Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

Dette er stedet der Sovjet testet atombombene sine

Tekst
På vei inn i «Polygonen» i det nordøstre Kasakhstan, et område på størrelse med Sogn og Fjordane.Dette slettelandskapet ble sovjetmaktens foretrukne atomprøvesprengningsområde under den kalde krigen.

På vei inn i «Polygonen» i det nordøstre Kasakhstan, et område på størrelse med Sogn og Fjordane.Dette slettelandskapet ble sovjetmaktens foretrukne atomprøvesprengningsområde under den kalde krigen.

Hva gjør 456 atomprøvesprengninger med natur og mennesker?

– Ikke rør! roper Aleksandr Mosjkov, ingeniør ved Kasakhstans institutt for atomenergi.

Han peker i retning en svart stein på bakken. Den ser ut som en liten meteoritt.

Vi har fått reise inn i prøvesprengningsområdet Semipalatinsk i det nordøstre hjørnet av Kasakhstan. I over 40 år var Semipalatinsk sentrum for sovjetregimets atomvåpenprogram.

Etter en times kjøretur har Mosjkov stoppet jeepen og begynt å traske innover steppen.

Landskapet er flatt og øde. Lavt, gult gress i alle retninger under en skyfri himmel.

– Den steinen er egentlig en forkullet jordbit. Da atombomben eksploderte, ble den forvandlet i løpet av et sekund, og fortsatt er den full av stråling, forteller den unge ingeniøren.

Det er dit han er på vei nå: episenteret for Sovjetunionens aller første atomprøvesprengning. I hånden holder Mosjkov en geigerteller.

For hvert skritt han tar over det tørre steppegresset, stiger verdien. Telleren viste 2 borte ved bilen. Nå viser den 13. Han går noen meter til, og verdien hopper opp i 22.

– Her! sier han plutselig.

Han stanser foran en jordhaug med et hull i, en slags bunker. Noen jernstenger er bøyd og vrengt tilbake, opp og ut av hullet. Det ser ut som en gapende munn. Mosjkov stikker hodet inn, og en sverm grå sommerfugler flakser ut.

– Her startet den kalde krigen.

 



Skjult for verden
Da amerikanerne slapp sine atombomber over Hiroshima og Nagasaki i 1945, skal Stalin ha utbrutt: «Hiroshima har rystet verden. Balansen er blitt forrykket». Det skriver den britiske forfatteren Simon Sebag Montefiore i biografien «Stalin – den røde tsarens hoff». Stalin beordret sine vitenskapsmenn til å få fart i utviklingen av bomben, fra da av rett og slett kalt

«Oppdrag nr. 1».

 

I 1949, klokken syv om morgenen 29. august, smalt det for første gang i Semipalatinsk. RDS-1, kalte Sovjetunionen sin første atombombe. «Joe 1», ble den hetende i USA, med henvisning til Josef Stalin.

I dag er det helt stille i episenteret. Ingen trær, ingen mennesker, ingen dyr så langt øyet kan se. Ingenting, utover bunkeren, vitner om at RDS-1 bare var den første av 456 prøvesprengninger på disse steppene frem til 1991, da Sovjetunionen gikk i oppløsning. Da sørget Nursultan Nazarbajev, da- og nåværende president i Kasakhstan, for å stenge prøvesprengningsområdet.

Dessuten kvittet han seg med det som viste seg å være verdens fjerde største atomvåpenarsenal, riktignok etter betydelig innenrikspolitisk press og flere massedemonstrasjoner.

– Likevel er det nesten ingen i Vesten som har hørt om Semipalatinsk! Hiroshima og Tsjernobyl kjenner dere, men ikke Semipalatinsk. Ingen andre steder på kloden har vært utsatt for en tilsvarende systematisk serie med kjernefysiske eksplosjoner over så lang tid, sier Aleksandr Mosjkov.

Sovjetarven
Da RDS-1 detonerte med en sprengkraft tilsvarende 22 kilotonn TNT, unnlot sovjetmakten å evakuere de mange tusen menneskene som bodde i landsbyene i prøvesprengningsområdet – for ikke å snakke om de mange hundre tusen innbyggerne i de nærliggende storbyene. Til sammenligning hadde Hiroshima-bomben en sprengkraft tilsvarende 16 kilotonn TNT.

Og slik fortsatte det, år etter år, tiår etter tiår. Giften fra bombene sivet ned i jordsmonnet og drikkevannet, trengte seg inn i huden og skjelettet på menneskene som bodde her.

Genene deres bragte giften videre til nye generasjoner. Den kasakhstanske forskeren Togzjan Kassenova i tenketanken Carnegie Endowment hevder at antallet krefttilfeller i regionen er 25–30 prosent høyere enn ellers i landet, og at antallet fosterskader og funksjonshemninger hos spedbarn er betydelig høyere enn normalt.

 

– Derfor holder vi nå på å kartlegge radioaktiviteten i Polygonen og rense opp det vi kan, sier Aleksandr Mosjkov.

Navnet «Polygonen» har prøvesprengingsområdet fått på grunn av den rette og mangekantede fasongen på kartet. Med sine 18.000 kvadratkilometer er det på størrelse med Sør-Trøndelag eller Sogn og Fjordane. Målingene foregår ved at Mosjkov og kollegene hans bokstavelig talt tråkker opp Polygonen med et måleapparat på ryggen.

Når den kasakhstanske ingeniøren og kollegene skal koble av fra det møysommelige arbeidet, hender det de bader i en av de såkalte atomsjøene – symmetrisk perfekte kratre, fylt nedenfra av grunnvann som ble presset opp da Sovjetunionen på 60-tallet gikk over til underjordiske prøvesprengninger.

– Mange som kommer hit tror det er farlig, men det er faktisk helt trygt. Usikkerhet og paranoia er også en arv fra Sovjetunionen, sier Mosjkov.

Han skuer ut over sin enorme arbeidsplass.

– Vi har også gjort forsøk med å dyrke frukt og grønnsaker her. Det har vært vellykket. Det er bare noen mindre deler av Polygonen, akkurat der atombombene eksploderte, som er helt ubeboelige. Kanskje kan livet vende tilbake hit en dag.

Barn av kald krig
Atominstituttet holder til i Kurtsjatov, en liten by rett utenfor Polygonen. Da byen ble grunnlagt rett etter krigen, var det ene og alene for å få «Oppdrag nr. 1» gjennomført, koste hva det koste ville.

50.000 mennesker bodde her i «glansdagene» under sovjettiden, for det meste militære, vitenskapsfolk og familiene deres.

I spissen for dem alle: Igor Kurtsjatov, Sovjetunionens fremste kjernefysiker og ofte kalt «den sovjetiske atombombens far».

Kurtsjatov var en lukket by. Den ble holdt hemmelig for folk flest. Amerikanerne overvåket den lille atombyen fra luften med U-2-fly og senere satellitter. Nede på bakken jobbet Igor Kurtsjatov og staben døgnkontinuerlig med Sovjetunionens første atombombe, og de ble i sin tur overvåket av Lavrentij Berija, lederen for KGB og Stalins høyre hånd.

«La dem være i fred. Vi kan alltids skyte dem etterpå,» skal han ha sagt til Stalin om vitenskapsmennene, ifølge Simon Sebag Montefiore.

– Berija pleide å ankomme Kurtsjatov i et pansret spesialtog. Så dro han rett hit, sier kirketjeneren Natalia Nikolajeva.

 

Hun har åpnet dørene til et lyseblått hus i utkanten av byen. En gang var dette Berijas residens. Da han døde, og etterhvert fikk følge av Sovjetunionens atomvåpenprogram i graven, besluttet noen å gjøre huset hans om til kirke. I dag har det en løkkuppel på taket.

– Her er skrifterommet. Her ber vi om tilgivelse for våre synder.

Nikolajeva peker inn mot et lite værelse med russisk-ortodokse ikoner i vinduskarmen og en oppslått bibel på et bord. Utenfor vinduet kan Berijas gamle tennisbane skimtes, nesten gjengrodd nå.

Den 50 år gamle kirketjeneren synes det bør finnes tilgivelse også for menn som Stalin og Berija, til tross for lidelsene og skadene de påførte menneskene og naturen her.

– De var barn av sin tid. Sovjetunionen måtte ta igjen USA. Den kalde krigen var sånn. Jeg vil ikke dømme noen, sier hun.

Et kult sted
– Jeg kan bekrefte at vi har bortimot 90 prosent av Polygonen under kontroll, sier Sergej Lukasjenko, atominstituttets direktør og Aleksandr Mosjkovs sjef.

Han sitter bak et digert mahogniskrivebord i Kurtsjatov. På bordet står fotografier av ham selv, president Nazarbajev og FNs generalsekretær Ban Ki-moon. I dag jobber atominstituttet under parolen «Fra nasjonal tragedie til nasjonal stolthet».

– Vi har transportert vekk over 60 digre beholdere med kjernefysisk avfall. Hver av dem veier 130 tonn og overvåkes av en satellitt. Om ti år har vi gjort alt som er å gjøre her, kartlagt hele Polygonen. Da pakker jeg kofferten min og drar herfra, sier instituttdirektøren.

 

Men før han gjør det, ønsker han å åpne et museum.

– Da president Nazarbajev stengte Semipalatinsk og ga slipp på det enorme atomvåpenarsenalet Kasakhstan hadde overtatt, var det en veldig klok beslutning. Det er blitt hevdet at han ikke hadde noe valg, men det er ikke poenget. Poenget er at han gjorde det. Det kunne gått helt annerledes, se bare på Nord-Korea. Derfor bør verden kjenne historien bak det som utspilte seg på steppene her. Når Polygonen er 100 prosent friskmeldt, ser jeg for meg at vi lager et slags friluftsmuseum og et minnesmerke der den første atombomben eksploderte. De besøkende kan busses ut fra Kurtsjatov, sier Sergej Lukasjenko.

Han er ikke redd for at turistene uteblir.

– Jeg garanterer at det er trygt her. Jeg og mine ansatte har levd og arbeidet her i mange år, og maten vi spiser og luften vi puster inn er ikke skadet. Vi har det bra. Dette stedet har hatt enorme konsekvenser for geopolitikken. Derfor tenker jeg av og til: For et kult sted vi bor på!

Å bli eller ikke bli
Natalia Nikolajeva har bodd i Kurtsjatov nesten hele livet. Familien kom fra Sibir da hun var liten jente. Faren var sveiser, og Kurtsjatov var et sted med mange muligheter.

– Det var fint å vokse opp her. Byen var full av høytstående offiserer og vitenskapsmenn. De trengte underholdning, derfor kom det også kunstnere, musikanter, sirkusartister. De pleide å opptre på rådhusplassen. Det var gøy for oss barna, forteller hun.

Kirketjeneren er ikke helt sikker på om vannet og luften er fri for stråling, men hvor ellers skulle hun dra?

– Vi blir. Dette er vår jord, sier hun.

Men mange har dratt. Musikantene og sirkusartistene også. I dag bor det i underkant av 10.000 mennesker i Kurtsjatov. Midt på rådhusplassen står Igor Kurtsjatov ensom på sokkel. Malingen på de store bygårdene som omkranser ham, har begynt å skalle av. På en av dem har noen skrevet «Til salgs» med digre bokstaver, etterfulgt av et mobilnummer.

 

En som ønsker seg vekk, er Vera Karpukhina. Hun er 22 år og jobber som tolk for tilreisende vitenskapsfolk. Egentlig bor hun i Semej, som inntil 2007 het Semipalatinsk og ga navn til prøvesprengningsområdet. Hver helg kjører hun 150 kilometer for å komme hjem til byen med cirka 300.000 innbyggere, og hver mandag drar hun ut til Kurtsjatov igjen.

– Når det blir kveld, kan jeg ikke gå ut på gaten. Gjør jeg det, får jeg en del uønsket oppmerksomhet. Det er så få kvinner her. Da holder jeg meg heller innendørs og ser i veggen. Jeg har ikke lyst til å bli i Semej heller. Denne delen av landet havnet helt i bakevja da Sovjetunionen begynte med prøvesprengningene. Alle vennene mine som kan engelsk, har dratt forlengst. Bare jeg får spart opp nok penger, drar jeg også, sier Karpukhina.

Et vitne
– Klart jeg husker den første eksplosjonen.

Anastasia Ivanova (85) er blant dem som ikke kan dra. Hun vokste opp i en av de mange landsbyene i prøvesprengningsområdet, i dag bor hun på et gamlehjem i Semej. På dette hjemmet har beboerne enten alvorlige strålingsskader selv, eller de er blitt etterlatt fordi slektningene har dødd av strålingsskader.

– Vi jobbet ute på jordene. Så fikk vi beskjed om å gå rett frem og ikke se oss tilbake. I kanskje åtte, ni timer gikk vi slik. Plutselig så vi den. En rød, vakker flamme og en sopp som vokste på himmelen. Høyere, høyere, høyere. Den este ut. De på den andre siden av soppen døde, men den blåste over oss. Vi var heldige, sier den gamle kvinnen.

Hun kan ikke huske at myndighetene noengang informerte henne om strålingsfaren.

– Vi skjønte ingenting, vi var unge og nysgjerrige. Derfor var vi heller ikke redde. Etterhvert ble jeg vant til eksplosjonene. Jeg kjente bakken dirre litt, så lukket jeg vinduet og fortsatte livet som før, sier Ivanova.

 

Til forskjell fra andre beboere, har hun ikke andre synlige plager enn dem alderen sørger for. Likevel, noe skjedde med henne den gangen.

Etter den første bomben fødte hun to sønner. Begge mistet håret som barn. I tyveårene døde de av uforklarlig sykdom. Begge hadde akkurat giftet seg, og på veggen i Ivanovas rundt 15 kvadratmeter store værelse henger brudebildene. En lysstrime trenger gjennom blondegardinene i vinduet og treffer de unge mennenes ansikter.

Anastasia Ivanova er ikke bitter.

– Nei. Det var jo krig. Stalin gjorde det han måtte gjøre. Vi var bare vanlige folk. Det er slikt som skjer. Men nå er jeg sliten, sier hun og må legge seg nedpå litt.

Neste generasjon
Noen kilometer unna gamlehjemmet ligger Semejs hjem for invalide barn. Veien dit er humpete og mangler asfalt flere steder.

På grunn av store olje- og gassforekomster har Kasakhstans brutto nasjonalprodukt og den gjennomsnittlige levestandarden blitt mangedoblet etter Sovjetunionens fall. I Astana, landets hovedstad fra 1997, skyter nye praktbygg opp hele tiden.

Foreløpig har ikke velstanden nådd den gamle industribyen Semej i samme grad.

– Dette er lekerommet, sier Symbat Abdikarimova, en 40 år gammel nevropatolog og hjemmets bestyrer.

 

På gulvet ligger noen slitte klosser og trebiler, malt i rødt og blått. Her bor to år gamle Bedzjan, som har cerebral parese; to år gamle Oksana, som er blind, og flere andre barn med mikro- eller makrocefali, det vil si unormalt liten eller stor hodeskalle, i tillegg til hjerneskade.

– Vi kan ikke vite helt sikkert at skadene de har, skyldes radioaktivitet, men det er overveiende sannsynlig. Jeg har vært med på å undersøke en rekke fostre, og antallet kromosomfeil er langt høyere her i Semej enn andre deler av landet. Konklusjonen er at alt fortsetter, faktisk til det verre. For slik fungerer radioaktivitet. Den sørger for en akselererende kjede av mutasjoner, sier Abdikarimova.

I en sovesal hviler to barn med skremmende store hoder i hver sin seng.

– Det eneste disse barna gjør, er å sove, ta til seg føde og gå på do. Dette er Rustam. Vi har forsøkt å operere ham seks ganger, men det hjalp ikke. Nå har vi ikke råd til mer, sier bestyreren.

– Og dette er Dina. Hun er tre år. Mammaen ble ikke undersøkt under svangerskapet, så foreldrene visste ikke om det store hodet. Da Dina ble født, hadde hodet en omkrets på 40 centimeter, mot normalt 35–36. Nå er omkretsen 85, sier Abdikarimova.

 

Hun åpner døren til enda et rom, der fire år gamle Inzjy ligger i en seng. Det vesle barnet er helt utmagret og ser ut som et eldgammelt, nesten utenomjordisk vesen.

– Hun mangler øyehuler. Hjernen hennes er for stor, og hun klarer ikke å ta til seg føde. Det er bare et tidsspørsmål før hun dør. Moren var i sjokk da Inzjy ble født og fraskrevseg foreldreansvaret. De ringte oss fra sykehuset og sa «vi har en jente her med store skader». Så havnet hun her, forteller Abdikarimova.

Inzjys historie er ikke uvanlig. Mange foreldre hører aldri fra seg eller kommer på besøk. Abdikarimova kan forstå dem.

– Mange av dem er enkle mennesker. De kommer fra landsbyene i nærheten og befinner seg i en vanskelig sosial situasjon. Selv har jeg to gutter, og alt er bra med oss, fysisk og materielt. Men jeg var redd da de ble født. Jeg er fortsatt redd. Mutasjonen kan være i meg også, og jeg vil ha velskapte barnebarn. Derfor drømmer jeg om å dra herfra neste år, når den yngste sønnen min er ferdig på skolen. Jeg rives mellom hensynet til meg selv og min egen familie, og de stakkars barna på dette hjemmet som ingen andre vil ta seg av, sier nevropatologen.

Så hva tror hun kan gjøres?

– Kasakhstan er en ung stat. Det gjøres mye, men ikke nok. Først og fremst handler det om opplysning. At folk undersøker seg jevnlig, for eksempel. Og så må den sosiale situasjonen og velferdsordningene forbedres. Mange her føler seg hjelpeløse, selv før ulykken rammer. Men radioaktiviteten er en vanskelig fiende å bekjempe. Den skjuler seg i luften,klær, møbler. Den er listig, vis og ond.

 (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.