Bok: Peter Doggett, «Electric Shock»

Nylig ble det kjent at Billie Holiday skal opptre på Apollo Theater i New York. Før du setter kaffen i halsen: Det er selvsagt snakk om et hologram, og fra allehelgensaften i USA er det satt opp en hel konsertserie med jazzsangeren som døde i 1959. Arkivmateriale fra hennes over 30 opptredener på teateret gjør at arrangøren også har forberedt en spørsmålsseanse fra salen. Publikum kan stille spørsmål, hologrammet svarer.

Slik er det blitt, nå når popmusikkens brød ikke er nok for den oppvoksende generasjon. Nå krever de også sirkus. Det er på tide med en oppsummering av tiden da musikken hadde kraft til å ryste en hel nasjon.

Gratis

I mursteinen «Electric Shock» har britiske Peter Doggett kostet på seg et siste kapittel med tittelen «The Death of Music». Der skriver han om hva som skjer når all musikk plutselig er blitt gjort tilgjengelig for alle, gratis, løsrevet fra kontekst, i en overflod som tar brodden ut av opprinnelig hardtslående tekster og melodilinjer. Men når en velrenommert musikkritiker tar på seg jobben å skrive popmusikkens historie, vet han hva som venter: et lass av forståsegpåere som skal krangle om hvilke låter som egentlig var de beste i det og det året, hvilke band og artister som egentlig formet lyden av morgendagen, og var det Beatles eller Stones som egentlig var det beste bandet?

Doggett hopper bukk over alle disse potensielle disputtene og gjør det en populærmusikkskribent må gjøre: Han skriver ganske enkelt om de mest populære låtene gjennom tidene og tegner med det opp et bilde av hva folk til enhver tid har trykket til sitt bryst.

Men hvor starter man? Med Beatles? Elvis? Louis Armstrong? Mozart? Doggett daterer popmusikkens fødsel til 1890-tallet, da to viktige hendelser skulle skape varige endringer i folks forhold til musikk:

Den første: Svarte musikere i USA skapte stilarten ragtime, en synkopert musikkstil datidens musikkskribenter beskrev som svarte musikeres noe stakkarslige forsøk på å kopiere hvite, profesjonelle musikere.

Den andre: Thomas Edison oppfant grammofonen og skapte muligheten til å ta opp og lytte til innspilt musikk.

Opptak

Musikere tidlig på 1900-tallet nektet å ta turen til et platestudio. Hvis noen skulle gjøre opptak, måtte de pent komme hjem i stuen deres. De første platene kunne ikke dupliseres; for hver plate måtte musikeren gjøre en ny opptreden. Det var heller ikke rare lydkvaliteten. Likevel: For første gang i historien kunne vanlige menn og kvinner som ikke hadde råd til et besøk i konsertsalen, lytte til Bach og Händel i sine egne hjem, til prisen av en dagslønn. Det var utrolig.

Men hva skjer når musikken blir løsrevet fra øyeblikket den blir fremført i? Doggett skriver om fremveksten av en kommersiell platebransje som allerede tidlig på 1900-tallet spesialiserte seg på å produsere døgnfluehits – fengende låter ment for å selge masse plater før folk blir leie og krever nye. Hemmeligheten var å lage melodier folk kan plystre og som handler om kjærlighet i alle mulige varianter.

Stadig nye musikkstiler fulgte samme oppskrift: skapt i møtet mellom amerikansk tradisjonsmusikk og afroamerikanske impulser, spilt inn på plate av hvite artister, elsket og omfavnet av de yngste lyttergruppene, fryktet og foraktet av de eldre. Å lese om ragtimens innpass i amerikanske dansehaller, er som å lese om foxtrot og jazz 20 og 30 år senere, eller om Elvis og Beatlemaniaen 20 og 30 år etter det igjen. Popmusikk, enten den kalles ragtime, jazz eller rock ’n’ roll, er ungdommens opprør mot det etablerte. Den vanvittig kreative perioden midt på 1960-tallet kaller Doggett popmusikkens historiske høydepunkt. Beach Boys, Kinks og Beatles gjør banebrytende, musikalske syvmilssteg. Han skriver lakonisk om hvordan det likevel er filmmusikken «Sound of Music» og «Mary Poppins» som selger flest plater. Etter det skal folket og den popmusikalske eliten aldri mer se hverandre i øynene.

Sampling og selvskading

1990 er året poplåtens struktur gikk i full oppløsning. Beats og samples tar over for vers og refreng, tekster om depresjon og selvskading tar over for romantikk. MP3-formatet i 1995 endrer verden på ny. Snart er musikk redusert til lydfiler, løsrevet fra albumet de en gang tilhørte, tilgjengelig overalt og til enhver tid, konsumert og forkastet i rekordfart.

Og så kommer nostalgien. Doggett siterer en radiovert i 1989 som utbryter: «Nyinnspillinger er populære på tvers av det demografiske spekteret. De er gjenkjennelige for foreldrene, og de er kvalitetsinnspillinger som ungene deres ennå ikke er blitt presentert for.» Det er som å høre dagens musikkconnoisseurer, stadig oppgitt over den manglende kvaliteten på dagens låter.

Nå er ikke popmusikken lenger ungdommens opprør. Den lever i maktens korridorer, på kjøpesentre og i minnene til dem som en gang brukte ukelønnen i platebutikker.

Men statistikken viser noe forunderlig: Selv om folk lytter mer til innspilt musikk enn noen gang tidligere, går de også oftere på konserter. Kanskje var det noe i det de sa, de gamle soulsangerne som protesterte på konseptet innspilt musikk. Kanskje er det ikke nok med innspilte hits. Kanskje er det der ute vi finner den igjen, den gamle kjærligheten til låten som alle kan refrenget på. 125 år etter starten er popmusikken død, sier noen, men hei, den rör ju på seg.

Les også:
Portrettet: Hun var barnefilmstjerne, kjører Ducati og elsker en god rettsbatalje.

Restauranter: Amerikansk mat blir aldri så god som et sultent hode tror den skal bli.

Vin: Dette drikker du til hummer.

Ukens «Lunch»: Med Dieselgate-motor under panseret.

Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.