Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

En dag i Mikhail Khodorkovskijs liv

Tekst
Vi er fengslet i brakker, de er ikke delt opp i avlåste celler. Én brakkeblokk har plass til 100-150 mennesker, skriver Mikhail Khodorkovskij i brev til Financial Times-journalisten Neil Buckley.

Vi er fengslet i brakker, de er ikke delt opp i avlåste celler. Én brakkeblokk har plass til 100-150 mennesker, skriver Mikhail Khodorkovskij i brev til Financial Times-journalisten Neil Buckley.

Han var Russlands rikeste mann. Så kom han på kant med Vladimir Putin. Etter ti år i fengsel er Putin villig til å slippe Mikhail Khodorkovskij fri.

– En lang, lang ringing i en klokke og nattevaktens iskalde brøl: «Alle sammen opp!» En ny dag begynner. En ny meningsløs dag av flere tusen jeg allerede har tilbragt, først i fengsel, og nå her i denne åpne fangekolonien ti mil fra finskegrensen.

Det er Russlands mest berømte fange, den tidligere oligarken Mikhail Khodorkovskij, som skriver. Siden det er ti år siden arrestasjonen 25. oktober 2003, kontaktet jeg hans juridiske team i sommer for å be om et skriftlig intervju fra fengselet i Segezja i Karelen i Nordvest-Russlands skoger, der Khodorkovskij nå sitter. To sett med svar dukket opp i innboksen noen uker senere. Stemmen fra innsiden av dagens Gulag lød oppriktig og ettertenksom, den var umiskjennelig hans.

Jeg ba ham først beskrive en typisk dag i det russerne kaller «sonen». Etter nattevaktens brøl står Khodorkovskij opp.













Mikhail Borisovitsj Khodokovskiij

Alder: 50 år



– Det er uansett en stund siden jeg lå og sov. Det er en vane. Fra en halvtime til en time før reveljen er en tid da jeg kan tenke uforstyrret. Det blir ikke flere slike muligheter resten av dagen, skriver han.

Han får ti minutter til vask og barbering med kaldt vann og litt gymnastikk før første «formasjon». Til en ti minutters frokost.

– Igjen glir vi inn i formasjon, igjen et begravelsesfølge, men nå til sjekkpunktet. Kroppsvisitasjon. Verkstedet. En tom, stor, kald hangar som sikkert har sett bedre dager. Vi bruker et lite hjørne hvor vi monterer papirmapper. En maskin ville ha gjort arbeidet bedre, men noe må fangene ha å gjøre, skriver Khodorkovskij.

Fangene får 10–15 dollar i måneden.

– Man kan bruke det én gang i uken hos den lokale kjøpmannen, der man kan få et par kilo godteri for beløpet, eller fire bokser mat, eller fem sigarettpakker. De har egentlig ikke stort annet. Men de har epler en gang iblant. Jeg liker epler, skriver han.

– Ringeklokken – formasjon, kroppsvisitasjon, lunsj. Et kvarter. Balanda (en tynn velling) og poteter. Mettende, men det er best å la være å se på det man spiser. Man kan bli opprørt. Og trenger jeg det? Jeg har fått påfyll, hva mer trenger jeg? Formasjon, kroppsvisitasjon, verksted. Mapper. Ringeklokken. Arbeidsdagen er slutt.

Russlands rikeste
Sist jeg intervjuet Mikhail Khodorkovskij, fryktet jeg for hans liv. Russlands en gang rikeste mann sto tiltalt i en rettssal i Sibir. Han hadde sultestreiket i ni dager og så uttæret ut, huden var gusten under de grelle lysstoffrørene.

Det var i februar 2008, og vi var i Tsjita, en isende kald utpost på Den transsibirske jernbanen 600 mil fra Moskva. Khodorkovskij hadde en gang vært stamgjest i Davos, besøkt Det hvite hus og hatt en formue som Forbes anslo til 15 milliarder dollar. Nå var han i realiteten en politisk fange, dømt til åtte år i fengsel i 2005 for bedrageri og skatteunndragelse. Yukos, oljeselskapet som han var administrerende direktør og den største aksjonæren i, var beslaglagt og solgt. Russere flest hadde få illusjoner om den egentlige årsaken: Han hadde dristet seg til å trosse president Vladimir Putin. Khodorkovskij ble forvist til Sibir som en revolusjonær fra 1800-tallet.

Nå var han igjen i retten til en forberedende saksbehandling i anledning nye, lettere surrealistiske tiltaler som kunne forlenge fengslingen i flere år. Påtalemyndigheten anklaget ham for å ha underslått 27 milliarder dollar av Yukos’ inntekter og påsto kort sagt at han hadde stjålet hele oljeproduksjonen over flere år. Khodorkovskij sultestreiket i sympati med Vasilij Aleksanjan, en av et par titall andre Yukos-ledere som også satt inne. Aleksanjan var dødssyk av kreft og av aids og hevdet at myndighetene ikke ville gi ham behandling med mindre han vitnet mot sin tidligere sjef. Khodorkovskij ble dømt for de nye anklagene i 2010. Aleksanjan døde i 2011, to år etter at han slapp ut av fengselet.

– Hvordan har dere det i leiren?

– Vi er fengslet i brakker – de er ikke delt opp i avlåste celler. Én brakkeblokk har plass til 100–150 mennesker. Det er varmt. I rommet vårt er det 20 mennesker, gulvarealet kan vel være 30–40 kvadratmeter. Akkurat nå er ikke beleggsprosenten i leiren særlig høy, så de fleste (også jeg) sover i underkøyen. Veggene er malt. Gulvene er av tre. Dette er Karelen, det er plenty med trær. Brakkene har vanlige vinduer. Vi har utsikt til nabobrakken og muren mellom oss, med piggtråd på toppen. Vi har et rom med tv og vannkoker. Det er ti brakker i «sonen». Foruten dem er det en kantine, skole, kontor, rom for lengre besøk og en industrisone med workshops – hangarene. Utenfor gjerdet er skogen, skriver Khodorkovskij.

– Været er bedre her enn i Krasnokamensk (leiren i Sibir der Khodorkovskij satt i 2005–2007). Der var det 45 kuldegrader om vinteren og 45 varmegrader om sommeren, åpen steppe helt til horisonten. Her er det finsk vær: minus 20–30 om vinteren, opp til pluss 25 om sommeren.

På kollisjonskurs
Har noen forretningsmann noensinne nådd slike svimlende høyder for så å falle så hodestups i unåde?

Khodorkovskij brukte fortjenesten fra en liten bedrift i perestrojka-tiden under Mikhail Gorbatsjov til å starte en bank, Menatep, som mottok store innskudd av statlige russiske budsjettmidler. Overskuddet gjorde det mulig å kjøpe en eierandel i Yukos i den beryktede «lån for aksjer»-privatiseringen i 1995. Da lånte forretningsmenn som gjerne ville bli oligarker, penger til en regjering som var på konkursens rand. Forretningsmennene fikk kjøpe statlige eierandeler til latterlig lave priser. På noen år var de noen hundre millioner dollarene Khodorkovskij hadde brukt på å få kontroll over Yukos, blitt milliarder. I Norge ble han kjent da han i 2001 forsøkte å overta konkurstruede Kværner, men måtte gi tapt for Aker og Kjell Inge Røkke.

Han var den første oligarken som skjønte at veien til rikdom ikke bare besto i å selge olje, men i å innføre vestlige krav til styresett for å øke Yukos’ aksjekurs.

Det var mange grunner til at han kom på kollisjonskurs med Putin. Khodorkovskij dristet seg til å konfrontere presidenten med en lett tilslørt påstand om korrupsjon på øverste hold i et tv-møte i februar 2003. Han prøvde å bygge en privat oljeledning til Kina i strid med statens politikk. Han drev aggressiv lobbyvirksomhet mot økte oljeskatter. Han forhandlet om salg av eierandeler i Yukos til amerikanske ExxonMobil. Han var rett og slett for uavhengig. Han nektet å ta sin plass i matrisen av konkurrerende interesser og klaner, statlige og private oligarker, som ble holdt i sjakk, ikke av rettsstaten, men som russerne sier: po ponjatijam, «slik det vanligvis gjøres» – med Putin som oppmann.

Ikke perfekt samvittighetsfange
Som samvittighetsfange er Khodorkovskij ufullkommen. Han brukte tvilsomme midler for å presse minoritetsaksjonærer ut av Yukos. Investorer som kom i klammeri med ham, er fortsatt rasende. Hans filantropi var delvis motivert av et ønske om å få aksjekursen til å stige.

Men man skal aldri undervurdere et fengselsoppholds forløsende kraft på den russiske psyken. Russerne føler ikke nødvendigvis at Khodorkovskij er uskyldig, men de synes han har lidd nok. I 2008 lød historien om den rike forretningsmannen som kolliderte med en overmektig tsar for deretter å rense sin sjel i leirene som en bok av Dostojevskij. I sommer fant Russlands mest respekterte meningsmåler, Levada-senteret, at en tredjedel av russerne støttet tidlig løslatelse, og bare én av seks var imot. Friheten kan omsider være i sikte.



– Når du får fingrene knust med en hammer, hvilken gjør da mest vondt, spør Khodorkovskij.

– Når du får fingrene knust med en hammer, hvilken gjør da mest vondt, spør Khodorkovskij.

Neste år vil Khodorkovskij ha sonet ferdig sin andre dom, og selv om man ikke kan utelukke et tredje knippe med anklager for å holde ham bak lås og slå enda lenger, holder tiden for å fremsette dem på å løpe ut. Og det er ikke sikkert Russland ønsker negativ omtale når man skal til å arrangere et vinter-OL til 300 milliarder kroner i Sotsji i februar.

– Er du redd for at myndighetene skal komme med et tredje knippe anklager mot deg? Hvordan takler du det mentalt når du ikke vet nøyaktig når du får forlate fengselet? Har du hatt perioder med depresjon?

– Jeg vet det finnes dem som prøver å få Vladimir Putin til å gjøre dette. Hvis «beskjeden» kommer, vil det bli «sak» og domfellelse. Historien påtalemyndigheten kommer med, er ganske uvesentlig. Selv er jeg ikke redd for fengselet. Jeg har vennet meg til det. Men jeg frykter for min familie, mine foreldre, mine barn. I 2007, da jeg fikk den helt meningsløse tiltalen at jeg hadde stjålet all oljen fra Yukos, tvang jeg meg selv til å avfinne meg med begrepet endeløs frihetsberøvelse. I 2012, da president Putin sa at jeg skulle få slippe fri etter å ha sonet denne dommen, var det vanskelig å tro ham. Så det ville selvfølgelig bli et hardt slag hvis han «ombestemmer seg», men det vil ikke å føre meg inn i en depresjon. Jeg er ikke den eneste russiske fangen som har måttet lære å leve med usikkerheten om tidspunktet for løslatelsen.

– Du sa til en russisk journalist at du ville ha tatt ditt eget liv hvis du hadde visst for ti år siden hva som kom til å skje med deg. Mente du alvor? Du kunne ha forlatt Russland før du ble arrestert ...

– (Hun) spurte ikke om arrestasjonen, som jeg var forberedt på, ikke engang om fengselsstraffen, men om jeg hadde visst alt med en gang: om Vasilij Aleksanjans død, om gislene (arrestasjoner av Yukos-ansatte for å legge press på topplederne som sto for retten). Om raseringen av selskapet, ødeleggelsen av mine illusjoner om rettsvesenet og om makthaverne. Jeg var ikke forberedt på den slags kunnskap da. Alt er annerledes nå. Kanskje har fengselsoppholdet hjulpet meg å overleve følelsen av personlig ansvar. Hadde jeg forlatt landet, ville jeg ha «spist meg selv levende».

– Hva var verst å bære av alt dette?

– Når du får fingrene knust med en hammer, hvilken gjør da mest vondt? Kanskje den første. Men det er mer sannsynlig at det kommer i bølger: Det virker som man er blitt vant til det, og så plutselig er smertene der igjen. Men etter fem år føler man det etterhvert mindre intenst. Utvilsomt.

– Hva er putinisme, slik du ser det?

– Putinisme er autoritær statskapitalisme med basis i en leder, svarer Khodorkovskij.

– Det er konsekvent utslettelse av uavhengige statlige og offentlige institusjoners substans. Det er et forsøk på å styre et stort land i «manuell modus». Det er ingen måte å bygge et moderne land på.

– Hva sier du til dem som mener putinismens røtter er å finne i 1990-årene, at den måten oligarkene misbrukte det politiske og rettslige systemet på, banet vei for dagens system?

– De såkalte oligarkene har aldri hatt en brøkdel av den makten over det juridiske og rettslige systemet som Putins krets har nå. Selv om man bare tar for seg økonomien og for eksempel sammenligner Yukos og Rosneft (den statskontrollerte oljegiganten som kjøpte mange av Yukos aktiva), er deres innflytelse på statsapparatet av et helt annet omfang, skriver Khodorkovskij.

– Men bidro ikke det faktum at noen mennesker tjente milliarder i 1990-årene mens de flestes levestandard stupte, til en desillusjonering med «demokrati» og «kapitalisme» som har holdt seg til i dag?

– Putin-regimet hadde sin opprinnelse i 1993, da krigen i Tsjetsjenia begynte og maktfordelingen ble opphevet så presidenten fikk diktatoriske fullmakter. Det var på dette tidspunktet at vi gjorde en feil. I disse årene tilbragte jeg mye av tiden ute i regionene, jeg jobbet side om side med vanlige arbeidere på borerigger og i oljefeltene. Til tider spiste vi også «av samme gryte». Spørsmålet om hvem som eide virksomheten var ikke relevant for dem. Og forskjellen mellom meg og (president Boris) Jeltsin var ikke særlig viktig for innbyggerne i en liten by – vi var bare «sjefene», skriver han.

– Det betyr ikke at privatiseringen ikke kunne vært gjennomført på en mer rettferdig måte og tatt mer hensyn til flere mennesker. Det kunne og burde den definitivt. Men når vi tilbød oss å avhjelpe situasjonen med en ekstraskatt, viste det seg at myndighetene var interessert i å opprettholde motsetningen. Den kapitalistiske idé lever i beste velgående i dagens Russland, men hva et liberalt demokrati angår, har de faktisk gjort det til en busemann og tilskriver det alle de kostnadene som følger av et dårlig autoritært styresett. Det blir ikke enkelt for oss å forklare folk dette.

– Hvordan behandler innsatte en forretningsmann som har vært milliardær?

– Innstillingen til meg har endret seg noe i løpet av disse ti årene. I fengselet har man respekt for alder (nå er jeg eldre enn de fleste her) og soningstid (ti år er mye), skriver Khodorkovskij.

– Det finnes informanter her, som i alle soner. Men dette er klassifisert som «rød» sone, en modellsone, så det er spesielt mange informanter. Iblant står det hele køer og venter på å få snakke med fengselsansatte. Hva forteller de om? Som regel om mindre forseelser. Virkelige og innbilte. Noen har snakket under formasjon, noen nektet å rydde opp, noen røykte på feil tidspunkt, sånt. Sladring er nyttig: Man kan få visse privilegier, for eksempel tillatelse til å gå i sko «utenfra», man kan få økt «autoritet» blant fangene og presse dem for ting. Men det er også forbundet med risiko, siden noen også kan tyste på deg, de kan gi deg juling under en transport (mellom institusjoner) eller drepe deg. Slikt kan skje, men nokså sjelden, skriver han.

– I denne modelleiren kommer de ansatte edru på jobb. I Krasnokamensk, og i andre leirer, er det noe annet.

Nye anklager?
Hvordan har fengselslivet forandret Khodorkovskij? Han forteller at det har fått ham til å legge mer bånd på seg, ikke være så rask til å trekke konklusjoner. Han har større forståelse for menneskelige skrøpeligheter og feil (en egenskap noen Yukos-ansatte sier han var blottet for i sin geskjeftige storhetstid), men raskere til å avbryte folk «hvis de går for langt». (I fengselet «hverken forstår eller unnskylder de mildhet.»)

Som innsatt har han tre måter å kommunisere med omverdenen på. En telefonsamtale på opptil ett kvarter en gang i uken, brev og muntlig gjennom advokatene.

– Hvert år er det anledning til fire lange besøk (på tre dager hver) og seks besøk på fire timer gjennom en glassvegg. Jeg får besøk av min kone, barn og foreldre, men de færreste her er så heldige. Under de lange besøkene må man tilbringe hele tiden i et ikke videre stort rom eller på kjøkkenet i fellesarealet. Dette er veldig vanskelig for folk som kommer inn «utenfra». Og hva skal man si til å reise over hundre mil for å få fire timer gjennom glass? Men sammenlignet med Tsjita, da mine måtte reise 650 mil, er dette slett ikke så verst, skriver Khodorkovskij.

– Kolonien har eget grisehus, så man får de 30–40 gram kjøtt eller smult man har «rett» til, som tilsetning til suppen eller grøten. Andre grønnsaker enn poteter og kokt kål får man kanskje ti ganger i året (agurk, løk – ting som vokser i drivhus). Vi får regelmessige medisinske undersøkelser, spesielt for tuberkulose. Alt annet – bortsett fra når det ser ut som en er blitt slått – betyr ikke stort for noen. Trenger du legehjelp? Bare prøve å få det. De sender deg til fengselsvesenets regionale sykehus – et ganske trist syn. Men hvis de har mistanke om at du har tuberkulose, sender de deg til en tuberkulosesone. Jeg har ikke vært der, men jeg har hørt skrekkhistorier.

– Hva sier du til russere som, i alle fall til å begynne med, sa at du fikk som fortjent?

– Det er vanskelig å synes synd på en som er rik. Det er neppe bare russerne som har det sånn. Men det er vanskelig å overbevise folk om at det du «fortjener», må idømmes av en uavhengig domstol og ikke av misunnelige mennesker og en som er motstandernes lakei. Det begynner så smått å gå opp for folk at total lovløshet mot en mektig person vil føre til enda større og mer omfattende lovløshet mot vanlige mennesker. Det er ikke for ingenting at et rettferdig rettssystem nå er blitt et av samfunnets fremste krav.

– Tror du Russlands «styrte» demokrati kan utvikle seg til noe som er mer «ekte»? Eller må det en ny revolusjon til?

– Jeg vil gjerne tro at reformer kan føre frem. Det finnes folk i Putins krets som prøver å starte en samfunnsdebatt, slik man kan se det i Moskva og Jekaterinburg (der opposisjonens kandidater fikk delta ved valget til borgermester i september). Men siloviki (haukene rundt Vladimir Putin) har fremdeles mer innflytelse. Putin har ikke mye tid igjen – fem til ti år, maksimum, svarer han.

– Hvordan tror du det neste maktskiftet vil skje?

– Jeg skulle gjerne sett at Vladimir Putin gradvis delte presidentens makt mellom et parlament som er valgt med ærlige midler, et uavhengig rettsvesen og en koalisjonsregjering og at en ny president ikke ble noen autoritær skikkelse, men en samlingsfigur som sto som garantist for borgerrettigheter. Sannsynligheten for at det skal gå slik, er dessverre ikke stor. Det er mer realistisk at Putin blir etterfulgt av en ny «arving» som tar makten, før en uunngåelig politisk krise og en «relansering» av landets styre med overgang til en grunnlovgivende forsamling.

– Hvordan kan Europa og USA vise en konstruktiv holdning til det som skjer i Russland?

– Jeg er overbevist om at det nåværende regimets legitimitet på mange måter er avhengig av Vestens anerkjennelse. Jeg tror Vesten bare bør anerkjenne statlige institusjoner som faktisk finnes og klart og tydelig avvise etterligninger som de underdanige domstolene og liksomparlamentet. Men i samtaler – med presidenten, hans administrasjon, statlige selskaper – er det viktig å arbeide for at alle europeiske verdier, eller i det minste en del, skal være grunnlag for samarbeidet. Ellers vil ikke fredelig sameksistens vare ved på vårt kontinent. Det viser erf#229en.

– Hva har du tenkt å foreta deg når du slipper ut? Du har sagt at du ikke har tenkt å bli politiker eller gå tilbake til forretningsverden. Men ville du vurdere en politisk rolle hvis folk ba deg om det?

– Jeg vet hvor sterkt makthaverne frykter min løslatelse, og derfor legger jeg ikke planer. Jeg prioriterer min familie, foreldre, barn. Jeg er ikke interessert i å vende tilbake til forretningsverdenen, og jeg er ikke tiltrukket av offentlig tjeneste. Jeg er villig til å stå opp for interessene til selvstendige mennesker som forstår sitt egenverd. Jeg forstår dem, og de forstår meg. Dessverre er det ikke så mange virkelige borgere i Russland for tiden, men det vil sikkert bli flere. Derfor vil jeg fortsette å vise samfunnsengasjement, skriver Khodorkovskij.

Kveldsritualet
Den tidligere milliardæren tror den avtagende veksten i den russiske økonomien henger sammen med den politiske situasjonen i landet.

– Den knekken forretningsfolks tiltro til lovens evne til å beskytte dem har fått, ser man i den konstante strømmen av kapital og mennesker ut av landet, i det fallende antall langsiktige prosjekter som ikke finansieres over statsbudsjettet, og i de vanvittige underslagene av statlig eiendom og korrupsjon som allerede spiser opp mer enn ti prosent av bnp, skriver Khodorkovskij.

Etter arbeidsdagens slutt i fengselet i Karelen, må han og de innsatte stille seg opp igjen.

– Formasjon, kroppsvisitasjon, brakken. Du kan se tv i en time. Jeg leser eller skriver. Ingen forstyrrer meg, skriver den tidligere oligarken.

Han forsøker å lese et par hundre sider hver dag – lesestoff advokatene sender, eller aviser, tidsskrifter og tilgjengelige bøker.

– Ringeklokken, formasjon, kveldsmat. Poteter, formasjon, brakken. Kommer ikke advokatene, ser jeg nyhetene på den eneste tilgjengelige kanalen og leser. Du kan ta deg en matbit hvis du har noe igjen av pakken familien din får lov til å sende deg en gang annenhver måned. Slik går dagen. Jeg har ti år bak meg og enda ett år foran meg, skriver Khodorkovskij.

– En lang ringelyd og brølet: «Slukk lyset!»

Denne saken sto på trykk i DN Magasinet lørdag 27.oktober.

Neil Buckley er Financial Times' Øst-Europa-redaktør og tidligere byråsjef for Moskva-kontoret.

LES OGSÅ:

Putin benåder tidligere oligark (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.