynden
Årsaken til at hovedpersonen er blitt avskåret fra sin familiehistorie skyldes at hans sykdomstilstand er arvelig. Og et av symptomene er mangel på muskler rundt munnen, noe som gjør det umulig for ham å plystre. Foreldrenes smerte av å ha påført sitt barn for denne lidelsen er blitt håndtert med skam og fortielse.
Steen trenger ikke å si det selv, leseren skjønner intuitivt at denne problemstillingen er universell, den forutsetter ikke en arvelig kromosomfeil og mannsalder med løgn. Alle barn påføres smerte av sine foreldre, om ikke annet fordi det å leve simpelthen er smertefullt. Og alle forsøk fra foreldre på å skjule sin delaktighet, sitt ansvar, kan gjøre vondt verre.
«Det hvite badehuset» handler om den samme familien som Steens «Vekten av snøkrystaller» (2006) og «Det lengste svevet» (2008), hovedpersonen er til forveksling lik forfatteren. Denne siste boken i serien er den mest umiddelbart spennende. Denne spenningen handler altså a) om han kommer seg opp av gulvet og b) om han vil få moren sin i tale når han kommer på besøk til henne.
Det holder i massevis.