Må redde uerfarne båtfolk

Tekst
Redningen er nær. En mor og to sønner med motorhavari ringer redningsskøyta «Bergesen d.y.» fra østsiden av Oscarsborg. Heldigvis har skøyta base på vestsiden

Redningen er nær. En mor og to sønner med motorhavari ringer redningsskøyta «Bergesen d.y.» fra østsiden av Oscarsborg. Heldigvis har skøyta base på vestsiden

Gjenskinn i kartplotteren, grunner som ikke står på kartet, koner som tukler med girspaken. De som ringer Redningsskøyta, har ofte en god forklaring.

Fakta:

Forbud og påbud
Vestpåbudet ble innført 1. mai i år. Alle som er på sjøen i en båt mindre enn 8 meter ha på seg «egnet flyteutstyr» når båten er i fart.
Promillegrensen til sjøs er i dag 0,8 for skippere med båter under 15 meter. Riksadvokaten, Politidirektoratet og Folkehelseinstituttet ønsker at den skal senkes, mens Norges Seilforbund vil at den forbli som den er.
1. mai 2010 ble båtførerprøven obligatorisk for skippere født 1. januar 1980 eller senere, som skal føre en båt som er lengre enn 8 meter eller har en motor på 25 HK eller mer.

– Det var en her om dagen som skyldte på kona.

Skipsfører Rani Skoubo myser mot sola, femten meter fra bryggekanten på festningøya Oscarsborg, der den travleste av redningsskøytene, «Bergesen d.y.», ligger fortøyd og venter på nye oppdrag.

– Båten sto i gir, så vi satte den bare i fri, så startet den som ingenting. Da snudde mannen seg til kona: ’Har du rørt denne?’ 

Måkeskrik drukner i motordur, fra båtfolk som pløyer fjorden på kryss og tvers. Fellesferien er over oss, det samme er et ferskt flytevestpåbud, debatt om lavere promillegrense på sjøen og forslag om en praktisk del til båtførerprøven.

I sjøfartsnasjonen Norge er det dobbelt så mange fritidsbåter på sjøen i dag som i 1970. Rundt 850.000, ifølge Nærings- og fiskeridepartementet, og flesteparten freser rundt i Oslofjorden. To millioner nordmenn er på båttur mer enn én gang i løpet av året.

Men ikke alle skippere kjenner sjøvettreglene. Eller sin egen skute.

Øvelse gjør mester. Styrmann Johan Bylin tester redningsskuteren de bruker for å trekke folk raskt opp av vannet

Øvelse gjør mester. Styrmann Johan Bylin tester redningsskuteren de bruker for å trekke folk raskt opp av vannet

 

Ekkolodd

Én skipper gikk på grunn fordi solen ga gjenskinn i kartplotteren. En annen ringte hovedredningssentralen fordi han trengte hjelp til å finne ut hvor han var. Han oppga at han befant seg et sted i Danmark, men det viste seg at han lå like utenfor Arendal.

En tredje ble så fascinert av sitt nyinnkjøpte ekkolodd at han glemte å se på sjøen foran seg. Bildet på skjermen ble svartere og svartere, en indikasjon på grunnere farvann. Mannen var oppslukt, helt til båten sto på land.

Antallet totalmedlemmer i Redningsselskapet, altså de som betaler 895 kroner sesongen for bistand ved behov, har de siste to årene økt fra 57.700 til 79.300.

Ifjor hjalp Redningsselskapet mer enn 14.000 personer kysten rundt, med alt fra å løsne jolletau fra propellen til å overleve kraftig uvær.

– Med tanke på alle som ferdes på sjøen, er det få vi må hjelpe, sier skipsfører Skoubo.

– Hovedoppgaven vår er å redde liv. Det er det vi er i beredskap for, og det vi prioriterer. Men har vi tid, tar vi serviceoppdrag. De bidrar til å finansiere beredskapen, og i mange tilfeller forhindrer vi at en situasjon blir virkelig farlig.

Det flest ber om, er starthjelp. 3300 motorhavarister fikk hjelp av Redningsselskapet i 2014. Flatt batteri er en vanlig årsak, som regel fordi man prioriterer å kjøle øl, spille musikk og lade nettbrettet.

– Andre kjenner ikke båten sin så godt, særlig hvis den er ny. I løpet av våren hjelper vi mange av dem.

I tillegg til han som skyldte på kona, har Skoubo og mannskapet nylig assistert en båteier som hadde glemt å feste dødmannsknappen, og en som ikke hadde sett motorens av- og på-knapp.

– Det er ofte konene som ringer og forteller at de har problemer, sier maskinsjef Kim Mattias Lundberg.

– Vi menn vil helst ikke innrømme at vi har problemer, vi liker jo heller ikke å spørre om veien når vi har kjørt oss bort.

Berger liv. «Bergesen d.y.» bisto 842 personer ifjor, for én av dem var hjelpen livreddende

Berger liv. «Bergesen d.y.» bisto 842 personer ifjor, for én av dem var hjelpen livreddende

 

Hjelp på Hjelp

Fellesferiens første formiddag forløper slik for mannskapet på «Bergesen»: Førstehjelp ytes til et par uheldige turister og en av Forsvarets 50 år gamle feltvogner.

Så begynner det å ringe.

– To båter har kollidert ved Nesoddtangen, roper skipsfører Skoubo mens han småløper mot brygga.

Sammen med maskinsjef Lundberg og styrmann Johan Bylin setter han kursen innover fjorden. Lundberg kler seg for å gå i vannet. Halvveis melder Oslos nødetater at de klarer seg selv, og redningsskøyta får beskjed om å returnere til Oscarsborg.

Ring, ring.

To motorhavarister melder seg omtrent samtidig. Mannskapet styrer mot den første av dem, utenfor øya Hjelp.

– Wow! roper en mann i bar overkropp og skjærgårdsjeep da Lundberg får liv i motoren hans igjen.

– Vi kommer fra Dagens Næringsliv, og lurte på om…

– Vi skal ikke i Dagens Næringsliv!

Båtens kvinnelige mannskap tar i bruk den strenge stemmen.

– Du vet; damer, sier mannen, smiler og trekker på skuldrene.

Redningsskøyta fortsetter tvers over fjorden. Skoubo skrur på sirenen for å få en båt unge og uoppmerksomme til å flytte seg. De smiler og vinker før gutten ved roret skjønner at det er best å legge om kursen.

– Hva trodde han? spør Lundberg. – At du skulle gi ham en is?

Ring, ring.

De sleper en motorjolle med mor og to sønner til nærmeste marina. En tredje havarist har klart seg på egen hånd. Skoubo kan igjen legge til ved brygga på Oscarsborg.

Ring, ring.

– Er du 200 prosent sikker på at det er strøm på batteriet?

Styrmann Bylin springer målrettet i land, fyrer opp grillen og slenger på middagen. De skal akkurat til å sette tennene i kjøttet.

Ring, ring.

En motorseiler med overopphetet motor må slepes til tryggere farvann.

– Så typisk, sier grillsjefen.

Da båten er reddet, er middagen kald og dvask, men de blir i det minste mette.

Ring, ring.

– Politiet vil at vi skal dra til Nærsnes; en sivilist og en journalist har ringt og sagt at danskebåten går i ring.

Skoubo har så vidt fått start på motoren da kontrabeskjeden kommer: Alt er i orden, det var bare kapteinen på Stena Line som skulle kalibrere kompasset.

Ventemat. Vakttelefonen pleier å ringe idet de skal sette tennene i et måltid

Ventemat. Vakttelefonen pleier å ringe idet de skal sette tennene i et måltid

 

Blendet av duppeditt

Redningsselskapet har 50 skøyter, 4 ambulansefartøyer og 5 vannskutere på vakt i sommer. De bemannes av 194 fast ansatte og 1200 frivillige.

Paal Bustgaard er skipsfører på «Horn Flyer» på Hvaler, flåtens nest travleste redningsskøyte. I motsetning til det færøyske og svenske mannskapet på «Bergesen», har Bustgaard vokst opp i farvannet han vokter. Fem dager gammel fikk han sin første båttur, fra fødestua i Fredrikstad hjem til familiens hus på Søndre Sandøy.

Nå har han vært sjømann i 35 år, de siste 18 i Redningsselskapet. Nylig satte han rekord med 179 oppdrag på 30 dager.

– Farten har utviklet seg fortest. Før hadde folk en snekke som gikk i fem knop, med to pils etter i en snor. I dag går både store og små båter fort, uten at knop og kunnskapsnivå nødvendigvis henger sammen.

– Hadde båtfolk mer vett før?

– Å, nei. Men siden båtene ikke gikk så fort, kunne det ikke skje så innmari mye. En kunne gå på grunn da óg, men en hoppet som regel ned på skjæret og ordnet seg selv. I dag kan vi få god hjelp fra elektroniske duppeditter, som kartplottere. Men noen, særlig blant oss menn, ser mer på det fine utstyret enn på sjøen. For et par uker siden var det en som kjørte på en grunne godt synlig over vann. Båten sto helt tørt. Da har man ikke fulgt med.

Bustgaard tror mange tar med seg bilkunnskapene sine ut i båten.

– De har for eksempel fått med seg at høyreregelen gjelder på vannet også, og skal på død og liv passere til høyre, selv om de er ute i åpen sjø. 

Tidvis møter han dem med mye penger og lite erfaring.

– For et par år siden hjalp vi to glade gutter i en kjempestor yatch. Den var sikkert 70 fot. Først gikk den tom for diesel midt i Oslofjorden. De fikk påfyll av oss, og dundret videre. Dagen etter ringte de oss igjen, da hadde de gått på grunn. Men de var like blide.

Bustgaard skulle helst sett at båtførerprøven fikk en praktisk del. Og at den ble obligatorisk for alle, ikke bare for dem under 35.

– Båt er det eneste motoriserte kjøretøyet man kan føre uten å avlegge noen form for praktisk prøve. Men man blir ikke sjømann av å sitte på skolebenken. Jeg møter på noen som ikke burde ikke ha kjøpt seg båt i det hele tatt.

Velutstyrt. «Bergesen d.y.» er blant annet utstyrt med radar og varmesøkende kamera, kostbart, men i blant avgjørende

Velutstyrt. «Bergesen d.y.» er blant annet utstyrt med radar og varmesøkende kamera, kostbart, men i blant avgjørende

 

Velkjent fenomen

Det skjer ikke ofte, men en gang ble Bustgaard skikkelig sint.

– En mor og en far hadde med barna sine ut i en liten båt midt på natta. Uten lanterner! Jeg holdt på å renne dem i senk, men de dukket heldigvis opp på radaren. De «skulle bare», men jeg måtte konfirmere dem, altså. 

Andre ganger strever han med å holde seg alvorlig.

– En som kjørte på grunn her for litt siden, skyldte på at skjæret ikke sto på kartet. Litt rart, siden den sto på vårt.

Ifølge Bustgaard, finnes det to typer skippere: De som har gått på grunn og de som kommer til å gå på grunn. Selv tilhører han første kategori.

– Som regel skjer det fordi man blir for trygg, man sier jo at det er utenfor stuedøra det skjer. Der du kjenner farvannet best.

– Det var kanskje der du gikk på grunn?

– Ja. En gang skjedde det attpåtil rett utenfor der jeg vokste opp. Vanligvis er vi bare borti, altså.

– Men du har gått skikkelig på grunn også?

– Å, ja. En gang jeg var på Kosterøyene i Sverige med familien, i fritidsbåten. Det var nydelig solskinn, men jeg var uoppmerksom, da vet du. Da lurte familien på om jeg virkelig var sjømann.

Gjenganger. Ved tretiden på natten møter mannskapet igjen på den varmgåtte motorseileren fra tidligere på dagen

Gjenganger. Ved tretiden på natten møter mannskapet igjen på den varmgåtte motorseileren fra tidligere på dagen

 

Festbrems

På Oscarsborg er det blitt natt. Fjorden ligger mørk og øde. Mannskapet sover eller ser på film. Klokken 01.30 ringer telefonen.

Et feststemt totalmedlem på vei til lystig lag, har fått motorhavari utenfor Moss.

– Det er ikke engang sent, sier maskinsjef Lundberg oppstemt.

Han er den eneste som ikke har sovet.

– Nei, men snart er det tidlig, svarer styrmannen tørt.

Ring, ring.

Melding om nødraketter utenfor Åsgårdstrand. Moss må vente. En times tid senere konkluderer hovedredningssentralen med at rakettene må ha blitt skutt opp over land.

– Det er ikke første gang folk finner gamle nødraketter i kjelleren, og fyrer dem av på fest. Det er et stort problem for oss, sier Lundberg.

Skipsfører Skoubo lar skøyta få gå i marsjfart til Moss, der de finner den unge mannen med motorhavari. Han var på vei til en fest i Oslo, i en åpen rød båt bygget for fart, da motoren plutselig utåndet.

Klokken nærmer seg 03.30.

Han begynner å innse at festen vil gå sin gang uten ham.

Les også:
Restauranter: Dyrt og deilig på Tjuvholmen.

Vin: Elegant og delikat fra Chablis.

Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk