Fredag grep opposisjonen inn, og vil nå tvinge regjeringen til å pålegge elektrifisering av hele Utsirahøyden. Denne saken fra DN Magasinet 10. mai forteller om 20 år med prat, løfter og trenering - men lite elektrifisering.

– Dette er det vi kaller vekst.

Lundins norgessjef Torstein Sanness klatrer opp stillasene og inn i overstellet på det som skal bli «Edvard Grieg»-plattformen, selskapets første på norsk sokkel. På Kværners verft på Stord er tempoet høyt. I verkstedhallene myldrer det av menn i oransje kjeledresser og hvite hjelmer som sveiser, trekker kabler og ser på plantegninger. Arbeidet med den første av fire plattformer som skal settes opp på Utsira-høyden i Nordsjøen er i gang.

– Vi begynner å produsere til neste år. Dagsproduksjonen skal raskt opp i 120.000 fat, sier Sanness.

I løpet av de fem neste årene skal oljeselskapene Statoil, Lundin og Det norske åpne fire nye oljefelt på den såkalte Utsirahøyden, 150 kilometer vest for Stavanger. Det snakkes om et nytt oljeeventyr. Samlet vil de fire feltene utgjøre 30 prosent av norsk oljeproduksjon i 2025. Inntektene vil være på flere hundre milliarder kroner. Og prisen?

KLIMABOMBE

Mannen foran oss virker ukomfortabel med å snakke. Armene ligger i kors over brystet. Minen er tilknappet. Han lener seg fremover.

– Oljeselskapene har gått i skyttergravene, sier han.

– Det fremstår som de driver med desinformasjon.

Terje Sten Tveit har 20 år bak seg i norsk oljeindustri. Tveit har jobbet for Statoil i en årrekke, der han også jobbet med flere av selskapets elektrifiseringsprosjekter. I samme periode har klimagassutslippene fra norske plattformer eksplodert. Levetiden til oljefeltene utvides år for år. Oljeproduksjonen øker. Det samme gjør utslippene. Fra å ha ligget på under 8 millioner tonn i året i 1990, ligger klimagassutslippene fra offshoresektoren i dag på over 14 millioner tonn.

– Klarer vi ikke kutte utslippene offshore, vil det bli veldig vanskelig å nå klimamålene, sier Ellen Hambro, direktør i Miljødirektoratet.

– Offshoreindustrien er den desidert største klimaforurenseren i Norge. Uten kutt her blir det vanskelig, sier nestleder Kari Elisabeth Kaski, i Miljøstiftelsen ZERO. Likevel øker aktiviteten offshore nesten for hvert år som går. Aldri har så mange olje- og gassfelt vært i drift i Norge, som i 2013.

KUREN

Det finnes en kur som kan sikre både oljeproduksjon og klimagevinst. Og kuren heter elektrifisering. Med kraft fra land kan forurensende gassturbiner offshore erstattes med ren elektrisk kraft. Det kan gi dramatisk positivt utslag på det norske klimaregnskapet. Gassen som frigjøres kan selges til Europa, der den potensielt kan erstatte mer forurensende energi som kullkraft. Den ene regjeringen etter den andre har tatt til orde for det. Likevel er bare to oljefelt fullelektrifisert på norsk sokkel.

Hvorfor er det slik?

BOM NUMMER 1

Det begynte for 20 år siden. På midten av 1990-tallet var regjeringen Gro Harlem Brundtland i politisk knipe. Stortinget hadde vedtatt å stabilisere norske klimagassutslipp på 1990-nivå innen år 2000. Men utslippene pekte bare en vei: oppover. Målsetningen virket umulig å nå.

– En del av det som førte til en kraftig økning i utslippene her hjemme, var at oljefeltene levde stadig lengre, sier Thorbjørn Berntsen som var miljøvernminister i Brundtland-regjeringen. I mange år hadde han sitt svare strev med å forklare hvorfor det var vanskelig å stabilisere klimagassutslippene.

– Mange hadde jo trodd at Ekofisk og andre gamle oljefelt skulle gå tomme, og at utslippene skulle gå ned. Så fikk vi ny teknologi som ga økt oljeproduksjon og økte utslipp. Ekofisk kunne produsere i 20 år til, sier Berntsen.

Nye felt kom i tillegg til gamle, og utslippene økte. Gode råd var dyre. Og de kom fra uventet hold.

I mai 1996 var den mektige «Troll A»-plattformen på slep ut i Nordsjøen. Med en undervannsstruktur på 369 meter, kunne den måle seg med noen av datidens høyeste bygninger. Vektbelastningen på reisverket måtte reduseres. Løsningen ble å droppe gasskraftverket ombord på plattformen og i stedet forsyne den med kraft fra land. Klimagassutslippene fra «Troll A» falt som en stein. Det ble lagt merke til på Stortinget.

Elektrifisering ble brått en mirakelkur som skulle redde klimamålene. Stortingspolitikerne påla oljeselskapene å utrede elektrifisering ved alle nye feltutbygginger. Samtidig bestemte de seg for å utrede om ikke også eksisterende oljefelt som Ekofisk og Statfjord kunne elektrifiseres for å redusere klimabelastningen.

– Jeg husker vi la frem en plan for utvikling og drift. Dette var litt tidlig på nyåret i 1997. Og da kom spørsmålet om elektrifisering opp. Høyre var veldig opptatt av det, sier daværende olje- og energiminister Ranveig Frøiland. Hun satte Oljedirektoratet (OD) og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) til å utrede saken.

Resultatet av utredningen var nedslående. I likhet med Berntsen trodde de to direktoratene at kraftbehovet på sokkelen ville falle kraftig etter år 2000. Derfor ville kostnadene ved å elektrifisere bli store, mente NVE og OD. Bare på de nye Troll-plattformene, «Troll B» og «Troll C», fant de to direktoratene det formålstjenlig å sette inn kraftpluggen. Men der hadde Statoil allerede kommet så langt i prosjekteringen «at det ikke var mulig å gjennomføre elektrifisering fra oppstart,» hevdet OD og NVE. Elektrifisering ble lagt til side.

Men direktoratene tok feil. Kraftbehovet falt ikke dramatisk. På flere gamle felt ble det tvert imot behov for mer kraft for å presse ut mer olje. Direktoratene bommet med mange tiår på hvor lenge oljefeltene skulle være i produksjon.

– Hvis levetiden til feltene øker, så synker kostnadene per reduserte mengde CO₂, forklarer sjefingeniør Elin Økstad, i Miljødirektoratet. Men at oljefeltene ville vare mye lenger enn forventet, visste man ikke den gang.

– Da vi fikk rapporten ble det på en måte uaktuelt å gå videre, sier Frøiland.

Det ble for dyrt.

BOM NUMMER 2

Uten kraft fra land ble den norske stabiliseringsmålsettingen umulig å nå. Det bekymret likevel de færreste. For da verdens land møttes for å forhandle frem den første internasjonale klimaavtalen i Kyoto i 1997, fikk Norge tillatelse til å øke sine utslipp med 1 prosent frem mot 2012, sammenlignet med 1990. Stabiliseringsmålsettingen kunne oppgis. Innen 2012 var oljeproduksjonen, og med den klimagassutslippene, ventet å falle. Mange trodde Kyoto-målet skulle bli enkelt å nå. Det ble det ikke.

– Det er en mekanisme i norsk politikk at når man finner et felt som er drivverdig, så setter man i gang og utvinner så fort som mulig. Tanken om å forvalte langsiktig, viste seg ikke å være mulig, sier seniorforsker Knut Alfsen i Cicero, senter for klimaforskning.

Politikerne fortsatte rundhåndet å dele ut nye lete og produksjonstillatelser. Da Stortinget i 1997 vedtok utbygging av gassfeltene Oseberg, Troll Vest og Jotun, droppet de krav om elektrifisering. Siden den gang har de tre feltene pumpet ut rundt 15 millioner tonn CO₂ i atmosfæren. Og flere felt skulle det bli.

Ved starten av årtusenskiftet begynte klimaregnskapet igjen å se mørkt ut. Det var tid for å hente frem igjen elektrifiseringsplanene. Nå var det Kjell Magne Bondevik som var statsminister:

– Vi var jo opptatt av dette for å bidra til utslippsreduksjoner og for å oppfylle våre forpliktelser i henhold til Kyoto-avtalen, sier Bondevik.

– Det var et oppriktig miljøengasjement som lå bak. Vi ønsket å vise vei, og gå foran internasjonalt, sier han.

I klimameldingen fra 2000 lovet regjeringen å «legge til rette for utslippsreduksjoner på norsk sokkel gjennom krafttilførsel fra land». 1,5 millioner tonn CO₂ regnet regjeringen med å kunne kutte offshore. Den fikk full støtte fra Stortinget. Olje- og energiminister Einar Steensnæs (KrF) gikk i gang med arbeidet med stor entusiasme.

– Vi hadde klare ambisjoner om å få til utslippsreduksjoner, sier Steensnæs.

Igjen ble OD og NVE bedt om å utrede saken. Nok en gang var dommen knusende. Der feltenes antatt korte, gjenværende levetid hadde torpedert elektrifiseringsløsningen sist, var det nå antatt kraftmangel som gjorde det. De to direktoratene så for seg et stort kraftunderskudd i Norge. Det ville gi rekordhøye strømpriser og dermed rekordhøye kostnader for å elektrifisere. Direktoratene mente elektrisiteten som skulle brukes på feltene måtte importeres fra kullkraft i Europa. Økte utslipp i Europa spiste opp gevinsten ved å elektrifisere norske oljeplattformer, lød dommen. At europeiske land hadde ambisiøse planer om å kutte egne klimagassutslipp ble ikke tatt hensyn til.

– Det ble tegnet et dramatisk bilde av kraftunderskuddet, forteller Bondevik.

Siden den gang har Norge og Norden gått mot et stort overskudd på kraft.

– Det ble aldri så dystert i forhold til kraftsituasjonen som man forventet, sier han.

– Klimaendringer, satsning på fornybar energi og finanskrise var blant faktorene som vi ikke kunne forutsi eller tok hensyn siden dette var en ren lineær fremskriving basert på fortiden. Alle disse faktorene har dratt i retning av en bedret kraftbalanse, sier fungerende seksjonssjef Gudmund Bartnes i NVE.

Konklusjonen til de to direktoratene var det likevel umulig å overse.

– Vi hadde en ambisiøs politikk, og politikerne hadde gode intensjoner. Men når du får en faglig rapport som er så klar, og vi i tillegg har en varierende kraftforsyning, ble det vanskelig å ikke ta hensyn til, sier Steensnæs.

Elektrifiseringsplanene ble lagt til side for andre gang.

BOM NUMMER 3

Fem år senere var det klart for en ny repetisjon. Denne gangen var det de rødgrønne som satt i regjering. Klimagassutslippene hadde vokst enda mer. Aldri hadde de vært høyere enn de var i 2007. Fremdeles var det oljesektoren som sto for brorparten av utslippene. Der 25 prosent av norske CO₂-utslipp hadde stammet fra sokkelen i 1997, kom nå mer enn 30 prosent av CO₂-utslippene fra sokkelen. Olje- og energiminister Åslaug Haga (Sp) var fast bestemt på å få dem ned.

– Utslippene fra norsk sokkel skal ned, uttalte hun.

I regjeringens klimamelding fra samme år ble elektrifisering fremhevet som et viktig klimatiltak. Nok en gang ble OD og NVE satt til å utrede saken. Men klok av skade ble Statens forurensningstilsyn (SFT), forløperen til Miljødirektoratet, bedt om å være med på å lage utredningen.

Siden sist hadde EU innført et klimakvotemarked med tak på CO₂-utslippene. Det betød at norsk kraftimport ikke nødvendigvis påvirket utslippene i EU, argumenterte SFT, og fikk gehør av OD og NVE. Det hjalp likevel lite. Utrederne antok at klimakutt i EU utelukkende kunne presses frem gjennom høye kvotepriser, noe som ville gi kraftig prisvekst på europeisk kraft. Dermed ble det ekstremt dyrt å elektrifisere.

– Jeg hadde håpet på et annet innhold i rapporten, uttalte en skuffet Åslaug Haga da hun fikk rapporten overlevert.

Statoil-sjef Helge Lund var på sin side fornøyd:

– Det er et spørsmål hvor fornuftig det er å forsyne plattformene med importert energi, ofte fra kullkraftverk i Danmark, sa han.

Igjen skulle ettertiden vise at forutsetningene var helt feil. Mange EU-land la til rette for storstilt utbygging av fornybar energi. Samtidig falt både kvoteprisene og kraftprisene som en stein. Fremfor kraftunderskudd gikk Norge og Norden inn i en periode med stort og varig kraftoverskudd fra fornybar energi. Kraftprisene man la til grunn i rapporten var hakkende gale.

Hvordan kunne direktoratene som sto bak rapporten komme frem til så gale tall?

LITEN RAPPORT – STOR BETYDNING

For å beregne fremtidige kraft- og CO₂-priser i Europa, hadde SFT hyret inn økonomer ved Statistisk sentralbyrå, Knut Einar Rosendahl og en kollega. I motsetning til hva de to økonomene anslo, stupte kvoteprisen og kraftprisene i årene som fulgte. Samtidig gikk fornybar kraftproduksjon rett til værs.

– Det er ingen tvil om at vi bommet veldig både på kraftpris og kvotepris, sier Knut Einar Rosendahl som i dag er professor ved Handelshøyskolen ved NMBU. Han understreker at de ikke var alene om å overvurdere kvoteprisen på den tiden. Beregningene deres fikk likevel avgjørende betydning. Da rapporten kom på bordet, satt partiene på Stortinget og forhandlet om et klimaforlik. Et av opposisjonspartienes viktigste krav hadde vært innføring av elektrifisering på sokkelen. Nå ble kravet droppet. Rosendahl innrømmer i ettertid at forutsetningene ble gale:

– Det viktigste som skjedde var jo finanskrisen som sendte kvoteprisen nesten ned i null. Det har vært veldig viktig. Men jeg tenker at vi nok også undervurderte betydningen av fornybarpolitikken i EU som har fått mer fornybar ut på markedet, sier Rosendahl.

Rapporten fikk flere konsekvenser. I 2011 behandlet Stortinget spørsmålet om utvidelse av Ekofiskfeltet. ConocoPhillips skulle bruke 40 milliarder kroner på å ruste opp. Med krav om fullelektrifisering kunne man kuttet norske klimagassutslipp med millioner av tonn frem mot 2050. Nabofeltet Valhall var allerede elektrifisert. Miljødirektoratet var positiv til elektrifisering, men ConocoPhillips var negativ. Oljeselskapet begrunnet dette med blant annet lite ekstra kraftbehov og effektive turbiner med lave CO₂-utslipp. Stortingsflertallet valgte å lytte til ConocoPhillips. Begrunnelsen for vedtaket? Oljedirektoratet og SSBs tallmateriale fra 2008.

I ettertid antyder Rosendahl at politikerne nok la for stor vekt på tallmaterialet de fikk presentert.

– Hadde jeg visst at rapporten skulle få så stor betydning, hadde jeg foreslått for oppdragsgiver at de skulle gitt oss mer tid og ressurser til analysearbeid, sier han i dag.

SSB-rapporten var på 10 sider og ble ferdigstilt på kort varsel.

NY OLJEBOOM

I oktober 2007 satte det lille svenske oljeselskapet Lundin Oil i gang prøveboring på Utsirahøyden i Nordsjøen. Mange ristet på hodet. Utsira var gjennomboret siden 1960-tallet. Få trodde det var mer olje å finne. Men Lundin skjøt blink. Funnet var det største gjort i Norge på 13 år.

Nå gikk det slag i slag. I 2008 var det Det norske oljeselskap som fant olje på Utsira, så fant Lundin enda mer olje i 2009, før Statoil gjorde et rekordfunn i 2010. I løpet av tre år hadde de tre selskapene funnet olje verd hundrevis av milliarder av kroner. Det ble ny oljefeber. Feltene lå tett inntil hverandre, de skulle bygges ut i løpet av en kort, intens periode, og alle selskapene var pålagt å utrede muligheten for å hente kraft fra land. Aldri hadde muligheten for å få til en samlet kraft-fra-land-løsning være større. Nå måtte de vel greie det?

I 2011 startet Statoil, Lundin og Det norske arbeidet med en samordnet løsning på Utsira.

– Samarbeidet fungerte veldig godt, minnes Terje Sten Tveit som representerte Statoil. En felles omformerstasjon ble tegnet, kabelløsninger vurdert og priser hentet inn.

– Vi fant gode løsninger, og fant at en områdeløsning var realistisk og hadde potensial for å bli lønnsomt, sier Tveit.

To år senere havarerte prosjektet.

– Den viktigste årsaken til at prosjektet havarerte var etter mitt syn interne stridigheter mellom partnerne. Selv om ting er økonomisk lønnsomt, er det ikke ugunstig å skyve på kostnadene, sier Tveit, som i dag jobber for Agder Energi.

Han mener det har skortet på samarbeidsviljen selskapene imellom.

– Vi har egentlig aldri kommet til det punkt at vi kunne fatte en investeringsbeslutning, sier direktør for feltutvikling i Statoil, Lars Røssland.

Fellesprosjektet som skulle utrede samlet kraftløsning kom aldri i mål. Sent i 2013 la oljeselskapene den felles kraftutredningen for Utsira til side. Ifølge Røssland ble løsningen altfor dyr. Men hvor dyr?

OVER ALLE STØVLESKAFT

Høsten 2013 begynte det å lekke ut informasjon fra elektrifiseringsprosjektet. Mellom 12 og 16 milliarder kroner mente Statoil en områdeløsning på Utsira nå kunne komme til å koste. Prisen for å kutte et tonn CO₂ ble siden beregnet til et sted mellom 1300 og 2300 kroner.

– 12 milliarder kroner for en områdeløsning er helt hinsides. Det kan ikke stemme om du legger til grunn normal prosjektrapportering, sier Terje Sten Tveit.

Oljeselskapene har ikke utredet den enkleste løsningen på Utsira, ifølge Tveit. Å plassere en omformerstasjon på 200 megawatt ombord på «Johan Sverdrup»-plattformen, vil være billigst, mener han. Den vil være stor nok til å forsyne hele Utsirahøyden med elektrisk kraft. I stedet ble en løsning der omformerstasjonen plasseres på en egen plattform med eget understell, egen kran, egen boligseksjon og bro over til «Johan Sverdrup», utredet. Det drev opp kostnadene.

– Den åpenbart beste løsningen for områdeelektrifisering er ikke utredet. Nå sier de bare at de ikke har tid til å gjøre det lenger. Det svaret anser jeg ikke som troverdig. Spesielt når Statoil selv sier selskapet har stor fleksibilitet på plattformen, sier Tveit.

Han mener selskapene ikke har klart å bli enige om kostnadsfordelingen seg imellom, og at dette er en av årsakene til at det nå presenteres urealistisk høye kostnadsanslag.

– Det henger ikke sammen, sier Tveit. Selv anslår han kostnadene til under det halve av hva Statoil kalkulerer med. Det samme gjør Add novatech, som har utredet saken i to omganger, både for Oljedirektoratet og senere for interesseorganisasjonen Energi Norge.

– Ut ifra det jeg har sett, kan jeg si at tallene fra Statoil synes å være veldig høye, sier Geir Husdal i Add novatech.

En kilde i Statoil som har vært med på å utrede Utsira-løsningen, gir dem langt på vei rett.

– Jeg syns prisene de nå kommer opp med går over alle støvleskaft, sier mannen som ønsker å være anonym.

– Det blir bare bråk om jeg står frem, sier han.

– Da vi jobbet med en områdeløsning for Utsira, hadde vi god dialog med BP, som har bygd en lignende løsning på Valhallfeltet. Og det hørtes merkelig ut at vår løsning skulle bli så utrolig mye dyrere enn BPs løsning.

FULLELEKTRIFISERT

For det finnes et stort oljefelt som er fullelektrifisert på norsk sokkel. Det er British Petroleums Valhallfelt. Feltet ligger 100 kilometer lenger til havs enn Utsira. Ifølge BP kostet det 1,8 milliarder kroner å elektrifisere Valhall. Nå mente Statoil altså at det vil koste mellom 12 og 16 milliarder å gjøre det samme på Utsira.

Ifølge BP har elektrifiseringen vært en suksess. Drifts- og vedlikeholdskostnader er kraftig redusert. Investeringskostnadene var heller ikke avskrekkende. Med kraft fra land har BP økt gassalget, redusert bemanningen på plattformen, og bedret regulariteten. Utslippet fra plattformen er redusert med 250 tonn NOx og 300.000 tonn CO₂ i året. Det tilsvarer utslippene fra rundt 100.000 biler.

– Vi har gode erfaringer med stabil krafttilgang og drift av anleggene, forteller informasjonsdirektør i BP, Olav Fjellså.

– Selv om vi la inn relativt høye kraftpriser da vi regnet på elektrifisering av Valhall, fant vi at det ville lønne seg, sier Sverre Gilje. Han var med på å utrede BPs elektrifiseringsprosjekt.

LOVPÅLEGG

På Kværners verft på Stord står Lundins norgessjef Torstein Sanness. Sanness vil ikke ha på seg at det er Lundin som har stått i veien for en felles elektrifiseringsløsning på Utsirahøyden.

– Vi har brukt mellom 200 og 400 millioner kroner på å klargjøre «Edvard Grieg» for mulig fremtidig drift med kraft fra land, som Stortinget påla oss, sier han.

Sanness fnyser av påstander om at Lundin skal ha vært en bremsekloss i elektrifiseringsdebatten.

Statoils Johan Sverdrup-sjef, Øivind Reinertsen, mener på sin side at forslaget om å flytte omformerstasjonen over på «Johan Sverdrup»-plattformen kommer for sent.

– Å ta den 200 megawatt-modulen som står på egen plattform, å forsøke å plassere den oppå «Johan Sverdrup»-plattformen, det har ikke vi gjort design på, sier han.

Han mener det er uaktuelt å utrede et slikt alternativ nå.

– Om politikerne vil at vi skal gjøre det, så får de pålegge oss det, sier han.

– Det er det som er demokrati. Har de flertall for det, så kan de pålegge oss det. Vi har fått våre føringer fra departementet om at vi skal ta forretningsmessige hensyn. Det gjelder også for kraft. Om de vil at vi skal gjøre det, så får de pålegge oss det. For dette her er ikke forretningsmessig, sier Reinertsen.

Detaljene i hvorfor Statoil ikke finner slik fullelektrifisering forretningsmessig lønnsomt kan likevel ikke Reinertsen gå ut med. Beregningsgrunnlaget er hemmeligstemplet av Statoil og Olje- og energidepartementet. Statoil avviser likevel at selskapet har blåst opp kostnaden.

– Nei, det er helt feil, helt feil. Vi jobber ikke sånn i det hele tatt, sier direktør for feltutvikling Lars Røssland.

Det er ifølge Statoil blant annet tilbakemeldinger fra leverandører som gjør at oljeselskapet opererer med 50 prosent høyere investeringskostnader enn det Add novatech gjør. Statoil erkjenner at selskapet opererer med høyere kraftpriser og lavere gasspriser. Dermed blir utgiftene ved ?? elektrifisere høyere, og inntektene lavere. Samlet medfører dette at investeringene ikke er lønnsomme i Statoils regnestykke.

VIL UTNYTTE

– Saken slik den har utviklet seg er egentlig en tragedie, sier Rolf Wiborg. Han sitter i leiligheten sin i Stavanger. På veggen henger bilder av Ekofisk-tanken i Nordsjøen, en tank Wiborg var med på å få jekket opp for noen år siden. Han har vært viseadministrerende direktør i Phillips Petroleum Norge og ressursdirektør i Oljedirektoratet.

– Du kan pålegge selskapene å samarbeide om områdeløsninger der det er lønnsomt for samfunnet. Men om man gjør det, så kan man ikke la selskapene slippe unna med å si at dette må de slippe, fordi det ikke er lønnsomt. Om det er påvist at dette er samfunnsøkonomisk lønnsomt, så er de nødt til å gjøre det, sier Wiborg.

– Men om du nekter å bruke den makten, så blir det slik det er i Norge i dag. Makt som ikke brukes blir til avmakt.

SISTE RUNDE

Olje- og energiminister Tord Lien legger snusboksen fra seg før han entrer Stortingets talerstol. Det er tidlig i april og opposisjonen på Stortinget har forberedt en tirade med spørsmål om elektrifisering av Utsira. Seks år etter at Åslaug Hagas elektrifiseringsplaner havarerte, er kraft fra land nok en gang et brennhett tema. Kostnadene for å kutte et tonn CO₂ spriker i alle retninger fra det laveste anslaget på 41 kroner til Statoils anslag på nesten 2000 kroner. I dag koster det selskapene rundt 450 kroner å slippe ut et tonn CO₂, i form av CO₂-avgift og kjøp av kvoter. Det er bedriftsøkonomisk lønnsomt å elektrifisere om det koster mindre enn det.

– Vil statsråden bidra til oppklaring om tall, spør Arbeiderpartiets Terje Aasland i Stortinget.

Men Lien ser ingen grunn til å gå Statoils tall etter i sømmene.

– Det blir fremsatt påstander om at Stortinget vedtok elektrifisering på Utsira-høyden. Stortinget gjorde ikke det. Stortinget ba om at man skulle legge til rette for elektrifisering. Det som i utgangspunktet skal bidra til elektrifisering, er CO₂-avgiften pluss kvoteforpliktelser, sier Lien til DN.

– Det er Stortinget og regjeringens oppgave å legge rammene. Så er det opp til operatøren og rettighetshaverne å velge tekniske løsninger. Det er de som har ansvaret for gjennomføring av prosjektene, inklusiv tekniske valg på sokkelen. Du kan ikke be meg som har mastergrad i historie om å ta valg på sokkelen, som jeg ikke har noen mulighet til å se konsekvensen av, sier Lien.

Er toget nå gått for fullelektrifisering av Utsira?

– Ingen tog er gått for noen ting som helst, sier Lien.

BARE HELT TRIST

– Vi burde nok gjort mer, sier eksstatsråd Ranveig Frøiland.

Det nærmer seg 20 år siden Frøilands elektrifiseringsplaner.

– Men jeg kan ikke si at jeg angrer, for situasjonen var annerledes da enn den er nå, sier hun.

– Hadde vi elektrifisert flere felt tidligere, hadde vi vært i en annen situasjon. Da hadde det vært lettere å nå klimamålene nå, sier Einar Steensnæs.

– Det er jo bare helt trist å tenke på, sier Sigrid Hjørnegaard om at ikke flere felt er elektrifisert. Hun var statssekretær i Olje- og energidepartementet, da Åslaug Haga var statsråd i 2007-2008.

Økonom Berit Tennbakk i THEMA Consulting Group har skrevet flere artikler om elektrifisering og har sittet i sekretariatet for Energiutredningen. Hun mener politikerne bør legge til grunn hva de globale karbonprisene må være om vi skal nå togradersmålet.

– I et slikt perspektiv blir elektrifisering av Utsira et lønnsomt klimatiltak, ihvertfall om vi skal tro Oljedirektoratets beregninger, sier Tennbakk.

Hun er uenig med dem som hevder det ikke har effekt å kutte utslipp på sokkelen ettersom de er omfattet av EUs kvotesystem.

– Klimaproblemet er globalt. Og globalt sett må vi gjennomføre de tiltakene som er billigst, uansett hvor de er. Det at vi har et europeisk kvotemarked nå, er jo bare et delvirkemiddel i den store sammenhengen, sier Tennbakk.

Ranveig Frøiland mener at tiden er inne for å få til en elektrifisering.

– Det går ihvertfall ikke an å la være å gjøre det på Utsira, sier hun.

Steensnæs er enig.

– Det går et nytt tog på Utsira, sier han.

– Utsira-området fremstår uten sammenligning som det området på norsk sokkel hvor det ligger best til rette for elektrifisering. Det er helt unikt. Om man ikke får det til der, så skyldes det mangel på vilje eller kunnskap. Forholdene ligger definitivt til rette for å gjøre det lønnsomt, sier Tveit.

LEI AV Å VENTE

Det er mandag denne uken. Helikopteret flakker over grå Nordsjø. Så dukker de opp, en etter en: Boreriggene, forsyningsskipene, tungløftfartøyet «Saipem 7000» og det snart ferdigmonterte gule understellet til «Edvard Grieg»-plattformen. Det er byggeboom her ute på Utsirahøyden.

Ut av helikopteret på boreriggen «Island Innovator» hopper Stortingets energi- og miljøkomité. De fleste av medlemmene har aldri vært offshore før. Selv den gamle miljøverneren Rasmus Hansson går rundt med et digert glis og sier «stilig» der han glaner mot boretårnet. Det er Lundin som har tatt dem med på tur. Likevel begynner politikerne å bli lei av å la seg lede rundt av oljeselskapene.

Mellom fôringsrør og borekaksrensemaskiner er det nesten bare Frps Jan Henrik Fredriksen som viser særlig forståelse for oljeselskapenes kostnadsbekymringer. Aps saksordfører og energipolitiske talsmann Terje Lien Aasland mener både opposisjonen og regjeringens støttepartier kan komme til å pålegge regjeringen og oljeselskapene fullelektrifisering.

– Hvis vi ikke får en fullelektrifisering her, er de målene som ble satt i klimaforliket umulige å oppnå, sier Aasland på boredekket.

Like bak ham spiser borestrengen seg ned i Norges nye fossile rikdom.

***

Tirsdag denne uken vedtok Stortingets energi- og miljøkomité å behandle et forslag fra SV om at oljeselskapene skal instrueres om å elektrifisere hele Utsirahøyden via Johan Sverdrup-feltet fra dag én.

Kommende mandag vil Stortingets energi- og miljøkomité holde en lukket høring for å få frem underlagstall og kostnader som hittil er hemmeligholdt av departementet og oljeselskapene. SV har foreslått å pålegge oljeselskapene fullelektrifisering av Utsiraområdet via Sverdrup-feltet fra dag én.

Statoil kjenner seg ikke igjen i at selskapet har gått i skyttergraven – og at det fremstår som om oljeselskapene driver med desinformasjon, slik Terje Sten Tveit sier i denne artikkelen.

– Vi kjenner oss ikke igjen i denne omtalen. Vårt mål har vært å sikre en optimal konseptløsning og bidra til åpenhet. Vi står hele tiden i dilemmaet mellom åpenhet i forhold til samfunnsdebatten, og begrensningene i hvor mye vi kan dele i forhold til markedssensitiv informasjon. Samtidig er det viktig for oss å ta diskusjonene i de rette fora. Dette er et tema mange har meninger om, sier Statoils Johan Sverdrup-sjef, Øivind Reinertsen.

Også oljeselskapene Lundin og Det norske avviser at det er bedrevet desinformasjon.

– Selskapene har all interesse av å få ut grundig og korrekt informasjon for nettopp å unngå desinformasjon og synsing, sier kommunikasjonsdirektør Torgeir Anda i Det Norske.

– Vi stiller selvsagt all den informasjon til disposisjon for myndighetene som de trenger for å ta en god avgjørelse i denne saken, sier han.

Partnerne på Johan Sverdrup ønsker å delelektrifisere Johan Sverdrup-plattformen i første omgang.

– Det har vært et utfordrende kraft-fra-land-prosjekt. Vi mener en tofaset løsning for Johan Sverdrup er en god løsning både forretningsmessig, industrielt og samfunnsøkonomisk. Utarbeidelse av en kraft fra landløsning er basert på godt utviklede prosesser i erfarne fagmiljø. Dette som alle andre utbyggingsprosjekter i selskapet, sier Statoils Øivind Reinertsen.

Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.