Hils på europeisk debatt 2018

Tekst

Vil du få varsel hver gang Bjørn Gabrielsen publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

«An Imaginary Racism» er skrevet av en venstresidefilosof som prøver å avskaffe antirasismen. Hils på europeisk debatt i 2018.

Islamdebatt. Den franske filosofen og forfatteren Pascal Bruckner er blant annet kjent for å ment at Vesten lider av skyldfølelse over tidligere synder som kolonisator.

Så lenge det har gitt mening å snakke om en politisk venstreside har deres medlemmer vært i strupen på hverandre. I sin «The Road to Wigan Pier» (1937) kastet George Orwell hendene i været over medsosialister som han mente ikke var motivert av empati med arbeiderklassen, men mer av forakt for dem som var rikere enn de selv var.

Bolsjevikene sendte hverandre i døden i sibirske fangeleirer for venstresideavvik, høyresideavvik og, når alle alternativer var brukt opp, sentrumsavvik. Den britiske skribenten Nick Cohen gikk i «What's Left» (2007) til frontalangrep på tidligere meningsfeller på venstresiden fordi de ikke lagde tilstrekkelige distinksjoner blant seg selv der det virkelig gjaldt: Moderate sosialdemokrater utviste unødvendig og kontraproduktiv solidaritet og samarbeidsvilje med diktaturtilbedere og kommunistsekter på ytterste fløy.

Fakta:

Pascal Bruckner

«An Imaginary Racism
– Islamophobia and Guilt»

(Originaltittel:
Un racisme imaginaire.
La Querelle de l’islamophobie)

Polity, 204 sider

Identitet

Til tross for at det er liten mangel på økonomiske, sikkerhetspolitiske og miljøvernmessige temaer å ta tak i, handler mye av den mest omtalte debatten innad i venstresiden i dag om spenningene i identitetsfeltet: Hvem skal man gjøre seg til talsmann for?

Pascal Bruckner, en av de franske «nyfilosofene», har lenge tilhørt fløyen som har kritisert venstresidens gradvise utvikling mot «tredjeverdenisme». I hans «Tyrannie de la pénitence» (2006, «Skyldfølelsens tyranni») beklaget han seg over hvordan Vesten hemmes av sin stadige selvpisking over tidligere synder som kolonisator. Dette temaet avlegger han ny visitt i sin ferskeste bok, nå utgitt på engelsk under tittelen «An imaginary racism – Islamophobia and Guilt».

«Islamofobi» var, oppsiktsvekkende nok, i ordforrådet til franske kolonibyråkrater allerede for over 100 år siden. Generelt anbefalte de for å styrke islam i koloniområdene som et ledd for å bevare kontrollen. Dessuten, mente en, var kristendom for abstrakt og komplisert for de innfødte.

Misjonerende eller aksepterende

Denne debatten vil nødvendigvis bli annerledes på fransk enn på engelsk. Bruckner selv sier at der franskmennene forestilte seg som misjonærer som skulle føre Vestens lys ut til verden, var britene fornøyde med å holde seg til handel da oppgaven å gjøre undersåttene til briter uansett forekom helt umulig. Hvilken tilnærming som var «best» er ikke helt tydelig, de tidligere britiske koloniene har til dels arvet fungerende parlamentariske systemer, men mange av dem som har innvandret til Storbritannia lever avsondret fra britisk kultur og britiske institusjoner i multikulturalismens navn. Imens forbyr Frankrike hijab på skolen og nikab i offentlige rom.

Men alle steder, argumenterer han, har antirasismen vist seg å være en fåfengt kamp. Det ligger i bevegelsens natur at den vil omgjøre enhver konflikt til en rasekamp. Mens «rase»-begrepet avskaffes oppstår allikevel stadig mer rasisme. Og særlig forakt har Bruckner for begrepet «islamofobi», som han mener har gått fra å være deskriptiv om det han kaller «utilgivelige» fysiske angrep på muslimer, til å bli et våpen som brukes mot enhver religionskritiker.

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med DN lørdags beste reportasjer og anmeldelser rett i innboksen.

Meld deg på her

Helt abstrakt og akademisk er dette poenget ikke. Da den algirske forfatteren Kamel Daoud skrev om konflikten mellom nyankomne menn fra arabiske land og kvinner under nyttårsfeiring i Köln i 2015, der han anklaget den europeiske venstresiden for å ha ignorert kvinnesynet hos muslimer. I Le Monde ble Daoud, som har en fatwa på seg fra islamister fra før, deretter anklaget av nitten journalister og akademiker for å spre islamofobi. «Med dette oppropet,» skriver Bruckner, «befinner vi oss ikke lenger i sfæren til legitim intellektuell debatt, men i demonologien.»

Hvor innbilt

I en bok av dette slag vil det alltid være mye å kritisere. I sin anmeldelse har den tidligere våpenbroren Nick Cohen anklaget Bruckner for å ha levert «en utilsiktet illistruasjon over hvor lett det er for de som påstår å inneha opplyste idealer å skli inn i etnisk favoritisme og intellektuelt hykleri». I sitt svarinnlegg har så Bruckner anklaget Cohen for stalinistiske metoder. Det er i det hele tatt en catfight mellom blazerkledde intellektuelle med åpne skjortekraver av episke proporsjoner.

Mens mye av resonneringen til Bruckner til tider er interessant, er det slående hvor lite den har å si til den som har følt jernsmak i munnen og tromming i tinningene av å bli utsatt for ydmykelse for sin identitet. Venstresidens knefall for autoritær islam kan være sann nok, Trumps suksess kan kanskje, som Bruckner skriver, tilskrives en venstreside som har prioritert å sette inn støtet på feil sted. Og de som gjør seg til våpendragere for de forfulgte kan meget mulig gjøre vondt verre. Men alt dette betyr lite for den som føler seg marginalisert, undertrykt eller usynliggjort.

Men man slipper engste seg for at debatten er over med denne boken.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk